Velg en kunstner som du mener fortjener oppmerksomhet og fortell oss hvorfor, lød invitasjonen til Kunstkritikks sommerserie «Kunstner velger kunstner». I alt seks nordiske kunstnere bidrar. Den femte i rekken er Marthe Ramm Fortun, som er bosatt i Oslo. Fortun er for tiden aktuell med prosjektet Stein til byrden for Munchmuseet i bevegelse, og i september deltar hun i utgivelses- og performancerekken Scripted ved Den Frie i København.
Det er mørkt og gummistøvler trår vann, kameraet er håndholdt og fanger glimt av lys. Mannsstemmer snakker på gresk. Vi er dypt inne i en gruve, det er Loukia Alavanou som holder kameraet. Det virker så opplagt når Snøhvit i neste øyeblikk flimrer over skjermen, løftet ut av armene til Walt Disney som et sovende barn og montert på svart. Drakten hennes med de gule puffermene og den hvite huden skyves ut av skjermen og inn i rommet sammen med gruveuniformene. Rådyrhjertet jegeren skar ut og la i en juvelbesatt boks bulter varmt og lukter blod, som i barndommens kinosal.
Lik en kvinnelig Gepetto lager Alavanou montasjer der uforenlige bilder skyver marionetten ut i verden. Loukia Alavanou, (f. 1979 i Aten, Hellas) vokste opp i en politisk aktiv kommunistisk familie i post-diktaturet Hellas, og frem til hun var ti år gammel så hun bare kommunistisk barnefilm. Montasjeteknikken som tråkler filmene hennes sammen er lik en omvendt billedstorm. Alavanou kutter politisk propagandaspråk med lånte filmklipp og selvskutte, surrealistiske sekvenser, behandler alle kilder likt. Hun husker feil med bilder og antyder at bare flerstemthet kan fortelle vår historie.
Vet ikke om jeg husker rett, eller om det blør fra den hypnotiske filmen jeg så på utstillingen No Country for Young Men kuratert av Katerina Gregos på Bozar i Brussel i 2014, over på sekvenser fra montasjen på åpent atelier ved HISK i Ghent. Det var en levende papegøye i rommet, tror jeg. Vår venninne Birde Vanheerswynghels spilte seg selv med sin synsforstyrrelse. Gjennom 3D-briller opplevde vi et slags Kenneth Angersk, flakkende strobelys, rødt, grønt og sort.
Alavanou bruker optisk bedrag, lydeksperimenter og lingvistisk lek som virkelighetsorienterende grep, og minner meg slik både om Sara Eliassen og Chantal Akerman. Billedrikdommen er usammenliknbar, med kaleidoskopiske rom og vaudevilleaktige pearly kingdom-farger. Med grep stjålet fra psykoanalyse og poststrukturalisme er Alavanou en viktig ny målbærer for det feministiske filmatiske blikket. Åsteder som det gresk-ortodokse kirkerommet, det overmøblerte og perverse viktorianske hjemmet i en tidligere kolonimakt, Hellas’ eldste operative gruve og kunstnerens døde bestemors sommerhus på Kreta brukes allegorisk for å snakke om den europeiske nasjonalstaten som en bristende overflate.
