Dag to i Torino fortsatte som den første. Torino er en jævla stygg by for øvrig. Vi dro til den siste delen av utstillingen med masse video. Det er en fin samling hun har, Patrizia, men den er liksom litt… upersonlig. En kort og morsom samtale mellom Jerry Saltz og Francisco Bonami fulgte. Saltz og Bonami var kritiske til biennalen og Bonami sa saker som “A train that stops everywhere and is not on time is better than a train on time with a lousy destination” og relaterte dette til at biennalen i år var veldig velorganisert og alt funket smertefritt, men innholdet var litt kjedelig. Saltz siterte også seg selv om at “Art Fairs are the new biennials” og dette fikk publikum at reagere. Selv begynner jeg virkelig å gi med meg på dette. Jeg har ikke tid til å legge ut om det her og nå, men jeg tenker at jeg definitivt skal skrive noe om dette lengre fram.
Etter en fantastisk lunsj dro vi til flyplassen og det chartrede jetflyet til Basel. På flyet tenkte jeg mye på middagskonversasjonen fra igår om etikk. Mine kollegaer skriver frenetisk om denne samlingen (og mest i positive ord). Burde jeg la være å skrive om samlingen fordi de har gitt meg en gratis flyreise og trøffel? Hvor går grensen for bestikking? Synes ikke mat er bestikkning. Og togreisen jeg hadde har jeg jo betalt. De andre kritikerne var enige i at middagen ikke var bestikking men en form for informasjon, og jeg er faktiskt enig med dem. Men de andre var også helt enige i at en kritiker ikke skal snakke med kunstnere. Der er jeg helt uenig. Dette er en lang diskussion, og den intresserte meg.
Jeg kom fram (til et ikke så veldig oppmuntrende hotellrum…) just in time for åpningen av Art Unlimited.
La meg bare konstatere en gang for alle at JEG HATER KUNSTMESSER!! Mitt hat er dypt og genuint. Hver gang jeg har vært på en kunstmesse blir jeg litt mer kynisk og får mer tvil om det jeg driver med er det jeg skal fortsette å drive med i fremtiden. Hva som får meg til å hate kunstmesser rent generelt er at kunsten som presenteres oftest er de verk som best kan selges og klarer seg innom markedsregler. Ja, det er mye maleri, fotografi og sånt som lett kan monteres over peisen hjemme. Ikkeno feil i det. Bare det at jeg er interessert i den kunstneriske prosessen først og fremst, ikke i hvem som kjøper produktet etterpå og hvorfor. Men alt henger jo sammen, og jeg jobber veldig med meg selv for å se på denne delen av kunstverden med mer blide øyne. Den andre saken som jeg ikke kan tåle med kunstmesser er den totale bristen på intellektuell sammenheng. Den eneste konteksten er kommersialisme og markedskrefter. Det tredje er at det er umulig å SE på kunsten. Det er en total blandning uten innbyrdes relevans, der et shitty galleri er ved siden av et første klasses, og i de små båsene presenteres ofte for mange kunstnere ved siden av hverandre. Og det er ingen tid for kontemplasjon, alltid neste stand, neste stand og neste stand som venter på deg.
Det er også en hel del ting med kunstmesser som man kan like. For en kurator og/eller kritiker er det mange muligheter til å treffe folk du kan ha utbytte med. Det er tonnevis med informasjon som er viktig å plukke opp. Det er hyggelig å se nye ting (om man lykkes med det), og noen ganger kan man faktisk se noe som man liker veldig godt! Men også noe som er veldig godt å like med kunstmesser er at det ofte skjer mange andre arrangementer rundt omkring på alle kunstinstitusjoner og gallerier som rett og slett kan være ekstremt interessante. Ja, og så er det jo hyggelige parties, middager etc også da. Og Art Basel er the one and only fair. Ja, den har fått konkurranse av Frieze-messen i London, sin ”lillesøster” Art Basel Miami, men ikke egentlig av Armory i New York selv om den forsøker. Men det er faktisk helt umulig å slå Art Basel i Basel på fingrene.
