«Det er ikke kjøringen, Det er ikke nabolaget, Det er ikke DVDn, Det er uret ditt som forteller mest om hvem du er», står det på den småabsurde plakaten i den nedlagte urmakerbutikken ved siden av busstoppen i Moss. Mannen på plakaten er hvit og firskåren og SEIKO-klokken han reklamerer for ser både solid og maskulin ut.
Ute på Galleri F 15 er situasjonen langt mer udefinert. Etter pålegg fra kulturdepartementet har galleriet, noe uvillig i følge katalogteksten, trommet sammen en utstilling som skal oppfylle kravet om et «Mangfoldsår» i de norske kulturinstitusjonene. I prosjektrommet viser norsk-zambieren Sissel Mutale Bergh objekter og video, mens bosnieren Rus Mesic og portugiseren Julio da Silva, begge bosatt i Norge, deler resten av andre etasje med tegninger, installasjoner og malerier.
Uviljen mot Mangfoldsåret som instrumentell statskuratorisk idé tredd nedover hodene på kunstinstitusjonen kommer til uttrykk gjennom hovedutstillingen, Ane Lans «Verdenskvinne». Gjennom valget av en hvit, europeisk og mannlig hovedutstiller peker institusjonen nese til hovedsponsorens krav. Men nåde den byråkrat som våger å yppe seg om manglende mangfold her. For Ane Lan er en mann, javel, men hans kunstnerpersona er kvinne og hans rase- og queertematikk berører mangfoldet på langt flere måter enn hva de statlige retningslinjene har lagt opp til.
Verdenskvinne, Ane Lan, 2008. (Videostill). |
På tross av at dette nok er et bestillingsverk, fortsetter videoen Verdenskvinne langt på vei Ane Lans prosjekt fra tidligere arbeider. Kunstnerpersonaen kledd i drag står i midten av en enkel scenografi og synger i falsett. Det handler om kjønn og identitet, men det handler også om et enkelt fremmedgjørende grep som etterhvert har blitt en kunstnerisk signatur for kunstneren. Men mens de tidligere arbeidene består av ett enkelt tablå, er det her en hel rekke med iscenesettelser. Vi ser kunstneren som indisk skjønnhet, som samekvinne, negerdame og europeerinne med Visakort, mens hun synger de samme linjene om og om igjen.
Egentlig kan man kalle Ane Lans arbeider musikkvideoer, og som transvestittisk sanger befinner han/hun seg innenfor en veletablert popgenre. Popmusikken har i det hele tatt vært en yndet arena for å uttrykke en flytende og ubestemt seksualitet, med eksempler som David Bowie og Tricky/ Martina Topley Bird, eller transseksuelle stjerner som Antony (& the Johnsons) og Amanda Lear. Men mens popkulturens omfavnelser av åpne og ubestemte kjønnsidentiterer er sensuell og forførerisk er det overhodet ingenting sensuelt over vokalen til Ane Lan. Og her, hvor vi får høre den i nte potens blir den direkte enerverende.
Amerika, Ane Lan, 2002. (Videostill). |
Det lyder langt fra bra, og jeg må innrømme at jeg ikke orket å se gjennom alle 6 figurene i Verdenskvinne før jeg snek meg ut. De store portrettene i den største salen er heller ikke egnet til videre fordypelse, men i det andre avlukket vises tre av Ane Lans tidligere videoer i form av installasjoner: Amerika, der en orientalsk kvinne lurer på hvordan hun skal klare seg uten Amerika; Europa, om et lite øst- eller nordeuropeisk land som i siste øyeblikk finner olje på kistebunnen og velger å holde seg utenfor EU og Afrika, der Lan som negerdame tilbyr omsorg til en febersyk europeisk kvinne i jordhytta.
På tross av den innestengte luften mellom de støvete rekvisittene opplever jeg disse arbeidene som åpne, absurde, og ikke minst humoristiske kommentarer til samfunnsspørsmål som i kunsten vanligvis behandles med gravalvor. Jeg skulle egentlig ønske utstilllingen bare bestod av disse tre. I Verdenskvinne får jeg følelsen av at de institusjonelle føringene som det gjøres narr av i katalogen har tatt overhånd. Spillet med kunstnerens backkatalog blir ikke fruktbart, og humoren blir stiv og byråkratisk. Kanskje er det et komisk trekk når Ane Lan med ansiktet fullt av skokrem stiller med en såpe i hånden, eller at den indiske grønnsaksselgersen poserer med en brokkoli, som er en ukjent grønnsak i India. Men det er ikke en forløsende humor.
