Jo mer markedsrettet et privat galleri er, desto skjevere er kjønnsbalansen i utstillingspolitikken, skriver Hilde Rognskog.
I disse dager avsluttes en etterlengtet utstilling på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Utstillingen Stir Heart – Kvinner som beveger kunsten viser kunst av utelukkende kvinnelige kunstnere. En utstilling som trekker frem viktige kvinnelige kunstnerskap i en offentlig institusjon er berettiget. Spesielt når vi erfarer at kvaliteten på kunsten er høy, den er aktuell og svært interessant. Imidlertid kan man spørre seg om det er nødvendig å trekke frem bare kvinnelige kunstnere. Svaret er helt klart ja, hvis vi går nærmere etter tallene som ligger bak.
For eksempel, i den statlige institusjonen Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har kjønnsfordelingen sakte men sikkert beveget seg i riktig retning og blitt mer balansert med årene. Fra en kjønnsbalanse på 36 prosent kvinner i 2003 har det blitt en forbedring på 47 prosent kvinner sammenlagt i 2008 og 2009. Dette er også det vi kan forvente av en statlig nasjonal institusjon, all den tid den er lovpålagt å tenke kjønnsbalanse i sin ansettelses- og utstillingspolitikk.
Men hvordan er kjønnsbalansen i private gallerier og andre utstillingssteder? Spørsmålet kan stilles i den hensikten å se på hvordan markedet er i stand til å ivareta en kjønnsbalanse.
Det viser seg at jo mer markedsrettet et utstillingssted er, jo mer skjev blir kjønnsbalansen. Hvis man teller antall kvinnelige og mannlige kunstnere som er tilknyttet private gallerier blir tallene surrealistiske. For eksempel har Galleri Brandstrup med tilholdssted i Oslo, 20 menn og 3 kvinnelige kunstnere i sin stall. Galleri Opdahl i Stavanger har 9 menn og 2 kvinnelige utstillere. Gjennomsnittlig ligger andelen kvinner i de private galleriene på rundt 25 prosent kvinner, og det er helt klart for dårlig.
Ved å skille kunstnerens inntreden i kunstverdenen gjennom to forskjellige vurderingsgrunnlag vil årsaken tre klarere tre frem. I de tilfellene hvor kunstneren blir vurdert ut i fra en sammenlikning, for eksempel gjennom en søknad i en utvelgelsesprosess, blir forskjellene utjevnet. Dette er kunstoffentligheter hvor det blir tildelt stipend, eller støtte til utenlandsopphold og utstillingsprosjekter. I de tilfellene hvor kunstneren blir vurdert ut i fra personlige preferanser blir inntektsforskjellene merkbart større. Dette er i situasjoner hvor kunstneren individuelt skal markedsføre seg ovenfor private gallerier og større regionale og nasjonale arenaer. Utvelgelsen skjer i lukkede fora, gjennom den enkelte gallerists interessefelt eller via tilfeldige møteplasser. Utslagene i forskjellene blir merkbart større, jo mer man beveger seg vekk fra institusjoner som har overordnede nasjonale oppgaver og over i private utstillingsarenaer.
Kvinner og menn er altså likt representert på arenaer hvor flere søker på like premisser. Jo mer kvinner beveger seg ut på en arena hvor innpass i galleri er mer individuell og uformell, mister de innpass og taper økonomisk. Dette viser at det ikke er forskjell på menns og kvinners kunstneriske kvalitet, kunstforståelse eller produksjonsevne. Hvis enkelte forsøker å argumentere i den retningen er det en avsporing av debatten og direkte feil.
Herved legges bevisbyrden hos de som arbeider innefor private gallerier: Dere må komme på banen og forklare hvorfor representasjonene og dermed økonomien til mannlige og kvinnelige billedkunstnere ikke er lik. Koker det ned til at det bare kjønn som er forskjellen? Da vil dere både ha et forklaringsproblem og samtidlig gå glipp av svært viktige kunstnerskap.
Hilde Rognskog
Styreleder i Norske Billedkunstnere
Denne artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 15. mars 2010
