Ignas Krunglevicius er et navn som mange kanskje knytter til Unn Fahlstrøms appropriering av franske nybølgefilmer for snart ti år siden. Den rytmiske og suggererende komposisjonen Krunglevicius sto bak løftet en ny dimensjon inn i det ikoniske filmmaterialet Fahlstrøm klippet sammen. Krunglevicius har siden den gang fullført master i komposisjon ved musikkhøyskolen, og har fortsatt med å konsentrere seg om et sonisk uttrykk i en billedkunstsetting. I fjor rasket han med seg Sparebankstiftelsen DnB NORs stipend med verket Interrogation, og dette vises nå igjen på Oslo Kunstforening – i hans første separatutstilling, titulert Attribution. Det er et verk som visuelt sett oppleves skåret inn til beinet, med dertil hørende krav til konsekvens og indre logikk. Dette innfris inntil et visst punkt.
Interrogation skal være et verk som baserer seg på en avskrift fra et faktisk forhør. Man kommer inn i et mørkt og konsentrert rom hvor to projiseringer på hver sin vegg møtes, og en dialog spiller seg ut i tekstform. Font (saklig design), format (en vekselvirkning mellom små og store bokstaver) og monokrome flater (punktvis i sterke, blussende farger) spilles opp mot hverandre etterhvert som et dramaturgisk forløp utvikler seg på minimalistisk og tilbakeholdt vis. Samtidig avspilles en elektronisk komposisjon som pulserer som akkompagnerende stemmespor, mørkt og lyst stemmeleie. Publikum får etterhvert – avhengig av når man entrer verket – forståelsen av at det vi er vitne til er en politimanns utspørring av en kvinne mistenkt for mord på sin mann. En tilståelse tvinges frem. Under ordenes grafikk ligger et for betrakteren utrygt element av forestilt vold og emosjonelle knuter. Teksten som suggestiv og billedmanende er til tider svært funksjonell, estetisk og semantisk interessant. Krunglevicius’ tilnærming er kjølig inntil det akademiske og mekaniske, men samtidig klarer han å fokusere på noe uutsigelig i en basal form for kommunikasjon. Hva sier ordvalg om en person som befinner seg i en kritisk eksistensiell posisjon?
Også i videoinstallasjonen Narrative with an unexpected outcome utforsker Krunglevicius en anstrengt talesituasjon, uttrykt i tekst og lyd over tre veggprojeksjoner som aktiverer rommet. Her følger vi en samtale mellom en ungdomskriminell, hennes mor og en slags veileder. Disse «snakker» sammen med hver sin stemme, energisk dunkende, hamrende og til tider antydet sårbart. En lydlig parallell med morsesignal er tilstede i denne hardkokte meningsoverføringen. Maktspillet dem imellom blir gradvis merkbart, og det blir usikkert om forbedringsforsetter bare er manipulerende sammenstillinger av ord eller reelle holdninger. Frustrasjonen i kommunikasjonen er til å ta og føle på.
Betrakteren komponerer et bilde av situasjoner og personer basert på ganske få ledetråder, og resultatet er en paradoksal form for filmatisk imaginasjon. Atferdsmønstre og handlinger antydes gjennom ord, men avslører samtidig kommunikasjonens grunnleggende fallgruber, misforståelser og forkludrete motiver i det man i en kommunikativ strøm er overlatt til skriften alene. En lite gjennomtenkt tekstmelding kan i verste fall gjøre stor og flau skade, det er noe alle vet. Oppbygningen av et slikt forløp som Krunglevicius gir seg i kast med, med mange pauser og en informasjonsrate som gradvis avdekkes, er helt avhengig av en stringent form. Førsteinntrykket er også helstøpt og intelligent, men det skjemmes dessverre av små uoverensstemmelser, som engelske feilstavinger og en overlagt dvelende form som av og til blir demonstrativt statisk, uten suspense. Det kan tenkes at dette er ment å understreke en menneskelig ufullkommenhet i en talesituasjon, men her synes denne tvetydigheten nokså overflødig i møte med betrakterens forsøk på å gripe linjene i verket. Persepsjonen er jo i utgangspunktet villedende, også i en minimalistisk og essensiell utgave.