Nergaard har antagelig rett i at Ane Lans ”Verdenskvinne” nok er et bestillingsverk for mangfoldsåret, men om det er et bestillingsverk eller ikke er vel egentlig ikke så viktig i denne sammenhengen. Spørsmålet vil heller være om denne type ”subversive” utstillinger egentlig klarer å skape tilstrekkelig debatt rundt ”mangfoldsåret” som et statlig påtvunget kulturprogram. Galleri F15 som de andre institusjonene har tross alt unisont godtatt dette programmet, selvfølgelig for å unngå å miste bevilgninger. Problemet med ”Mangfoldsåret” er ikke bare at det påtvinger institusjonene å vise spesifikke utstillinger/prosjekter, men også de heller uklare intensjonene bak programmet, og en totalt manglende diskusjon rundt hvem som representere mangfoldet, og hva som ”forventes” av de ”mangfoldige” for at de skal opprettholde sin status som representanter for det multikulturelle Norge.
I forhold til disse problemstillingene er Ane Lans verdenskvinner et usedvanlig interessant arbeid. Der hvor Nergaard tydeligvis etterlyser en befriende latter opplever jeg ikke verken fotografiene eller videoarbeidet ”Verdenskvinne” som det minste forsøk på å være humoristiske. Det er nettopp den ubehagelige og maniske insisteringen til denne kvinnemannen som gjør arbeidene til noe annet enn et humoristisk drag-show.
Videoarbeidet ”Verdenskvinne” er i så henseende usedvanlig interessant. Arbeidet er en slags video-performance hvor vi i sakte dvelende tempo blir presentert for forskjellige ”etniske” kvinner, hvor de alle sammen synger den samme naive sangen med en gebrekkelig falsettstemme. Mellom hver scene tildekker kvinnene videokameraet med et stykke tøy, og under dette stoffstykket vises arkivklipp fra politiske hendelser, økonomiske forhold etc. som forholder seg til hvor de forskjellige ”karakterene” kommer fra. Når man ser gjennom hele arbeidet, oppdager man at alle karakterene i tilegg til å synge den samme sangen omtrent gjentar de samme bevegelser og den samme mimikken, i tillegg har alle arkivklippene den samme rytmen og tilnærmet innhold. Det er som en runddans hvor alle de forskjellige ”verdenskvinnene” er en del av et økonomisk kretsløp, og alle er avhengig av hverandre og hva den andre representerer.
Det mest interessante med arbeidet er Ane Lans voldsomme innlevelse i karakterene. Det er med et kriblende ubehag og en ganske pinlig følelse jeg ser på denne mannens uforbeholdne, nesten private, ønske om å være eller gestalte disse kvinnene. Sammen med videoarbeidets dvelende karakter og nakne repetitive lydbilde tvinger Ane Lan meg til å forholde meg til disse ”kvinnene” som virkelige personer, og det er i spennet mellom ubehaget Ane Lan skaper med sin maniske intensitet, mitt ønske om å kunne fri meg fra ubehaget ved ”å le en befriende latter”, og innholdet i tekst og bilde arbeidet henter sin kvalitet.
Nå er jeg sikker på at Ane Lan har lest sin Queer -teori, for det er ganske besnærende at i egenskap av å være en hvit man fra Nord Europa (og kanskje til og med heterofil for alt jeg vet), representer han det ultimate subjektet og ”overgriperen” i forhold til en fek. Farget kvinne fra 3. verden. I kraft av seg selv representerer han således vesten, den tradisjonelle overgriperen, og i tilegg til å påføre den 3. verdens lidelse viser han et åpenbart begjær for lidelsen i seg selv. Og er det ikke nettopp det vi gjør i den vestlige verdens senkapitalistiske opplevelsesøkonomi? I vår trygge beskyttede verden hvor det eneste vi trenger å bekymre oss om er hva vi skal konsumere neste dag, skapes det et savn etter opprivende følelser og ”ekte” lidelse. De siste års kunstbiennaler har da også vært proppfulle av kunstfilmer hvor fargede personer fra den 3. verden synger ut sin lidelse etter traumatiske hendelser. Vår kjøpekraft begrenser seg ikke til bare å utnytte den 3 verdens råvarer og arbeidskraft, selv lidelsene vi har påført ”offeret” skal omsettes.
