Materiens forgjengelighet

Martin Clark innleder sitt program på Bergen Kunsthall med å trekke den godt bevarte hemmeligheten Robert Overby inn i lyset.

Installsjonsfoto fra Robert Overby Works 1969 - 1987. Foto Thor Brødreskift.
Installsjonsfoto fra Robert Overby Works 1969 – 1987. Foto Thor Brødreskift.

Utstillingen av Robert Overbys verker er et interessant prosjekt. Designeren som ble kunstner stilte nesten ikke ut i sin samtid, og den retrospektive utstillingen på Kunsthallen er det første jeg, og antagelig de fleste bergensere, har sett av ham. Utstillingen gir til gjengjeld et omfattende inntrykk av hans produksjon, med til sammen 44 verk fordelt over de fire salene. Selv om de fleste av arbeidene er veggbundne, er de taktile kvalitetene slående. Ta for eksempel gummiavtrykket av en enslig tennissokk (Rubber Sock, 18 February 1971), som henger i et glassmonter. Det er et artig verk som knikser til samtidige bevegelser som nouveau réalisme og arte povera. Smått i fysisk dimensjon, men gjennomsyret av en sterk taktilitet, og et blikk for det interessante i hverdagsobjektet. På veggen rett imot inngangen henger et avtrykk av en dør i harpiks og fiberglass. Blue Screen Door, 11 March 1971 (Overby inkluderte ofte datoen verket ble skapt i tittelen), er overbevisende lik en dør i de fleste detaljer, inkludert hengslene på venstre side. Men langs høyre kant brytes illusjonen av soliditet. Kanten bølger inn og ut, materialet blir nærmest gjennomskinnelig og frister oss til å kikke inn langs siden – rett i veggen bak.

Installsjonsfoto fra Robert Overby Works 1969 - 1987. Foto Thor Brødreskift.
Installsjonsfoto fra Robert Overby Works 1969 – 1987. Foto Thor Brødreskift.

Da Overby gikk over fra design til kunst sent på 1960-tallet, var det første han gjorde å eksperimentere med arkitektoniske avtrykk i lateksgummi: av dører, fasader, og til og med et helt hus. Realiseringen av avtrykkene var fort gjort; lateks tørker raskt, og det tok kun én dag å gjennomføre selv de største avtrykkene. I en annen sal møter vi et av disse monumentale avtrykkene. En ekstra vegg er satt opp midt i lokalet, og verket som dekker den, Long Wall, Third Floor, 4 August 1971, er en del av Barclay House Series, og er avtrykk av et forlatt, brannherjet hus i Los Angeles. Det registrerer tydelig forskjellene i treverket og murflatens struktur, flekker, ujevnheter og andre detaljer. Noen biter av sement sitter igjen i avstøpningen, kullaske og en del murpuss bidrar til inntrykket av forfall. Idet vi beveger oss mot den, oppløses veggen i utallige mønstre som sender tankene hen mot mosaikk eller grov bark.

Installsjonsfoto fra Robert Overby Works 1969 - 1987. Foto Thor Brødreskift.
Installsjonsfoto fra Robert Overby Works 1969 – 1987. Foto Thor Brødreskift.

Selv om Overby aldri knyttet seg tett til noen bevegelse, viser de arkitektoniske skulpturene et slektskap for eksempel til Gordon Matta-Clarks bygningskutt, særlig det monumentale Splitting (1974), hvor Matta-Clark saget et bolighus i to. Men en slik direkte og ødeleggende inngripen i arkitekturen er likevel noe annet enn Overbys grundige dokumentering av eksisterende forfall. Jeg blir stående og fundere over hvordan disse verkene, som eksplisitt utforsker tidens slitasjeeffekt, selv kan ha endret seg i årene de har eksistert. Opplevelsen av forfall og ødeleggelse er antagelig vel så sterk nå, 40 år senere, som da Overby realiserte verket.

Untitled (Monk Restoration) fra ca. 1973 inngår i Overbys serie med Restoration Paintings – en serie der kunstneren på utradisjonelt vis «restaurerte» malerier fra sent 1800-tall ved å eksperimentere med ulike former for rensing. Han har imidlertid latt deler av maleriet, som fremstiller en ung munk, være urørt. Effekten er besnærende, særlig i ansiktet, der partier med gyllen lakk avløses av en rosa, dypere hudtone som understreker det uferdige i prosessen. Som i de arkitektoniske verkene, er også dette en utforskning av effekten av tidens gang.

Installsjonsfoto med Big Bertha Torso, 30 April 1973. Foto Thor Brødreskift.
Installsjonsfoto med Big Bertha Torso, 30 April 1973. Foto Thor Brødreskift.

