Kunstfeltet luftet noen motforestillinger etter at det for noen uker siden ble klart at den private museumskjeden Fotografiska skal åpne en filial i det historiske Deichman-bygget som tidligere huset Oslos hovedbibliotek. I en kronikk i Klassekampen 2. oktober ber en rekke kunstnere byggets eier, Møller Eiendom, droppe planene. De vektlegger særlig bindingen styreleder og majoritetseier i Fotografiska, Yoram Roth, har til den sionistiske organisasjonen Taglit Birthright Israel samt at han har investert i noe etisk suspekt spionteknologi. I tillegg hevder de at Fotografiska ikke er et seriøst museum, men snarere noe «midt imellom en turistattraksjon og et utelivstilbud». Jeg skulle gjerne hatt et mer nyansert eller originalt bud å komme med, men basert på informasjonen jeg finner, kan jeg ikke annet enn å si meg hjertens enig i at Fotografiska virker som det siste Oslo trenger.
Litt bakgrunn for de uinnvidde: Etter at Oslos hovedbibliotek flyttet til Bjørvika i 2020, ble det gamle bygget solgt til Møller Eiendom. Planene deres er å lage et «fotohus», og delene av bygget som ikke blir overtatt av Fotografiska – som etter planen åpner dørene i 2027 – skal huse samlingen til styreleder i Møller Eiendom, Harald Møller, på omtrent 1000 fotografier. I tillegg blir det restauranter, barer og scener. Mens kunstneren Vibeke Tandberg i Klassekampen sammenligner Fotografiska med McDonalds, mener Møller at de vil bringe «fotografi i verdensklasse» til Oslo. I et oppslag i avisen Dagens Næringsliv 12. september omtaler han Fotografiska som «de mest profesjonelle i verden i forhold til det å ha relevante utstillinger og utfordre gjennom fotografiet». Deres faktiske historie lever imidlertid ikke helt opp til dette skrytet, selv om det heter seg at de kan skilte med misunnelsesverdige besøkstall.
Fotografiska ble startet av brødrene Jan og Per Bromann og åpnet i Stockholm i 2010. Siden har de utvidet virksomheten med filialer i Tallinn, New York, Berlin og Shanghai. I 2021 ble Fotografiska slått sammen med NeueHouse i Berlin, som eies av moderselskapet CultureWorks, og Roth tok over driften. Ulikt de fleste andre museer rundt omkring i verden, også private, er Fotografiska profittdrevet. De har ingen samling å snakke om og de holder seg heller ikke med kuratorer eller andre kunstfaglig ansatte, så vidt jeg forstår. Mer enn et museum ligner de et typisk megagalleri, og utstillingsprogrammets kombinasjon av meritterte fotografer og samtidskunstnere side om side med kjendisfotografer, akkompagnert av tidvis angstbiterske utfall mot det øvrige kunstlivets ekskluderende og «bidragsavhengige» institusjoner, har gitt dem et blandet rykte.
I Sverige har Fotografiska, i tillegg til å beskyldes for aggressiv kommersialisme, også vært i søkelyset for dårlig behandling av ansatte og kunstnere. Den foroverlente forretningsmodellen deres går tilsynelatende hånd i hånd med dårlig arbeidskultur. En sak i Svenska Dagbladet fra 2016 trekker frem flere tilfeller der museet hadde avlyst utstillingsavtaler med kunstnere (blant andre Ewa Stackelberg, Jessica Silversaga og Micke Berg). Avisen siterer også en tidligere ansatt som beskriver brødrenes oppførsel som arrogant og antiintellektuell, og at de la for dagen en forståelse av det å drive et museum som ensbetydende med å lage underholdning. Fotografiska har dessuten blitt kritisert for å senke kunstfotografiets status ved å printe ut bilder de stiller ut selv fremfor å vise originalverk, og ved å selge usignerte fotografier i ubegrensede opplag til høye priser. Det tegner seg et bilde av en virksomhet som tar forholdsvis lett på oppgavene som tradisjonelt kjennetegner et kunstmuseum.