Veldig, veldig sant er det som en meget viktig representant i kunstverden en gang sa til meg: ”See it in Venice Buy it in Basel”. Basel er kongen/dronningen av messer, og skal man bare se én messe i hele livet sitt må man dra til Basel. Basel er en ganske pittoresk og veldig liten by i nordvestre hjørnet av Sveits, like ved grensen til Tyskland og Frankrike, ikke så veldig langt fra Zürich. Sveits er som kjent et rikt land, og har vært det lenge. Basel er et sterkt feste for legemiddelpenger, men dets nærhet til etterkrigstidens pengevask med kunst er det som kanskje faktisk ligger till grunn for byens urokkelige posisjon som nr 1. Det finnes ikke en samler med respekt for seg selv som ikke kommer til Basel hvert år. Ca 80% av det totale salg av samtidskunst verden over skjer på denne messen i løpet av en ukes tid i juni. Det TOTALE salget. VERDEN OVER. Det sier noe. Og det er derfor ikke rart det finnes svære hangarer ved flyplassen der kunstverk lagres år etter år som er for store for å gå inn i fly over Atlanten.
En god venn av meg, og også en god kritiker, har fortalt meg at han var i Basel for noen år siden for første gang, og han hadde bare én dag i Basel for å se på messen. Han hadde gått rundt en hel dag og helt på slutten av dagen hadde han funnet ut at han faktisk rett og slett bare hadde sett underetasjen av messen. I underetasjen stiller alle gallerier ut som har noen år på nakken, de som selger Picasso og Pollock og Rothkos, og i andre etasjen stiller de mer ”hippe” galleriene ut. I andre etasjen finnes også seksjonen Art Statements, som er stands der ulike gallerier søker om å få stille ut én kunstner som oftest stiller ut et kunstverk som et ”statement” om at dette er det ”unge, nye og besteste”. For Statements, som består av ca 15 stands, deles det også ut to priser, Baloise Art Prize, som hver består av 25.000 ch franc (ca 126.000 norske kroner). I 2004 ble prisen delt ut til Tino Sehgal og Alexandra Mir.
I den tredje etasjen finner man VIP-seksjonen der jeg har min favoritt-postering. Hit kommer alle man har lyst å treffe før eller senere. Her finnes behagelige stoler, gratis kaffe og gratis Mövenpick is, veldig dyre sandwiches, ekstremt dyr champagne (som gallerister spanderer på sine kunstnere når de har solgt bra), en lounge for BVLGARI-smykker med bodyguards for hvert smykke og ikke minst: en liten sign-up for de som har lyst å spontankjøpe seg en privatjet. Ja, de som sitter i VIP-loungen er enten de som har sneket seg inn (som meg), noen få kunstnere og alle ekstremt vulgært rike samlere.
Det koster svinepenger for galleriene å stille ut på Art Basel. Men det sier seg selv at det er attraktivt å ha et stand på denne messen, det kan bety at man kan ha råd som gallerist å satse på nye kunstnere, å produsere verker, å fortsette å lage utstillinger som er åpne for publikum (de fleste gallerister har show-roomet ingen betydning for salgssifrene, de fleste selger nå pr telefon eller i back-roomet). Art Basel har en meget viktig policy, de registrerer ikke salgssifre. Dette i sann pengevask-ånd, men det handler også om at man ikke slår seg for brystet. Basel er størst og best, og det som beviser dette er at alle gallerier søker seg tilbake år etter år. Det er også det beste beviset for at de selger bra. Over 900 gallerier verden over søker for å få betale for å stille ut her, men bare ca. 270 kommer med i året. Man skulle naturligvis kunne ekspandere og tjene haugevis mer med penger, men man velger isteden å satse på kvalitet. Den strenge policy som Art Basel har kan skyldes den energiske og karismatiske direktøren de siste fem årene, Samuel Keller.
Keller er direktøren for Art Basel som arbeider utrettelig og sier selv at han har ”the best job in the world” og at han ikke har bedt om mer i lønn på flere år. Han har ingen assistent, og han har total kontroll over hva som skjer. Han kjenner også igjen alle han møter og er like hyggelig mot alle og enhver, og er den som går sist fra festene og er selvfølgelig først på jobb om morgenen. Keller har blitt omskrivet som den ”mektigste mannen i kunstverdenen”, og til dels tror jeg det er sant, men han har ikke så mye å si om valgene av gallerier som får komme med gjennom nåløyet i Basel. Det er isteden en kommitté bestående av gallerister med bra rennommé som sitter og bestemmer hvem som er ”inn” og ”ut”. Det er vanskelig å komme ”inn”, og om et galleri kommer ”ut” er det enda vanskeligere å komme seg inn igjen.