I et større maleri, Vertical Torso with Grey Edge, 1 May 1973 er penselstrøkene såpass udefinerte at torsoen virker så sløret at det er vanskelig å si om det er en manns- eller kvinnekropp. Maleriet korresponderer formalt med et annet bilde, Big Bertha Torso, 30 April 1973. Tittelen gir en identitet til den hodeløse, sittende kvinnen, et interessant grep siden bildet ellers viser en typisk, objektivisert kropp. Hud, kropp og sex er i det hele tatt tema i mange av Overbys arbeider. I Black Hands (1977) møter man igjen en kvinnekropp, dekket av et gult flor som bringer tankene hen mot en neglisjé. Området midt i maleriet er skissert med blyant på en måte som overlater mye til fantasien. Er det en pisk hun holder? SM-referanser finnes også i Pink Head (1974-77), et portrett av et anonymt hode dekket av en lateksmaske. Kun øyne og munn synes gjennom masken. Et av øynene er gjenklistret, og noe hvitt – kanskje sæd – renner fra de unaturlig store og røde leppene. Det er noe trist og ensomt over dette kroppsløse, androgyne hodet.

Robert Overby, Untitled 43, 5 October 1987. Foto: Thor Brødreskift.
Fra en av Robert Overbys collager (detalj). Foto: Thor Brødreskift.

I inngangen til sal 4 henger et advarende skilt: «Skjønn anbefales. Bilder av en seksuell karakter». Rommet er dominert av et stort trykk i sterke farger, Computer Whiz (1987). Ved første øyekast fremstår det som nok et portrett av en kvinne, men man skal ikke se lenge før man oppdager mange motiver innenfor motivet. Over øynene ligger en kvinne med spredte bein, og den høyre øyekanten går rett over i et underliv. Det samme motivet gjenfinnes i en serie små bilder, men det mindre formatet gjør Untitled 43, 5 October 1987 mindre slående. Alle bildene i serien har vagt seksuelle motiver, og er utført i varierte teknikker fra tegneserieaktige figurer angitt med tykk tusj, til motivmessige dobbelteksponering. Her finner vi også en serie små collager laget av utklipte fragmenter fra pornografiske blader. Alle mannlige kjønnsorganer er utelukket, mens de kvinnelige finnes i fleng. Disse bildene har aldri vært utstilt før, og de oppleves som mindre interessante enn resten av Overbys produksjon, selv om de også utforsker hud, overflate, materialitet, lag.

Installsjonsfoto fra Robert Overby Works 1969 - 1987. Foto Thor Brødreskift.
Installsjonsfoto fra Robert Overby Works 1969 – 1987. Foto Thor Brødreskift.

Bortsett fra i denne siste salen, er utstillingen verken ordnet etter tema eller medium. Det er et godt valg fra kuratorens side. Om noe forsterker det inntrykket av kontinuitet i Overbys virke, og det er spennende å bevege seg frem og tilbake mellom rommene og se stadig nye sammenhenger. Den usedvanlig fyldige romplanen fungerer også som utstillingsguide, med forklaringer og kontekstualiseringer av omtrent en fjerdedel av verkene; nok til å skape en ramme rundt kunstnerens produksjon og utvikling. Noen av arbeidene oppleves som mer løsrevne fra produksjonen for øvrig. Det gjelder særlig for Thanks Leo Manso (1987), hvor en tekopp tilsynelatende er på vei mot gulvet. I øvre hjørne renner en dam med noe blått, kanskje vann fra koppen. Men koppen er også et kvinnehode som stopper ved pannen. Stilen bringer tankene hen mot tegneserier, og peker mot Roy Lichtensteins bilder – men med en mer surrealistisk vri. Også Broken Window Maps, 4 September 1972 skiller seg ut som et svært enkelt, men effektivt verk. Serien består av ujevne biter lerret sydd oppå samme type stoff. Jeg ser en stund på verket før jeg leser tittelen, og har imens nesten bestemt meg for at de må være omriss av ulike land eller stater. Men det er rett og slett knust glass Overby har hentet formene fra.

Utstillingen er den første i Martin Clarks program for Kunsthallen. Valget av to amerikanere, den relativt ukjente etterkrigskunstneren Overby til den første utstillingen, og den unge Will Benedict i den kommende, kan være et signal om en anglo-amerikansk orientering hos den nye direktøren. Clark er medkurator for Bergens-versjonen av utstillingen, som ble laget for Centre d’Art Contemporain Gèneve som den første retrospektive mønstringen av Overbys verker i Europa. Utstillingen har også vært vist i Bergamo, og skal videre til Dijon. Kanskje vil turneen gi en økt interesse for Robert Overby. Det vil i så fall være på høy tid.

Installsjonsfoto fra Robert Overby Works 1969 - 1987. Foto Thor Brødreskift.
Installsjonsfoto fra Robert Overby Works 1969 – 1987. Foto Thor Brødreskift.

Leserinnlegg