Mandag 19 mai gjestet Marianne Heier Åpent Forum
Pengene er materialet og gaven er teknikken i Marianne Heiers arbeid. Prosjektene hennes består av intervensjoner og arkitektoniske installasjoner, og tilbys som gaver til utvalgte institusjoner i og utenfor kunstscenen. De introduseres litt som trojanske hester i mottakerinstitusjonen, og medfører fysiske og strukturelle endringer i institusjonens dagligliv. Hensikten er å representere et konkret, materielt alternativ til en etablert orden; å belyse blindsoner i institusjonens praksis og identitet. Spenningen mellom kulturell og økonomisk kapital er ett av hovedtemaene i arbeidene hennes.
25. mai overrekte Heier en gave til det kulturhistoriske museet Maihaugen på Lillehammer. Arbeidet heter «Saganatt» og tar utgangspunkt i de første oljefunnenes revolusjonerende betydning for norsk økonomi. Ved å sette oljeindustrien opp mot den romantiske idealiseringen av «det norske», belyser «Saganatt» kulturens rolle i konstruksjonen av den nasjonale selvforståelsen. Oljeutvinningen førte til en eksplosiv oppgradering av levestandarden for alle samfunnsklasser i Norge, noe som er tydelig i Maihaugens nyere avdeling Boligfeltet. Når historien om Norge fortelles, foretrekkes likevel en historieforståelse der den norske befolkningen har fortjent sin posisjon som verdens rikeste land gjennom hardt arbeid, nøysomhet og utvikling av kompetanse gjennom mange hundre år. «Saganatt» knytter både kunstneren og Maihaugen til det nye norske landskapet vi alle er en del av: Oljenasjonen Norge.
Åpent Forum er en serie med forelesninger, presentasjoner og samtaler med kunstnere initiert av Kunstakademiet i Oslo. Åpent Forum finner sted hver mandag kl 19.00 i auditoriet i St. Olavsgt. 32, og er åpent for alle interesserte. Åpent Forum koordineres av Sverre Gullesen og Tora Dalseng. kunstkritikk.no presenterer opptak fra et utvalg av arrangementene.
For mer info om forumet eller ønske om å komme på emaillisten, send en mail til aapentforum@gmail.com.
Marianne Heier på Åpent Forum, 19 mai, 2008
(Presentasjonen er delt i tre. Filene er i Quicktime-format.)
ASFALTKUNST MED NY VRI
Asfaltskulpturen er ny her i landet, faktisk bare noen få uker gammel. Søndag 25. mai ble nemlig det første stykke kunstnerisk asfaltvei avduket. Verket er laget av Marianne Heier og donert til Maihaugen på Lillehammer. Titelen på verket er ”Saganatt”, og omtales som en asfaltskultur. Nå er ikke hele Maihaugen asfaltert, bare et liten strekning grusvei som slutter brått, men ikke umotivert ifølge kunstneren. Det er gjort for å markere et brudd, visstnok ved Norges overgang til oljestat, eller undergang som oljenasjon.
Asfalten er som kjent et oljeprodukt, men avgjort ikke noe som dukket opp da vi begynte å pumpe olje opp av Nordsjøen. Hovedveiene i Norge ble nemlig asfaltert lenge før 1968, da vår egen olje begynte å strømme inn til landet. I Europa ellers er bruken av asfalt eldgammel. Historiens første asfaltvei ble bygget i Babylon, allerede i det 6. århundre før Kr. fødsel. Men det er naturligvis bagateller for en kunstner, som ser estetikk i alt mulig.
Heier ser tydeligvis en nær sammenheng mellom nordsjøolje og asfalt, eller mer presist: asfaltering av norske veier. Jeg tror ikke det er mange som skjønner denne koblingen. Ikke minst fordi asfalt er et biprodukt av oljeutvinningen, omtrent som syltelabbene på grisen. Det er da heller ikke asfalten Norge tjener grovt med penger på. At en veistump med nylagt asfalt også skulle være en skulptur, et kunstverk, vil enda færre få med seg.
Nå har heller ikke oljen historisk vært primærstoffet for asfalten. Denne klebrige, seige og brunsorte massen har man utvunnet av stein, og ellers hentet fra asfaltsjøer. Den mest kjente asfaltsjøen finner man på øya Trinidad. Heiers intensjon om å koble asfalten til oljen, er i dagens samfunn relevant, men asfalten er ikke olje. Den er asfalt, og som sådan selve referansepunktet for hennes skulpturprosjekt.
Følgelig er det asfalten som bygger meningen i denne veistumpen, og ikke oljen. Sylte- labbene har også sin mening, men den gir seg ikke ut fra grisen. Å tro noe annet, slik kunstnere ofte gjør når de klistrer egne meninger på et verk, er å blande kortene. Marianne Heier er en mester i denne kortkunsten. Derfor kan hun også få olje ut av asfalten, og hevde at hennes ”Saganatt” handler om det norske oljeeventyret. Skjønt det vi får servert og ser er en veistump med svart asfalt.
