Tidligere i år, i gruppeutstillingen Sol og vår i januar på Astrup Fearnley Museet, viste Anders Holen et miljø bestående av oppkappede, figurative skulpturkropper basert på kunsthistoriske forbilder omgitt av CPU-kjølere og mengdevis med stilleben-aktige bronseavstøpninger av hverdagsgjenstander. Veggene var påført dråper av gjennomskinnelig silikon, slik at rommet fremstod som perspirerende, nærmest pustende. Holens installasjon lignet et sci-fi-filmsett på avveie; man kunne enkelt forestille seg at de mange knudrete gjenstandene var gravd ut i en fjern fremtid, for så å innlemmes i et klimakontrollert arkiv, vedlikeholdt av en fortidsinteressert posthuman livsform.
På Kunstnerforbundet, litt over et halvt år senere, i Holens soloutstilling Doom Loop, er de kyborgaktige remixene av klassiske skulpturer borte, mens den arkeologiske post-kollaps estetikken er videreutviklet og tydeligere. Midt på gulvet i galleriets overlyssal har Holen plassert to plumpe betongstøp, titulert Basilisk (alle verk 2019). De låner formen til en type oppblåsbare sko som produsenten hevder gjør det mulig å spasere på vann. Betongblandingen er ifølge Holen tilsatt bakterier med evnen til å reparere sprekkene som uunngåelig oppstår i betong. Forskerne som utviklet teknologien skryter av at den vil redusere de betydelige klimagassutslippene som forårsakes av at sprekker i betong stadig må etterfylles. Forevigelsen av et mislykket billigprodukt i et selvopprettholdende og miljøbesparende materiale er en komisk kommentar til tekno-optimismen som hevder markedsstyrt innovasjon er det som trengs for å hindre at øyer og kyststrøk synker i havet og at økosystemet kollapser. Iboende er også nymaterialismens tankegods, ettersom bakteriens vitalitet gjør skillet mellom gjenstand og subjekt porøst.
Kristus-skoene peker mot utstillingens uttalte hovedtematikk: dødsspiralen som dommedagsmekanisme. Dødsspiral-begrepet blir blant annet brukt i økonomien, for å beskrive et gjensidig avhengighetsforhold der staten gjentatte ganger er nødt til å redde banker som eier store mengder statsobligasjoner. Lignende sirkeleffekter kan forekomme i økosystemer: hvis nok av Amazonas destrueres, vil regnfallet avta og den resterende jungelen raskt dø ut (dieback-effekten). Being Dead Alive er en av to skulpturserier som løper som friser langs veggene. Syv små porselenavstøpninger av deler fra en faksmaskin og en sekstant er påført variasjoner av gråhvit og gul glasur, ikke helt ulik fargen plast får gjennom lang tids eksponering for UV-stråling. Elektronikkavfall-utseendet, knytter an til den stadig raskere utskiftningen av forbrukerteknologi laget av ikke-fornybare mineraler, dermed også den samme vekst- og forbrukskritikken som betongskoene.
Den andre frisen, Mergency Frieze (2019), består av i alt 21 skulpturer, hovedsakelig i porselen, montert langs tre av veggene i overlyssalen. De varierte formene gir assosiasjoner til bortkomne, fargerike dekorfragmenter, andre ganger knokler eller fossiler. Bronseavstøpninger av innsekter i naturlig størrelse balanserer på enkelte av skulpturene. På andre sitter det etterligninger av fugleøyne i glass. Allusjonen til sviktende næringskjeder som kan føre til at økosystemer kollapser er åpenbar. Forsvinner insektene, forsvinner fuglene og etter hvert blir også mennesket med i dragsuget. Rekkene med porselenskulpturer brytes av to store trepaneler som minner om altertavler. Den ene, Mergency Frieze (Micropterus coosae – Haliaeetus albicilla / Doom Loop), er rund og har fått frest inn et mønster basert på en 3D-modell av en sveitservilla, brettet ut og forflatet til det ugjenkjennelige. En powerpoint-aktig tegning festet til platen illustrerer hvordan synkende motivasjon hos en bedrifts ansatte fører til dårlige økonomiske resultater som senker motivasjonen ytterligere osv.
Den stadige akkumulasjonen av mulige dommedagsscenarier i nyhetsbildet og populærkulturen gir en fornemmelse av at mennesket, i hvert fall slik vi kjenner det, lever på lånt tid. Krisescenariene er etter hvert så mange og så sammenkoblede, at det ikke gir mening å forestille seg en vei utenom. Henvisningene til arkeologiske og kulturhistoriske samlinger gjennom former, materialvalg og montering gjør det mulig å tenke på skulpturene til Holen som forestillinger om levninger etter menneskekulturen. De gir grunnlag for å spekulere om hva som kommer etter; ikke i form av et liv etter døden, men forestillinger om hvilken estetikk og etikk som vil kunne konstrueres fra fragmentene mennesket etterlater seg.