Det er ikke mange nordiske gallerier som har kommet inn her. Claes Nordenhake med Galerie Nordenhake Nordenhake fra Sverige, som også finnes i Berlin, sitter i kommittéen, hvilket har gjort en stor forskjell for hvem som kommer med i Art Statements, Art Unlimited og også i Art Basel. Fra Norge stiller Galleri Riis ut, og c/o Atle Gerhardsen må vel også telles som et norskt galleri, selv om Gerhardsen har sitt hovedsete i Berlin. Tidligere har Galleri Wang også stilt ut her, men ikke de seneste årene. Svenske gallerier er Galerie Nordenhake såklart, Brändström & Stene Brändström & Stene for første gang og Andréhn-Schiptjenko. Danskene har Galleri Christina Wilson for første gang i år, Niels Borch Jensen som stiller ut prints, og finske Galerie Anhava er eneste representant fra sitt land (for første gang i år).
Siden det er så vanskelig å komme in på Art Basel har to ”alternative” messer oppstått som åpner i samme by på samme tid. Liste er en messe som retter søkelyset på unge gallerier, som ikke har hatt mange år bak seg men har unge spennende kunstnere i stallen. Det er også vanskelig nok å komme med her. Her stiller svenske galleri ALP ut for tredje året i rekke, og Natalia Goldin Gallery for første gang også fra Stockholm, Mogadishni fra København, samt Standard fra Oslo. En helt ny messe er VOLTA-messen som starter for første gangen i år. Her stiller Milliken Gallery fra Stockholm ut. VOLTA og Liste åpner dagen før Art Basel.
Min kollega som bare hadde en dag i Basel og ikke engang kom seg til andre etasjen fikk heller ikke med seg Art Unlimited. For meg er det sjokkerende! Det går ikke å misse det beste av kaka!!? Unlimited er plassert i den gigantiske hangar-lignende hallen ved siden av messen. Her stiller flere kunstnere ut for hvert år. Det er et kuratert show uten et overgripende konsept, og kunstnerne er i hovedsak fra de gallerier som stiller ut på messen. Det er ingen tynne gipsvegger som på et vanlig messe-stand her, nei her er det isteden skikkelige spesialbygde vegger og hver kunstner (som stiller ut et kunstverk hver) er tillatt å ta så stor plass hun bare trenger. Her spenner kunstnerne musklene så hardt at de nesten sprekker. Og det er morsomt! Her finner man de mest fantastiske verker, og her får de rom og stillhet, i skarp kontrast til hvordan det klottete inne på messen. Jeg foretrekker Unlimited-seksjonen fremfor det meste annet. I år stiller ca. 70 kunstnere ut, og deriblant Jonas Dahlberg og Henrik Håkansson fra den nordiske regionen.
Den første å møte var Ben Loveless fra Nordenhake. Han så stilig ut med et glass pro secco i hånden. Ekstremt mye folk var det i hvertfall, og jeg gikk inn for å hilse på de svensker jeg fant; Henrik Håkansson, Johan Zetterquist, Mats Brodén, Camilla Nasiell, Andreas Brandström etc etc. og selvfølgelig den alltid sjarmerende Keller. Bilder fra Unlimited her. Jeg fant
Jan Christensen i et elegant antrekk og han og jeg løp over i helleregnet til åpningen av Swiss Art Award. Her møtte jeg Giovanni fra Bergamo-møtet og det var et kjært gjensyn. Jan og jeg løp videre til åpningen av Liste. Her var det som i et ape-hus. Madcrazy masse folk. Fant Katarina Löfström, Jan Winkelmann (Berlingallerist), Natalia Goldin og Allen Grubesic. Natalia var i et meget godt humør, liksom de fleste gallerister som har solgt masse kunst. Standard var meget fornøyde. Jeg og Katarina og Brodén dro for å spise litt og så endte vi på Kunsthallens bar. Marc og Erica Spiegler, Marianne Zamecznik, Jan Christensen, Lars Morell, Axel Nordin fra Nordenhake og mange fler hang ut og drakk vodka/tonics. Eller jeg i hvert fall. Festen jeg hadde blitt lovet å bli hentet til ved siden av var tydelig kjedelig, eller som Keller sa “too many rich people”, så vi ble heller på Kunsthallen. Hadde en meget hyggelig samtale med Anna Gaskell og Jan Christensen om barn og høyhælte sko som ved klokken to begynte å kjede meg så jeg dro hjem. Tomorrow is another day.
