Krokbøyd går jeg inn i den knirkete kjellerinngangen på Norsk Billedhoggerforening, inn i det som fremstår som et rotete lagerrom hvor alt mulig som ikke er til nytte for øyeblikket står stuet vekk. Blant hageredskaper, en gressklipper, stabler med gamle vinduer og planker, to demonterte søyler i hvit papp og en masser av annet skrot, står det noen støvete bronseskulpturer, klemt inn der de får plass; en skulptur av en liten gutt som sitter på en ball er plassert bak gressklipperen, vendt mot veggen. Kveiler med hageslanger er surret rundt vannrørene som løper langs veggene. I enden av rommet står en overdimensjonert marionettedukke og stirrer livløst opp i taket. Jeg gjenkjenner den etterhvert; det er Ella Honeyman-Novotnys Coach (2020), som ble vist i gruppeutstillingen Oslo City på Galleri BOA i fjor høst. Kaare Ruuds utstilling Album / Volum omgjør kjelleren til Norsk Billedhoggerforening til et virvar av objekter hentet fra institusjonens lager, deres samling av modernistiske skulpturer fra etterkrigstiden og nyere verk av unge kunstnere som Ruud har invitert.
Hageslangen som er surret rundt diverse objekter i rommet leder meg til kjellerens andre rom. Når jeg ser Salomey Brayie Asantes små lekebiler laget av brukte blikkbokser (Ivory, 2020), går det opp for meg at både de og Astrid Hjortdals søyler i det første rommet (Monumental breakdown, 2020) stammer fra Kunstakademiet i Oslos avgangsutstilling i fjor. Der deltok – i tillegg til Ruud selv – også Damla Kilickiran, som her viser den abstrakte stålskulpturen On Sense and Glyphs (2020), som ble vist både på avgangsutstillingen og utstillingen med samme navn på Destiny’s forrige oktober.
Norsk Billedhoggerforenings samling består av figurative skulpturer av mennesker og dyr fremstilt i naturalistisk stil, laget av noen av etterkrigstidens mest fremstående kunstnere, som Tone Thiis Schjetne, Kirsten Kokkin, Per Palle Storm og Skule Waksvik. Dette uttrykket er godt representert i det offentlige rom og har et enkelt formspråk som også i sin tid var relativt konvensjonelt. Sammenstillingen med sin generasjons kunstnere skaper en åpenbar dialog mellom nytt og gammelt, men mer fremtredende er at de begge fremstilles som overflødige, ubrukelige objekter som har utspilt sin funksjon. For hva skjer egentlig med de uteksaminerte studentenes verker etter endt avgangsutstilling, eller etter en endt utstilling i det hele tatt for en ung kunstner? I beste fall lever de videre som et klenodium i et hjørne av atelieret.
Omsider leder hageslangene opp trappen, til første etasje. Der fortsetter den ene av slangens avgreininger inn i en skulptur med tittelen Meins e grev gjennom jord, skoger, asfalt, fjell, vatten, byer og bygninger, vakne e eit sekund ner e finn de akkurat der e trudde du va hele tia, som består av to slanger med støpte munnstykker i bronse som med åpent gap hveser mot hverandre mens de spyler en forsiktig stråle med vann ned i en bøtte. Sist jeg så noe av Ruud var på gruppeutstillingen Subsisting på det kunstnerdrevne galleriet Hulias i Møllerveien i Oslo. Der hadde han latt en gjeng melbiller spise på noen små, dystopiske isoporskulpturer som delvis var begravd i sand. Billene, som er i stand til å skille ut giftstoffene i isoporen, så ut til å stortrives; innimellom fråtsingen var det formering som sto på agendaen. Selv om hageslangene ikke innehar en lignende form for liv, er det som om Ruud søker å besjele de hverdagslige bruksgjenstandene for å gi de en mer aktiv funksjon, befridd fra den dvalelignende modusen de hensettes i på lageret.
Også besjelende er den lille, naturtro bronseskulpturen Tia bryt ner tel å mæ dem mektigste skapningan (Kjøttmeis fra mitt barndomshjem), en liten kjøttmeis som fyller en med den samme sorgen som når man bevitner en uskyldig død inntreffe, der den ligger nokså flatklemt på gulvet i det ellers tomme rommet i utstillingens andre etasje. I tillegg til kjøttmeisen har Ruud også i to andre bronseskulpturer, av hans mormors kaktus og hans fars orkidé, hentet motiver fra sitt barndomshjem. Denne nostalgiske vendingen mot egen biografi og identitet som Ruuds skulpturer og titler bærer preg av, fortsetter i hovedsalen i utstillingens første etasje. Som i kjelleren har Ruud her hentet frem skulpturer fra foreningens samling, som Skule Waksviks Grisunger, Pingvin og Bjørn, og mest sentralt plassert i rommet, Odd Hilts Gutt. Her òg har den grønne slangen surret seg rundt den stående guttens kropp. I tillegg har Ruud aktivisert skulpturen ved å utstyre den med en liten høyttaler som spiller av sanger han har produsert i samarbeid med et seniorkor fra hjembygden sin i Vestre Gausdal. Sammenlignet med den kuraterte inkluderingen i kjelleren kjennes denne delen av utstillingen mer privat. Frykten for å gi slipp på fortidig materiale frembrakt både av hjembygdsnostalgien og melankolien på vegne av foreningens bortgjemte skulpturer, virker å henge sammen med kunstnerens redsel for å selv forsvinne og bli glemt: at ens egne verk skal forsvinne og støves vekk, at kunsten reduseres til rot. Korets sentimentale sang om lengsel og kjærlighet minner om bisettelsens vemodige aksept av at noen ting er dømt til å begraves og forlates.
