På samme måte som jeg nistirrer på hver eneste hest jeg ser, besøker jeg konsekvent enhver utstilling som benytter hester i pressematerialet. Derfor er jeg på plass i den for meg ukjente, londonbaserte Izzy McEvoys separatutstilling Hippocrene på Podium første åpningsdag, lokket inn av den hvite, avslappede vallaken som pryder utstillingsinvitasjonen.
Den samme hesten er et omdreiningspunkt i den dokumentariske portrettfilmen Guide|4 Speaker of Horse (2023) som er den første jeg møter i rommet til høyre for inngangsdøra. Han heter Tai Pan og er en del av flokken til Dawn, en slags hestehvisker som arbeider terapeutisk med møter mellom mennesker og hester. Et hestehjerte veier om lag ni kilo og forskere tror at det er størrelsen som gjør at det kan påvirke og regulere menneskers hjerterytme. Men i Dawns øyne trenger også noen hester hjelp av mennesker for å lege sine traumer.
Det kommer fram at Dawns hestesyn avviker fra det konvensjonelle, blant annet sier hun at Tai Pan ble kvitt frykten han bar på da han fikk gå uten sko, for da kunne frykten forsvinne ut gjennom hovene og ned i bakken. Bearbeiding av følelser og traumer utenfor opptråkkede stier er gjennomgående for de tre filmene, som på ulike vis tematiserer utvidelse av sinnet, helbredelse og forsoning. I Guide|3 Doula (2022) forteller Nett Furley om sitt virke som dødsdoula, der hun hjelper døende finne ro i sine siste dager og i Guide|2 Ciara (2021) leder en sjamanistisk rådgiver en kort trommeseremoni for å åpne opp bevisstheten.
Filmenes lydspor ligner intervjuer, og bildene som vises er åpenbart bearbeidet av kunstneren. Blant annet består doulafilmen av en svarthvit, kornete sekvens med geometriske former. Det klippes rytmisk mellom bilder under trommeseremonien, vi ser sjamanen i aksjon i en skog, et bål og omrisset av ulike planter mot en mørk og en lys bakgrunn. Filmene oppleves taktile, som om McEvoy har laget dem med hendene heller enn et kamera.
På små, hvite hyller i rommet der Guide|4 vises, står et titalls hestefigurer. Noen kunne vært tatt ut av en niårings lekekasse, andre ser ut til å være funnet i suvenirbutikker eller nipskroken på et loppemarked. Hestene har felles at de nå fungerer som lamper, da små LED-lyspærer er montert på ryggen deres. Jeg tenker først at de gir utstillingen et barnslig pust, men så opplever jeg dem brått som alternative gravlykter.
Videoene ledsages av to tekstile verker, begge installert i rommet som har vinduer mot gata. Den ene ser ut til å være en type hettejakke i silkeaktig stoff med lange snorer og noen sirkelformede, blyantskraverte områder. Den andre er en fargerik, hestedekorert kappe, som nærmest gløder, til tross for at den kun er opplyst av det naturlige marslyset som klarer å kjempe seg gjennom Podiums møkkete og nedtaggede vinduer.
Andres spirituelle åpenbaringer kan føles belærende og klamme, men i McEvoys presentasjon av åndelige grunnsyn er det plass til betrakterens egne refleksjoner omkring livet, selvet, døden og naturen. I hesteassistert terapi melder ofte pasientene at de trives rundt hestene fordi de ikke dømmer, og dette ikke-dømmende blikket har McEvoy selv tatt med seg i møte med kvinnene og dyrene hun portretterer.
