Snorre Ytterstads utstilling på kafeen og galleriet Sound of Mu består av en dartskive, som de besøkende fritt kan bruke, og fire fotografier av samme skive. Fotografiene er klippet opp og satt sammen slik at de danner en firkant og dartpiler er stukket gjennom fotografiene og inn i veggen. Fotografiene er med andre ord hengt opp med dartpiler. Til forskjell fra selve dartbrettet, som man fortsatt kan kaste piler på, vitner fotografiene om et allerede spilt og tilbakelagt spill signert av kunstneren – noe som utdypes gjennom en bunke tilsvarende fotografier, også de signert, til salgs for 500 kroner per stykk. Ytterstad tar med andre ord like mye utgangspunkt i pubkultur som kunsthistorie i denne utstillingen. Mens blinken markerer området for en kveld på puben er fotografiene knyttet opp mot et annet spill, nemlig den stadig pågående refleksjonen rundt oversettelse mellom former i kunsten – hvordan abstraksjon og figurasjon vikles sammen – og foldes ut. De er også presentert som varer, verk, bundet sammen av kunstnersignaturen.
På Landings 1 i Vestfossen tidligere i år gikk han mer i dialog med kunstens egne koder da han viste modifiserte Malevich-arbeider, kopier naturligvis, hvor russerens Painterly realism of a peasent woman in two dimensions var klippet i biter og satt sammen til en rekke former gjennom en lignende cut-up-teknikk. Men der Ytterstad omskrev den opprinnelige konstruktivistiske firkanten til andre, mer konkrete, figurer på Vestfossen er det her den konkrete – realistiske – dartblinken, som skrives om til en Malevich-firkant. Forholdet er, med andre ord, vendt om. Mens abstraksjonen ble studert som konkretisert figur på Landings-utstillingen, noe Melevich vitterlig oppfordrer til gjennom verkets tittel, blir den konkrete gjenstanden studert som flater og strukturer på Mu. Studien, denne kubistiske dart-abstraksjonen, er likevel ikke fjernet fra sitt forelegg: elementene er gjenkjennbare, de forskjellige delene av dartskiven lar seg lokalisere, og bildene er satt sammen slik at de forskjellige delene kan limes sammen til en (sikkert like brukbar) dartskive igjen. Forløpet er med andre ord ikke irreversibelt, noe som knytter an til spillmetaforen som ligger til grunn for utstillingen: how to serve a ping pong ball. På åpningskvelden ble det servert halvlitere med pingpong-baller som kunstneren også hadde påført sitt navnetrekk. Montasjen skisserer en kontinuitet mellom kunst, lek og rus.
Spillet er en velbrukt metafor for kunst – vi kan tenke på Marcel Duchamps iscenesettelse av seg selv som sjakkspiller eller Sol le Witts minimalistiske regelstyre – men en mer interessant parallell her er Øyvind Falhlströms geopolitiske puslespill. Ved å lage kart over verdens politiske organiseringer som flyttbare brikker gjorde Falhlström selve kunstverket til en eksperimentell plattform for å kunne rokkere på maktstrukturer og geografiske former som i verden utenfor kunsten var vanskelige, ja kanskje umulige, å flytte på. Nå er selvfølgelig ikke Ytterstads omrokering av former knyttet til verdenspolitikkens irrganger – likevel er teknikken den samme. Ytterstads geopolitikk, om vi skal kalle den det, vi kan jo kalle det en «pubpolitikk», er snarere vevd sammen med ølhullets landskap betraktet fra et kunstperspektiv. Til forskjell fra det vanlige dartspillet, som man deltar i og kanskje konkurrer i, er bildet av dartskiven ikke bare en omstokking av det opprinnelige objektets funksjon som spill og ramme for sosial aktivitet, men en markør for at spillet, som et rom for avkobling og pils på puben, er tilbakelagt til fordel for et annet spill: kunstens. Pilene er kastet og selve skivens målbare streker er brutt opp, pedagogisk vanskeliggjort, kodet inn i en firkant som, typisk nok, lar oss se det opprinnelige objektet som noe annet enn det det oppfattes som. Kunstens protosituasjon, kunne man si.
I denne forstand er Ytterstads kunst hverken personlig eller ærlig, men snarere konseptuell med en institusjonskritisk linje opprettholdt av kunstnerens allstedsnærværende signatur som, igjen, bryter mot nevnte kretsløp mellom ting og dens forvanskning. Marcel Broodthaers skal ha sagt at han ønsket seg en uærlig kunst, en kunst løsrevet fra menneskelig psykologi og ekspressive mytologier, men som kunne lokalisere kunstens mekanismer på et mer strukturelt plan. Det har også Ytterstad gjort her, men han dytter på ulåste dører. Jeg har sett han gjøre det bedre før, blant annet i den mer substansielle dialogen med Malevich på Landings 1.
For det er ikke mye mer som sies enn denne utpekningen, denne funksjonen. Ballen, om vi skal fortsette med spillmetaforikken, spilles riktignok over til betrakteren – eller kritikeren – men verket selv synes å være fanget i kretsløpet mellom konkret gjenstand og forvanskning. Dette virker umiddelbart noe tynt, og jeg kunne ønsket meg en mer sammensatt figur. I denne forstand skulle jeg gjerne sett en mer skjerpet fremstilling av hva som var en avbildning av hva – fotografiets forhold til dartskiven tenderer mot å være for forklarende, for distinkt. Jeg synes også kunstnersignaturen, vareformens fremste signalement, blir stående litt for uimotsagt i sammenhengen. Den settes jo inn i en spillform og et kretsløp, den er en del av en lek, men den blir ikke, synes det, satt på spill. Det er jo også fortsatt slik, som Andrea Fraser påpeker i From the critique of institutions to an institution of critique, at kunsten – betraktet som et kaptitalistisk varesyklus og symbolsk distinksjonssystem – tjener på å opprettholde en slik forskjell mellom innside og utside eller virkelig og imaginær. Av nettopp denne grunn kunne det vært spennende å se en klarere tilknytning til mindre metaforiserbare størrelser enn rusen og spillet – disse så, for kunsten, anvendelige tankefigurene. Det skorter ikke, som Øyvind Falhlström har visst oss, på geografier som yter mer motstand og muligens kan tilføre verkformen et friskere pust fra kunsten «utside».
