Utstillingen Propeller er, passende nok, plassert i en propellignende struktur. De seks verkene som kurator Natalie O’Donnell har valgt fra Atopias arkiv til dette som er den første av flere utstillinger som skal ta for seg norsk film- og videokunst fra 90-tallet, er plassert mellom hvert sitt «propellblad». Dette utstillingsdesignet er, på tross av sin formidlende og illustrative funksjon, av flere grunner ikke ideelt. For det første slippes lyden fra samtlige verk direkte ut i rommet, og er derfor skrudd plagsomt lavt, men ikke lavt nok til at den ikke lekker forbi de provisoriske skilleveggene – det ville vel i prinsippet vært umulig – og man spør seg hvorfor det ikke er festet headset til de seks skjermene. En årsak kan være at kuratoren her vil skape et slags atmosfærisk metaverk, noe den dominerende propellmetaforen kan synes å indikere. Propellens forbindelse til bevegelse vitner også om et ønske om å stimulere til et kontinuerlig oppbrudd i betraktersituasjonen. Med unntak av Book og Hedéns ekstremt sobre, timeslange dokumentasjon av at de graver opp og planter om plommetrær (utstillingens klart sterkeste verk), og JetZet Films Herr Blau – en teatral mockumentary på 34 minutter – er de øvrige fire verkene snutter på omkring fem minutter hver, så det er langt fra en uoverkommelig dette, til å være en utstilling som tar for seg et tidsbasert medium.
Propeller inngår i utstillingsserien Retrospective, et forskningsprosjekt knyttet opp mot den historiske utviklingen av kunstfilm og -video i Norge, initiert av Atopia. En større utstilling på Stenersenmuseet i 2011 tok for seg tiden fra 1960 til 1990 og nå er det altså 90-tallet som står for tur. Noe som synes litt underlig i dette prosjektet er at det ikke skilles mellom film- og videomediet. Historisk sett har jo de to mediene ganske ulike, om enn til tider kryssende, forløp. Selv om de to mediene i dag har smeltet digitalt sammen, kan man ikke retroaktivt bare viske ut den teknologiske og sosiale forskjellen som har definert dem frem til nå. Denne ubegrunnede sammenføyningen er problematisk i et prosjekt som forfekter å bedrive en form for historieskriving.
I Propeller er halvparten av verkene skutt på film: Ingebjørg Torgersens Tur-Retur Hit og Inger Lise Hansens Static (16 mm); JetZet Films Herr Blau (Super 8). I Cathrine Constanse Gjelsnes’ Bærtur, Mattias Härenstams Hverdagsliv i det post-utopiske velferdssamfunnet (Regnet) og Ingrid Book & Carina Hedéns What is spade culture actually all about er ikke formatet oppgitt, men man får utgå fra at det er snakk om standard, digital video (DV). Disse tekniske forskjellene blir det ikke tatt høyde for i presentasjonen. Samtlige av arbeidene vises på flatskjermer. I og med at det her forskes på et mediespesifikt materiale, ville varhet for de enkelte arbeidenes tekniske betingelser kanskje vært på sin plass. Her fremstår i hvert fall det uniforme flatskjermbildet i 16:9, med all sin uutnyttede skjermflate, som en uegnet og avstandsskapende ramme. I tillegg er den høye kontrasten i disse skjermene ganske slem med eldre video. Særlig Gjelsnes’ Bærtur får lide. Den klassiske kubemonitoren i 4:3 ville definitivt vært å foretrekke.
I pressemeldingen fremstilles de utvalgte verkene som illustrasjoner av ulike aspekter ved den sosiale utviklingen i Norge på 90-tallet. O’Donnells observasjoner er som regel treffende, men som historiserende gest blir dette litt tamt. Jeg savner en diskusjon av hvilke estetiske strategier disse videoene representerer, og ikke bare en tematisk analyse.
Atopias utstillingsrom kan neppe måle mer enn 20 kvm, noe som selvfølgelig gjør det til en utfordring å kuratere en større utstilling med arkivmateriale der. Da er det naturlig at det gjøres noen kreative installeringsgrep. Men propellinstallasjonen til O’Donnell er en dårlig kompensasjon for det kontekstuelle vakuumet som hegner inn enkeltverkene. Mye av utstillingens «kritiske» utsagn hviler altså på de symbolske egenskapene som O’Donnell leser inn i propellen og hvordan denne organiseringen reaktiverer videoene som et samlet stoff som skaper «a visual and sonic cacophony, indicative of the complexity of social development…», for å sitere pressemeldingen. Om denne kakafone miksen sier meg noe har det lite med den norske videokunsten på nittitallet å gjøre.
