Orienten og horisonten

Den unge kunstneren Kiran Subbaiah gjør gymnastiske øvelser i forkant av en flyvedemontrasjon. Stående i et spartansk interiør forklarer han øvelsene på engelsk med indisk aksent, og beskriver hvordan han oppdaget hemmeligheten bak menneskets evne til å fly. En enkel yoga-øvelse, ett par hopp, og noen redigeringsklipp, så er Kiran Subbaiah på vei ut av filmbildet. Det hele er knusktørt og litt forvirrende. Av alle kunstneriske bidrag på utstillingen Indian Highway ved Astrup Fearnley, er Kiran Subbaiahs lille video «Flight Rehearsals» ( 2003) den minst spektakulære, minst i øyenfallene, men mest sjarmerende. Og i det jeg begriper at Kiran Subbaiah utmerker seg ved å kun være Kiran Subbaiah, avslører jeg min egen forutinntatthet om politisk og kulturell relevanse. Noen ganger er man tvunget til å møte sine egne fordommer i døren. I en utstilling som Indian Highway leter jeg intuitivt etter den «kritiske indiske kunstneren». Det er jeg ikke alene om.

Fra Kiran Subbaiah, «Flight Rehearsals», video (2003)

Mens Indian Highway avlegger sitt besøk på Astrup Fearnley, skal 714 millioner indere avlegge sin stemme for valget til nasjonalforsamlingen i New Dehli, som avgjøres i midten av mai. Indias hurtige økonomiske vekst er unik i historisk sammenheng. Aldri før har så mange blitt løftet ut av fattigdom så fort. I konfrontasjonen mellom de rurale og urbane kulturene oppstår situasjoner og tilnærmelser som fremstår som absurde for dem som ikke har vokst opp i regioner med såkalt hyperurbanisering.

Indian Highway er initiert og organisert i samarbeid med The Serpentine Gallery i London, og beskrives som det andre kapittelet i Astrup Fearnleys fokus på kunst i regionene Kina, India og Midtøsten. Det inkluderende kuratoriske grepet blir stadig fremhevet som utgangspunkt for en mer dynamisk og uforutsigbar utstilling, da den har mulighet til å vokse i ulike retninger. Modellen er svært sympatisk. Foruten Astrup Fearnleys direktør Gunnar B. Kvaran, Serpentine Gallerys direktører Julia Peyton-Jones og Hans Ulrich Obrist, konservatorer Hanne Beate Ueland og Grete Årbu, ble den Delhi-baserte kunstnergruppen Raqs Media Collective invitert til å delta da utstillingen var på Serpentine i februar. På Astrup Fearnley er en ny seksjon kuratert av kunstneren Bose Krishnamachari, og videre vil nye indiske kunstnere eller kunstnergrupper inviteres på hvert av de påfølgende internasjonale visningsstedene.

Selv-orientalisering vs. tverrkulturell erfaring

«Det er min ambisjon å kjenne India bedre enn noen annen europeer noen sinne har gjort», skrev orientalisten William Jones til Lord Althorp i 1787. Og kanskje har Astrup Fearnley hatt samme ubeskjedne ambisjoner, hvilket er helt ok, men man kommer ikke utenom det faktum at det her er europeiske kunstinstitusjoner – godt forankret i den vestlige kunsthistoriske forståelsen av samtidskunst – som initierer utstillingsprosjektet. Astrup Fearnley og Serpentine har dog gjort et hederlig forsøk på å gi et mest mulig autentisk bilde av indisk samtidskunst, og har utviklet prosjektet i samarbeid med indiske kunstnere, gallerister og organisasjoner.

Subodh Gupta, «date by date», installasjon

Kurator, forfatter og kunstkritiker Ranjit Hoskote (som også holder foredrag på Astrup Fearnley 9. mai) skriver i innledningen «En veiviser til Indian Highway», som kan leses i utstillingskatalogen, at prosjektet er et resultat av samarbeid på tvers av de politiske grensene som ble trukket opp under den kalde krigen: «I det vi gir slipp på konvensjonelle forestillinger om modernismen og samtidskunsten som universelt gyldige program som vesteuropeiske og nordamerikanske kunstinstitusjoner eksporterer til forskjellige steder rundt om på kloden, ser vi i dag at samtidskunsten springer ut fra svært ulike kilder, fra vitale nåtidsdramaer som utspiller seg i Abidjan og Buenos Aries, Jakarta og Bombay, Rabat og Beirut, Sevilla og New Orleans, Manilla og Ljublana.» Samtidig påpeker han at termene i debatten har endret seg, og at diskursen i den indiske kunstverden fra postkolonialismens tid har mistet sin relevans; «Selv-orientaliseringens illusjon, med sin oppvurdering av fingert «autensitet» som skulle stå som garantist for det truede lokales kamp mot det overveldende globale, er brutt. Jeg tipper at tomrommet som den feilslåtte retorikken etterlater seg, gradvis vil fylles av vissheten om at det er tverrkulturelle erfaringer som utgjør eneste sikre fundament for kunstnerisk praksis i dag.»

