Mens du ligger og sover kryper de fram under sengen din

På den ene siden har vi å gjøre med en uforutsigbar verden, der psyken hele tiden henger i en tynn tråd. På den andre en sverm av teknikker som ser ut til å fungere på ren trass.

I.
I pressemeldingen fra galleri K gjøres det et poeng av at Bjarne Melgaard har nevnt Strode som en inspirasjonskilde – og det er et godt poeng; for som oftest er det jo Melgaard som er inspirasjonskilden. Ikke for å nevne navn, men jeg synes jeg ser spor av ham overalt. Med denne informasjonen i bakhodet er det ikke spesielt overraskende å finne en beslektet metode på Galleri K; storslagne, eskalerende scenarier av skribbling og episk stream of consciousness, plutselige visuelle infall som ikke alltid korresponderer med resten av billedoverflaten. Samme ugjennomtrengelige vev av motsatte referenser som etterlater betrakteren grubblende over hvor stort ansvar man selv må ta for å orientere seg. Men det er også den eneste likheten; her er det psykopatalogiske landskapet radikalt annerledes, og en videre sammenligning ville vært urettferdig mot begge kunstnerskapene.

Strode benytter seg i stor grad av en degenerert tegneserieestetikk som kan ligne på den ungdomskolestudenter skribler ned skrivebøkene sine med, men han går også løs med brede pensler og sprayfarger i tilsynelatende helt planløse angrep på lerretet. Og arketypene løper fritt; Ringeren i Notre Dame, the Grim reaper, George W Bush, spøkelser, troll og andre mytiske figurer dukker opp og forsvinner uten at grunnen til deres nærvær noen gang er helt klar, drevet av en underjordisk logikk man vanligvis bare oppfatter konturene av når man drømmer riktig ille.

Så på den ene siden har vi å gjøre med en uforutsigbar verden – som om man så det kollektive underbevisste gjennom et vindu – der det aldri står helt bra til, og der psyken hele tiden henger i en tynn tråd. Og på den annen side materialiteten som utmerker Strodes verk på denne utstillingen. Mixed media står det på papiret. No shit. Det strikt håndverksmessige er interessant i seg selv, for det dreier seg om en sverm av teknikker, den ene oppå den andre med den samme lett dysfunksjonelle touchen og en suveren nonchalans. Som om han faktisk gir fullstendig faen i at han ikke helt behersker noen av dem, men er sikker på at kombinasjonen skaper en forunderlig tekstur som fungerer i ren trass. Og formatet gjør sitt for at det skal bli vanskelig å unngå; det dreier seg stort sett om bilder med rundt 2,5 X 3,5 meter i overflate. Store greier.

II.
Det kom et brev i posten en dag, stemplet i Madrid og datert den 6. april. Og vet dere hva; der sto det, på et hysterisk dårlig engelsk, at Colbon Sweeft Marketing Company S.L. hade videreformidlet mitt navn til Euro Millones Loterias, og at jeg hadde vunnet ikke mindre enn 415 000 Euro – det eneste jeg behøvde å gjøre var å faxe en kopi av mitt pass eller annen ID sammen med mitt kontonummer, så skulle jeg kunne ta det relativt rolig resten av livet. Men det hastet, det måtte gjøres før den 9nde mai.

Aw, shit, i dag er det den 14nde. Så synd. Med den hastigheten pengene renner ut her hadde de kanskje holdt over hele sommeren. Så det ser ut til at jeg må fortsette å jobbe. Forresten kan jeg ikke huske å noensinne ha hørt om Colbon Sweeft Marketing Company, og et søk på Google gir nix hits. Derimot kan man få en del kompromitterende info om Euro Millones hvis man søker; det lar seg ikke gjøre å finne en tidligere vinner som faktisk har fått pengene. En relativt velbesøkt diskusjonsgruppe plaserer hele konseptet i Nigeria snarere enn i Spania. Ikke har jeg noen fax heller. Well, lottomillionærer er ikke som andre millionærer, men de har i det minste spilt på eget initiativ. Og kunstkritikere er ikke som andre kritikere. Og jeg er ikke som andre kunstkritikere. Ingen andre hadde nevnt dette i midten av en tekst om Thaddeus Strode.