Det har vært stille rundt Fotografiskas svenske avdeling i senere år, og konfliktene virker å være noenlunde begravet, selv om relasjonen til enkelte av de forsmådde kunstnerne fortsatt sies å være dårlig. Men ukulturen har fortsatt ved andre av museets filialer. I New York skal en ansatt ha saksøkt Fotografiska etter å ha blitt diskriminert i forbindelse med en graviditet, og filialen som åpnet i Berlin i 2023 har allerede rukket å dra på seg en del negativ omtale. Juliana Huxtable måtte ty til trusler på Instagram for å få betaling fra museet etter utstillingen hun gjorde der i fjor høst, og andre kunstnere har selv trukket seg fra samarbeid etter negative opplevelser (klikk her for mer info). Kritikere har også fremhevet museets betenkelige rolle i gentrifiseringen av området hvor det ligger. Talende nok var bygget som nå huser Fotografiska i Berlin fra tidlig 90-tall hjem for et kunstnerkollektiv som ble kastet ut da restaureringen ble påbegynt i 2012. Plakater med protester mot utkastelsen henger visstnok fortsatt igjen i gangene som en tragikomisk reminisens.
Når Roth i forbindelse med innvielsen av Berlin-filialen snakker varmt om hvordan han ønsker å skape noe for «the community», er dette knappest en kategori som innbefatter andre enn den kjøpesterke middelklassen som utgjør målgruppen for museets ulike tilbud. Sett slik har Fotografiskas inkluderingsretorikk en ganske åpenbar dødvinkel. I et intervju med Dagens Næringsliv resirkulerer Roth den slitne devisen om samtidskunstens eksklusivitet for å gi Fotografiskas forretningsmodell et skinn av sosial hensikt. Samtidskunsten er «skapt for å gi folk en følelse at de ikke er ʻinnenforʼ», hevder han. «Museer er designet for å skape illusjonen av en katedral. Og det formidles tydelig at det som er her inne er viktigere enn deg.» Løsningen? Å skape et miljø som «gir deg lov til å nyte det du ser og samtidig ha en morsom kveld, snakke med venner mens du gjør det, ta et glass vin, kombinere følelsen av en galleriåpning med et kulturhus». Denne kombinasjonen av utelivskonsept og galleri virker å være kongstanken til Fotografiska.
Det er påfallende hvor godt Roths analyse harmonerer med en kulturpolitisk virkelighet der honnørord som tilgjengeliggjøring og demokratisering er blitt eufemismer for kommersialisering, det vil si en endring av kunstens produksjonsvilkår som gjør fordummende publikumsfrieri til dyd. De store offentlige kunstinstitusjonenes utfordring i dag handler nemlig ikke bare om å nå ut bredere, men også om å tilpasse seg en skrantende offentlig betalingsvilje uten å henfalle til desperat populisme. Og det ser ikke ut som det går så bra i øyeblikket. Det er absurd å insinuere at nedbyggingen av kunstens og museenes «eksklusivitet» skulle være noe det hjemlige kunstlivet trenger hjelp med, samtidig som museene snubler over hverandre i forsøket på å omskape seg til influenserbedrifter på oppfordring fra offentlige og private velyndere – uten annen interesse for kunsten enn hvordan den kan brukes som ammunisjon for symbolpolitiske utspill i media eller til å piffe opp et image skadet av svinete profittjag.
Det sitter langt inne å mene noe om at en privat aktør leier ut lokaler til en annen privat aktør, selv når denne leietakeren har en åpenbart diskutabel moral og tror at en kveldsåpen butikk hvor det er lov å kline og drikke vin mens man ser på kjendisfotografier er løsningen på kunstens demokratiske underskudd og ergo representerer det neste logiske uviklingstrinnet i museets evolusjonshistorie. Men det er også vanskelig, om vi feier til side flosklene om hvilken flott gave til byen dette innovative liksommuseet representerer, å se hva Møller Eiendom har å vinne på denne symbiosen om målet virkelig er å skjenke Oslos kulturliv noe av verdi – eller til og med bare bevare anseelsen til egen samling og et minstemål av integritet som kulturell entreprenør. Den egentlige motivasjonen fremstår ganske transparent: å sko seg på Fotografiskas drakraft og kapital i arbeidet med å omskape en enda større del av byen til et sterilt og overpriset utelivstilbud for en pengesterk og åndsfattig elite.