Det er nettopp disse mekanismene Ane Lan synliggjør i det komplekse videoarbeidet ”Verdenskvinne”. Ikke bare setter han spørsmål ved et identitetsbegrep i forhold til kjønn, men også hvilke økonomiske og psykologiske forhold som ligger til grunn for vårt møte med, eller konstruksjon av ”den andre”. I dette tilfellet ”den multikulturelle andre”.
Det kunne vært interessant å få en diskusjon rundt hvilke økonomiske og psykologiske føringer som egentlig ligger bak tiltaket ”Mangfoldsåret”, føringer som kanskje sier mer om hvilken økonomi vi tilhører enn om en reell forståelse eller undersøkelse av begrepet ”kulturelt mangfold”
Sigur Langbakk
Hei Siv Hofsvang og beklager det sene svaret.
Du skriver at det ikke er med motvilje at dere har invitert de forskjellige kunstnerne som for tiden stiller ut på Galleri F 15. Det trodde jeg heller ikke, og hvis det kunne misforståes dithen beklager jeg det. Det jeg skrev var at galleriet uttrykker en uvilje mot at staten gjennom «Mangfoldsåret» vil bestemme hva kunstinstitusjonene skal arbeide med: «Man kjenner en liten bismak når det kommer et statlig pålegg om å ha et markeringsår for kulturelt mangfold, spesielt når den nasjonale koordinator for mangfoldsåret kommer med en uttalelse som tyder på at instituisjonene skal tvinges til noe som den overordnede myndighet mener er godt for dem.»
I ditt svar kan det virke som om du ønsker at disse uttalelsene i katalogen til Ane Lans utstilling ikke skal sees i sammenheng med utstillingen. Men samtidig skriver du at dissens er viktig. Mitt spørsmål er da hvor denne dissens kommer til uttrykk? Min opplevelse var at den kom til uttrykk gjennom valget av Ane Lan som hovedutstiller, og at verket blant annet framsto som et spill med de statlige direktivene for samtidskunsten. For selvom mangfoldet er definert ganske bredt fra departementets side, har hovedfokuset for «Mangfoldsåret» helt klart ligget på etnisk mangfold. Ane Lans Verdenskvinne tar også tak i etnisitet, men på tvetydig vis. Det vi ser er en hvit mann i dobbel forkledning, både som kvinne og som forskjellige etniske stereotyper.
Når jeg skriver at institusjonen peker nese til hovedsponsoren, altså Staten, svarer du nei, det vi har å gjøre med her er i stedet «seriøs og fri utfoldelse av meninger i et fritt demokrati». Jeg mener ikke at disse to tingene er motsetninger. Sånn jeg opplever det er det noe grunnleggende parodisk og nesepekende i selve den genren som Ane Lan spiller på. Dragartisten kan kanskje sammenlignes med en narr som i kraft av sin rolle kan si og uttrykke ting som det er forbudt for andre å si, og som ser verden fra et annet ståsted.
Du reagerer også på hvordan jeg bruker uttrykket bestillingsverk. Uttrykket er ikke negativt ment, men det peker på at det finnes et oppdrag som kunstneren må forholde seg til. Når en kurator ber om et bidrag til en utstilling som skal være del av «Mangfoldsåret» er jo dette et oppdrag “ sikkert med utstrakt kunstnerisk frihet til kunstneren, men likevel et ganske spesifikt oppdrag. At arbeidsforholdet mellom kunstner og kurator ofte spiller en viktig rolle i kunstproduksjonen er et spørsmål som sjelden vies særlig oppmerksomhet. Jeg mente ikke å gå spesifikt inn i dette, men siden jeg opplevde at kunstner og kurator her spilte på lag, tenkte jeg det var interessant å nevne.