”Saganatt” har altså fått sin plassering på Maihaugen og De Sandvigske Samlinger. Det er et populært utfartsted, med mange besøkende. For publikum kan det sikkert være kjærkomment med litt fast grunn under føttene, og slippe å tømme skoene for småstein ved hvert bygdetun. Men akk, den gleden er kortvarig. Veistubben tar en brå slutt, og grusveien gnager på ny i sinnet. Asfalteventyret er slutt og fremtiden bare traurig. Dette er bruddets estetikk i en forflatet versjon. Ja, så flattrykt at både skulpturen og kunsten bare kan tråkkes på.
Vi skal merke oss denne flatheten. Den er ikke akkurat skulptural, valset ned som den er til bakkenivå og helt uten formmessige kvaliteter. Man kunne tenke seg at den var et forarbeide til ytterligere dekor, der kunstneren laget bilder på asfaltens svarte overflate, slik mange kunstnere gjør i de europeiske storbyene. Men det er ikke Heiers greie. Hun lar fagfolk valse ut asfalten på en veistubb, setter sin kunstneriske signatur på verket. Og dett var dett.
Denne typen asfaltskulpturer finnes det mange av i vårt langstrakte land. Men de er ikke signerte, av en kunstner. De er bare valset ut av svette og slitne arbeidere. Selv Lillehammer har nok flust med slike strekninger. Og de fleste av dem slutter brått et sted, uten at noen tenker på oljeeventyret og Saganatten. Nei, folk tenker nok på noe helt annet, hvorfor de jævla politikerne ikke kan asfaltere helt inn til kjøkkenbenken.
Med tanke på at oljen har vært et viktig element i malerkunstens historie, virker Marianne Heiers konsentrasjon om asfalten mer moderne og autentisk. Skjønt hun ikke på noen måte er den første som bruker asfalt i kunsten. På 1600-tallet tok hollandske kunstnere asfalten i bruk, hovedsakelig som undermaling og til lasur. Senere, på 1800-tallet ble teknikken med asfalt benyttet av franske, engelske og norske kunstnere. I England fikk den et så stort omfang at kunstnerne ble kalt ”asfaltister”.
Den gang var det neppe noe oljeeventyr og noen Saganatt som gjorde at kunstnerne ble hekta på asfalt. De var rett og slett kunstnere, som fant dette materialet velegnet til å skape et rikere kunstnerisk uttrykk. Marianne Heier derimot, har ikke tilført kunsten noe som helst. Asfalten er der, så også de asfalterte veiene, som et eller annet sted tar en brå slutt. Dette er ikke noe nytt, heller ikke en kunstnerisk nyhet.
Koblingen mellom asfalten og det norske oljeeventyret er bare en grille i Marianne Heiers hode. Den har ingen visuell forankring i hennes asfalterte veistump, men refererer til tanker hun har tenkt om nordsjøolje og norsk oljepolitikk. Ingen ting av dette finner vi i hennes asfalterte grusvei. Det må vi hente frem fra pressemeldinger og katalogtekster, det vil si fra kilder som befinner seg fjernt fra ”kunstverket”, og avgjort ikke har kunstnerisk karakter.
Marianne Heier er en samtidskunstner for hvem kunsten ikke handler om et verk, eller en estetisk gjenstand, For henne, og mange andre av samme moteriktige sorten, er kunsten diskurs. Det vil si en kunstfaglig samtale, som mer drøfter kunsten i teoretiske termer, enn å fremstille en gjenstand med kunstneriske egenskaper. Da er det viktig å kunne ordlegge seg, tenke de moteriktige tankene og servere svada om ”oljeeventyr og Saganatt”.
Bara ta hennes tittel ”Saganatt”, et ord hentet fra nasjonalsangen, som Bjørnson skrev i 1859.
Tittelen refererer altså til hennes asfalterte veistump, som riktignok kan minne oss om svarte natten, men ingenlunde om den bjørnsonske sagavisjonen. For Bjørnson senket saganatten drømmer til vår jord. Det var drømmer i nasjonsbyggingens tid, der sagaen ga impulser til en nasjonal identitet og en fremtid med bedre utsikter for land og folk.
Bjørnson hadde neppe nordsjøoljen i tankene, og overhodet ikke asfalten. Det hefter da heller ikke så mye saga ved olje og asfalt, enten man ser det historisk eller mytologisk. Natten er derimot relevant. Den svarte asfalten kan godt illudere et nattlig mørke, der drømmer senker seg til et sovende folk. Men er det gode drømmer, eller rene mareritt? I Heiers versjon av ”Saganatt” er drømmene blitt mareritt. For henne representer den en politisk markering, hvis eneste belegg er asfalt. Kunstnerisk sett er belegget det samme “ asfalt.
Vurdert som kunstnerisk prestasjon er Heiers asfaltprosjekt i tynneste laget. Her er det altfor mye tanker, teorier og konseptuelle vinklinger, og for lite av kunstnerisk manifestasjon. Men slik blir det når kunsten oppfattes som diskurs, der den teoretiske utvekslingen av synspunkter utgjør kjernen i det kunstneriske.