Under Facebook-invitasjonen til Anders Smebyes utstilling Three-Face på Noplace ble det noen dager før åpningen lagt ut en kort teaser: Kunstneren står midt på gulvet i galleriet, strekker forsiktig frem hånden og lar den hvile et øyeblikk i luften foran seg, før han brått trekker den til seg og samtidig foretar en komisk liten galopp på stedet. Opptrinnet gir inntrykk av at han plutselig får et elektrisk støt fra tomme luften. Det var også det som skjedde, bortsett fra at rommet ikke var så tomt som det lavoppløste bildet indikerte; vil man se nærmere på de hjerneskan-inspirerte tekstilarbeidene Smebye stiller ut, må man skreve og bukke seg varsomt forbi to strømførende vaiere, spent opp horisontalt i overgangen mellom inngangspartiet og gallerirommet på Noplace.
Referansen til high-tech medisinsk bildeteknologi til tross, Three-Face er en befriende hands-on, skjermfri sone. Mens den formalt orienterte tekstilkunstneren får utfolde seg i selve gallerirommet, er inngangspartiet viet en lekende eksperimentering med utstillingen som sosial form. Vinduene er for anledningen dekket med en eksklusiv, gylden speilfolie, og over en bardisk tilvirket av noen uvørent tilskårne flisplater hvilende oppå en vridd trestamme og et kjøleskap, ble det på åpningen servert et hjemmelaget brygg av johannesurt – en plante som er kjent for sin antidepressive virkning. Forsøket på å skape en euforisk og potensielt overskridende atmosfære speiler Smebyes dragning mot situasjoner der vilkårene for kunstsamtalen settes til side. Boken hans Flikkflakk gjennom flick (Lord Jim Publishing 2016), som kunne kjøpes i baren, lister en lang rekke dokumenterte tilfeller av «angrep» på kunstobjekter.
Urtespriten Smebye serverte kan kobles til en ofte romantisert, førvitenskapelig folkemedisin som står i skarp kontrast til det nevromedisinske regimet som har gitt opphav til de sobre hjernebildene på den andre siden av strømgjerdet. Disse bildene er modelleringer av aktivitetsprofilen til ulike psykiske lidelser. Modellene forteller hvilke områder av hjernen til en person med for eksempel bipolar lidelse som aktiveres om man utsetter personen for bestemte stimuli. For psykiatrien er tilgangen på et slikt redskap sikkert uvurderlig; i stedet for å stille diagnoser med utgangspunkt i pasientens egne, ulne symtombeskrivelser, kan man gjøre en MR-skan og så se hvilken lidelsestype aktivitetsmønsteret i pasientens hjerne sammenfaller med. Å overlate pasienten til et maskinblikk har imidlertid den – noen vil si beklagelige – ringvirkningen at hun i samme slengen reduseres til en utregnbar størrelse, til data.
Under en MR-skanning fotograferes hjernen ovenfra. I Smebyes tekstilbilder er denne hjernen stilt på høykant. Formens ovale omriss minner nå vagt om et ansikt (kanskje et der huden passende er flerret av). Smeby har benyttet en teknikk (appliké) der stoffbiter legges oppå hverandre og føyes sammen ved hjelp av et strykejern, slik at overflaten får et svakt relieffpreg. Arbeidene henger et stykke ut i rommet på stålsylindere som står vinkelrett fra veggen, og de store filtflakene synker sammen under sin egen tyngde. Arrangementet gir bildet et nesten skulpturelt volum. Bildeflaten er satt sammen av en rekke forskjellige stofftyper: noen rufsete og spettet, andre glattere, ensfarget. Teksturvariasjonene, foldene og de harde fargekontrastene inviterer en mer bejaende relasjon til objektet enn den medisinens maskin-blikk foreskriver. Smebye utbroderer hjerneskannens latente ekspressivitet, liver den opp. Med ansiktsmotivet in mente, kunne man si at MR-skannens kjølige representasjon av det psykiatriske kasuset her er forsøkt rehumanisert.
Selv om den rommer en slags nevromedisinsk horror (hjernebildene som flådde ansikter) er atmosfæren i Three-Face egentlig overveiende pastoral. Det antidepressive urtebrygget og de godartede elektrosjokkene (strømgjerdet var en uovertruffen party-prop som utover kvelden visstnok også ble prøvd ut på tenner og testikler) knytter åpenbart an til pleie og terapi. Omsorgstemaet gjenspeiles i valg av materiale; tekstilet myker opp interiører, varmer, demper, skjuler, beskytter. Three-Face føyer sammen patosladet humanisme og pimpet vernissage – et sært, men vellykket, bud på kunst som «sosial praksis».