III.
Det lar seg nesten ikke gjøre å forestille seg at Strodes arbeide skulle funnet sin form andre steder enn i Los Angeles. Det ligger en grunntone av Americana her og vibrerer under overflaten; uten at det egentlig finnes noe konkret å peke på. Som om bildene vokste ut av det sørlige California av seg selv, og kunstneren bare haft funksjon som distributør for krefter større enn ham selv. Den assosiative metoden har jo også den egenskapen at omgivelsene alltid tillates å sive inn i arbeidet, mer eller mindre åpenbart. Og jeg tipper at han har musikken ganske høyt på når han jobber.

IV.
Vi har det siste året fått to bredsider amerikansk kunst over oss her vi sitter. Den første med With us against reality or against us på Willy Wonka Inc i Oslo, og senere Galleri s.e. i Bergen, og en stund etter kom Uncertain states of America på Astrup Fearnly. Selvom den førstnevnte ikke var en tvers igjennom amerikansk historie så var den dominert av amerikanere, eller snarere et amerikansk perspektiv; egentlig virket det som om alle kunstnerne hadde sitt geografiske utgangspunkt på internett. Det gikk ikke uten videre an å gjette seg til hvem som hadde gjort hva heller, i denne kollektive manifesteringen av fascinasjon for dop, sex og selvlysende farger. Etter den markeringen kjentes Uncertain states of America nettopp ganske uncertain i sin sprikende forsiktighet.

Thaddeus Strode forekom ikke i noen av disse mønstringene, men hører avgjort mer hjemme i det oppskrudde toneleiet som utmerket With us… – om så bare på grunn av de intensive fargene og den uttalte motstanden mot virkeligheten, eller den offisielle definisjonen av virkeligheten. For mer enn noe graviterer disse bildene mot den mer surrealistiske formen for barnelitteratur; en mørk skog der Lewis Carroll møter Brødrene Grimm og en kopp te kan gjøre deg både liten og stor. Og du vet at det bor en heks inne i dunkelet – the Blair Witch, no less, med et handycam i den ene hånden og suppesleiva i den andre. Og suger du på tommelen så klipper hun den av.

Hvor lang tid tar det innen vi innser hvor hjemme vi faktisk er i denne forvridde verdenen? Og i like høy grad; hvor fremmed Oslo kan kjennes en søvnig søndag når man konfronteres med en torpedo som har banket på feil dør. En situasjon som krever en viss grad av forsiktighet; suger du på tommmelen knekker han den av. Jeg burde forresten slutte med å åpne døren i det hele tatt. En gang for et par år siden da jeg akkurat hadde flyttet til Malmö kom jeg ut for en nabo som lurte på om det var min kjæreste som sto oppe på loftet og mediterte. Kvelden før hade jeg gått i gulvet og fått hjernerystelse og en real blåveis på øyet, og dum som jeg var ble jeg med opp for å se – selvom jeg var relativt sikker på at hun, som hunne hade sagt hun skulle, hadde gått på biblioteket, og ikke opp på loftet for å meditere. Øverst i trappen sto representanter for alle leilighetene i oppgangen og så anklagende på meg. En halv trapp lenger oppe sto en naken kvinne med armene utstrakt og beina fra hverandre, en liten pøl med piss på gulvet under seg og klærne spredt utover trappeavsatsen. Jeg ristet på hodet, mumlet «aldri sett henne før» og gikk tilbake ned, og en eller annen ringte en akuttpsykiater som kom og tok henne med seg. Etter dette var jeg stigmatisert for all framtid, for jeg ble jo med opp for å se, og altså KUNNE jeg hatt noe med det å gjøre. Den grad av mistenksomhet man så på meg med etter den dagen har jeg tilgode å komme i nærheten av senere.

V.
Mens du ligger og sover kryper de fram under sengen din.