I juni dukket bilder av den ukrainske fotografen Julie Poly opp på Ski stasjon, Oslo lufthavn og Oslo S i regi av Bane NORs kunstsatsning på utvalgte togstasjoner. Innen utgangen av september skal også syv bilder monteres på nye Drammen stasjon, og etter planen skal alt sammen henge i ett år. Bildene er fra prosjektet Ukrzaliznytsia – oppkalt etter den ukrainske jernbanen – som Poly har arbeidet med siden 2017.
Ukrzaliznytsia kombinerer dokumentarfoto med iscenesettelser, og var opprinnelig inspirert av kunstnerens personlige erfaring fra å jobbe som konduktør, og møtet med de ukrainske kupeenes mikrokosmos. I intervjuer om prosjektet har kunstneren sagt at hun ville fange den særegne stemninga på skinnene, som i hennes øyne både var intim og erotisk. For Poly var egentlig arbeidet avsluttet, men etter Russlands invasjon følte hun behov for å vende tilbake til det. Da flyrommet over Ukraina stengte, ble jernbanen avgjørende for transport av både passasjerer og varer. For ukrainere har den også blitt et symbol på landets motstandskraft – toget går, uansett.
Noen av bildene Poly viser på de norske stasjonene er tatt før invasjonen, andre etter. Erotikken som var framtredende i prosjektets begynnelse, viker i sommerens utvalg for en mer finstilt lengsel. På innsiden av flytogterminalen på Oslo S henger blant annet Portrait of Lena. Lviv-Ivanofrankivska (2017–2019), et om lag fem meter høyt og ti meter bredt foto av en kvinne som lener seg ut av et tog i fart, omkranset av et grønt landskap. Den potensielt festklare kvinnen har lakkerte negler, solide diamantøredobber og tungt sminkede øyelokk. Samtidig er blikket hennes sløret – kanskje er hun søvnig etter nattens strabaser? Eller tenker hun på en elsker?
Utenfor, på motsatt side av veggen, er et enda større foto klistret opp. I det ti meter høye Aliona & Olena. Meeting Eight Years Later (2025) står to svartkledde kvinner med stiletthæler tett inntil hverandre på det som ser ut som et parkeringsområde for tog. Det skinnende håret deres rekker nesten til bakken, og bare litt av den ene kvinnens ansikt er synlig. Det er noe nært, men ikke nødvendigvis romantisk, over de to skikkelsene, som nesten ser ut til å smelte sammen. Jeg forestiller meg at de er venner eller søsken som har vært adskilt og endelig er gjenforent.
Bildet av Aliona og Olena henger også på Ski stasjon, der sammen med to andre som viser til den pågående krigen. I Non stop (2025) omfavner en militærkledd kvinne og mann hverandre, ved føttene deres står to bokser energidrikk. I Lana and Maria saying good bye (2025) kysser to kvinner inderlig. Den ene er kledd i sivil, den andre i uniform, og sistnevnte har en solsikkebukett stukket ned i lomma. Blomsten har lenge vært et ukrainsk symbol for fred, og at den opptrer i Polys foto tolker jeg som et nikk til at det i Ukraina kjempes flere kamper på én gang – også identitetspolitiske. I løpet av krigen har støtten til det skeive miljøet i landet økt, både som følge av Putins aggresjon mot gruppen og det ukrainske folkets ryggmargsrefleks å søke det motsatte, samt som respons på skeives innsats for å forsvare landet.
På Gardermoen er to bilder montert på betongstolper på perrongen der lokaltoget ankommer, ytterligere to på perrongen mot sentrum. Blant annet sammenstilles Lana og Marias avskjed med et foto fra før krigens utbrudd, Sonya and Misha (2017–2019). Her lener en mann med bakovervendt kamokaps seg ut av et togvindu for å kysse en smilende kvinne med kort miniskjørt og røde nettingstrømper. Det flørtende bildets letthet er fraværende i Lana og Marias intense farvel, og mellom stolpene fanger Poly øyeblikket der lek blir til alvor.
Det krever en innsats for å få med seg alt i denne utgaven av Ukrzaliznytsia. Åtte fototrykk vises i ulike konstellasjoner på de nevnte stasjonene, og for å se alle er du nødt til selv å sette deg på toget. I tillegg vises flere bilder på tre digitale skjermer rundt om på Oslo S, blant annet av to lokførere, interiør fra medisinske togvogner og en rekke ambulanser radet opp på en perrong – ventende på sårede fra fronten. Bildestrømmen, der døden later til å være like rundt hjørnet, oppleves som den mest konfronterende delen av prosjektet, og det oppstår særlig en spenning ved skjermen som har det drømmende portrettet av Lena i bakgrunnen.
Når flere av Polys fotografier vises samtidig, blir både de singulære og kollektive fortellingene tydeligere. Som på Ski stasjon, der Lana og Maria ikke bare er et lengtende par, men på grunn av den intime gjenklangen i de andre bildene, også blir en del av et lengtende folk, og lengselen trer fram som en samlende, offensiv kraft.