Kjære Ketil
Det er langt fra med motvilllighet vi har invitert Ane Lan, Rus Mesic, Julio da Silva og Sissel Mutale Berg til å stille ut i Galleri F 15. Disse kunstnerne er invitert fordi vi liker deres arbeid og respekterer deres virke som kunstnere. At mangfoldsåret har blitt trukket inn er fordi utstillingene i sammenheng viser tre forskjellige vinklinger på ideer som har kommet frem i debattene omkring mangfoldsåret. Ane Lan som tematiserer stereotype roller, Rus Mesic og Julio da Silva det allment menneskelige tiltross for forskjellig kulturbakgrunn og Sissel Mutale Berg kaster et selvkritisk blikk på det norske selvbildet.
Jeg vil våge å påstå at ingen i kulturlivet vil være negative til et mangfoldig kunstliv, jeg tror heller ikke at det er noen annen samfunnsgruppe som greier å mobilisere så sterkt som kulturarbeidere i spørsmål som gjelder minoriteters rettigheter. Det er en gjennomgående konsensus om at ikke bare multikultur men også dissens viktig, derfor er det også viktig å diskutere departementets inngripen i kulturlivet. Dette er ikke et tilfelle av at “institusjonen [peker] nese til hovedsponsorens krav” men en seriøs og fri utfoldelse av meninger i et fritt demokrati.
En annen ting jeg stusser over er at du beskriver “Verdenskvinne” som et bestillingsverk. Det virker som vi har en noe forskjellig oppfatning av hva det er. Vil du beskrive nyproduserte arbeider til kuraterte utstillinger som bestillingsverk? I så måte kan det nok til en viss grad være treffende, men jeg mener at bestillingsverk har enkelte utgangskriterier som ikke er tilfellet for “Verdenskvinne”. Kunstneren har stått helt fritt til å lage hva han vil, om det så hadde vært en veggtekst som kritiserte institusjonen i dette markeringsåret for kulturelt mangfold.
Jeg må også få lov til å kommentere din opplevelse av “Verdenskvinne” (det er dette som er så utrolig befriende med kunstkritikk.no). Jeg sitter igjen med en helt annen følelse enn deg når jeg ser videoen og fotografiene. Kanskje du har rett i at videoen ikke er så lattervekkende som de tre andre videoinstallasjonene, men den har en sår varhet som ikke de andre har. Ja, jeg er enig i at tematikken fra de tidligere Ane Lan arbeidene blir videreført, men den har også blitt videreutviklet. Etter min mening har dette nye arbeidet en usedvanlig kompleksitet og er vel også mer meditativt enn kunstnerens tidligere arbeider. Attributtene i portrettfotografiene oppfatter jeg ikke som et kunstens svar på finn fem feil, om det er brokkoli som ikke brukes i India eller en muligens palestinsk opprører med en type våpen hun ikke ville få tak i og med magasinet plassert feil vei. Jeg oppfatter portrettene som en del av det performative arbeidet Verdenskvinne; jeg vil gå så langt som til å påstå at arbeidet føyer seg inn i sjangeren relasjonell kunst hvor vi som betraktere blir tvunget til diskusjon.
En ikke-kommentar til kritikken.
Sissel Mutale Bergh kan ikke skryte på seg å være norsk-zambier, i og med at passet er norsk, forfedrelinjen i hvertfall det man kan kalle nordisk og morsmål norsk. Men hun er derimot norsk bosatt delvis i Zambia.
Når det er sagt kan mutale med dette gjøre litt (egen-)reklame for verket “Formule Norvegienne”- slik at kanskje andre vil ta seg tid til å se og reflektere over verket. Filmen er ikke, slik en regional avis i området rundt F15 skrev, en film hvor afrikanere snakker om nordmenn. Men en film hvor nordmenn i Zambia ( og den posisjonen inkluderer mutales egen) reflekterer over sine opplevelser og sin egen posisjon, med perspektivforskyvninger ved zambiere (ekte sådanne) som har vært i Norge, som jobber med nordmenn eller har personlige relasjoner med en “nordmann”.
God tur!
(Der var ikke-kommentaren og egen-reklamen over.)