Lyd, lys, og kaos

Bose Krishnamachari, «Ghost/ Transmemoir», installasjon

Vel, paradoksalt nok for den som besøker Indian Highway oppleves ikke postkoloniale diskurser som tilbakelagte, men derimot som høyst levende, og den «fingerte autensiteten» ser ut til å ha forflyttet seg fra kunstner til kurator. Verkene som trekkes frem reflekterer rundt etnisitet og nasjonalitet, gjerne med et forsiktig kritisk lys på lokale kulturelle forhold. I umiskjennelig Astrup Fearnley-ånd har mange av verkene en overveldende monumental virkning på oss. Som for eksempel Subodh Guptas installasjon «date by date» med sitt autentiske kontorinteriør fra indisk forvaltning, eller Nikhil Chopras live art og installasjon basert på hans figur Yog Raj Chitrakar som slår leir og lager store tegninger av det han ser. De mange gjenstandene, kostymene og rekvisita skaper en vrimmel av fremmede eksotiske lukter, som forsterkes av lyden fra andres video- og lydinstallasjoner. De monumentale ekspressive verkene slåss om betrakterens oppmerksomhet, og når jeg kommer inn i den mørke salen hvor Bose Krishnamacharis «Ghost/ Transmemoir» ruver alene, kan jeg ikke annet enn å lene meg mot veggen og sige sammen ned mot gulvet. Notatblokken pakkes bort, jeg overgir meg.

Den massive installasjonen består av et stillas med 108 brukte tiffinbokser hengende fast i grove tau. Tiffinboksen har bakgrunn fra kolonitiden, og oppstod som en tjeneste for lunsj til arbeidsplassene, da mange briter ikke likte den lokale maten. Konseptet leveres i dag til millioner av kontorarbeidere, blir kalt Dabbawala (boksperson) og har opphav i Mumbai, Krishnamacharis hjemby. I hans installasjon fungerer hver enkelt boks som beholder for en miniatyrskjerm med tilhørende hodetelefoner. Hver skjerm viser så et intervju av ulike folk fra Mumbai, noen fra gaten, andre fra tv-programmer. Den kontinuerlige støyen fra de mange stemmene og gatelydene får øynene til stadig å lete etter nytt fokus, og skaper en fornemmelse av det kaoset som utspiller seg i den indiske storbyen med 20 millioner innbyggere.

Sheela Godwa, «darkroom»

På vei ut fra Krishnamacharis sal er jeg nesten ved å gå hjem, uten å ha sett ferdig utstillingen, men blir stående litt fortumlet foran et tre meter høyt hus, bygget av rustne tønner. Den lille døren er akkurat passe høy til at jeg kan krype inn. Rommet er kullsort, lydene fra museet mentalt utestengt, her inne lukter det av olje og tjære. Jeg legger meg halvveis ned, med Astrup Fearnley-nettet under hodet, og ser opp i taket som er perforert med små huller. Lysglimtene ligner en stjernehimmel. Dette er Sheela Godwas vakre og poetiske «darkroom» laget av tjæretønner, asfalt og speil. Jeg blir søvning, og funderer på om en kikk inn i dette huset inngår i Astrup Fearnleys stengerutiner. Kanskje er det bare en måte å finne det ut på.

Som noen ord til betrakterne av sin videoinstallasjon, skriver unge Kiran Subbaiah; «Kjære fremmede, ingen hilser. Som de andre vil vi sitte her en stund, mens vi overser hverandre. Dette er ikke et møte, og det er ikke videre interessant. Være her for å komme seg til et annet sted…» Indian Highway blir til slutten av august, før den pakkes sammen og flyttes videre, jeg vet ikke hvor. Denne utstillingen er i stadig utvikling, skriver Hoskote, men Kiran Subbaiah vil igjen og igjen beskrive sine flyveøvelser, og Sheela Godwa vil løfte blikket opp mot stjernehimmelen. Og mens Indian Highway, som Hoskote påpeker, har «mange horisonter den må legge bak seg», har vi nærmest alt glemt den, og vendt blikket mot neste ekspressive fenomen som snart besøker Astrup Fearnley, Bjarne Melgaard.

Medvirkende kunstnere: Ayisha Abraham, Ravi Agarwal, Nikhil Chopra, Dawood/Deora, Debkamal Ganguly, Sheela Gowda, Sakshi Gupta, Shilpa Gupta, Subodh Gupta, N.S. Harsha, Abhishek Hazra, M.F. Husain, Anant Joshi, Ruchir Joshi, Jitish Kallat, Amar Kanwar, Bharti Kher, Riyas Komu, Bose Krishnamachari, Nalini Malani, Kavita Pai/Hansa Thapliyal, Pors & Rao, Prajakta Potnis, M.R. Rajan, Sumedh Rajendran, Raqs Media Collective, Priya Sen, Tejal Shah, Surabhi Sharma (med Siddharth Gautam Singh), Sudarshan Shetty, Dayanita Singh, Kiran Subbaiah, Ashok Sukumaran & Shaina Anand, Hema Upadhyay, Avinash Veeraraghavan, Vipin Vijay og Vivek Vilasini.

Ingressbilde: Tejal Shah, I love my India.