Med utstillingen Arbeidstittel: The Workers vil Erlend Hammer, kurator ved Haugar kunstmuseum, etter eget utsagn kommentere «den nye museumsvirkeligheten». Det gis ingen tydelig definisjon på dette begrepet, men det er ikke så vanskelig å utlede hva det siktes til når man står i utstillingen, som ikke fornekter seg noe hva gjelder parodiering av formidlingsgrep og henvendelsesformer som har blitt de rigeur ved norske museer de siste årene. Bakteppet er en historisk utvikling der institusjonell makt er flyttet fra fagmiljøene til ledelsen og kommunikasjonsavdelingene, som nå er viktigere for museets offentlige rolle enn kompetanse på kunsten museet opprinnelig er der for å forvalte. Dette fører med seg en prioritering av grensesnittet mot publikum og offentlige bevilgere, foran det å hevde seg på mer kunstfaglige vilkår. Mange kunsthistorikere ser forståelig nok på situasjonen med gru, og Haugars utstilling ligner i sammenhengen en utblåsning på standens vegne.
En utstilling som vil kommentere institusjonens manglende tillit til fagarbeideren må nødvendigvis være fritatt fra å mangle denne tilliten selv. Hammers utstilling skilter en slik dispensasjon til gagns. Arbeidstittel: The Workers er, tross sitt lettforståelige ledetema, en mildt sagt eklektisk utstilling der kuratorens personlige preferanser og idiosynkrasier er i førersetet. Man skal dessuten ha god kjennskap til kunstfeltet de siste tiårene, også på det rent anekdotiske planet, for å få med seg mange av punchlinene og de subtile koblingene som holder materialet sammen. Her er det kun provinsmuseets alltid pressede økonomi som har lagt begrensninger, kan det virke som. Jeg antar at obskuriteten er et poeng; den snur formidlingens imperativer på hodet og gjenreiser terskelen som tidligere var kunstens privilegium.
Inngangen til utstillingen er innhyllet i en replika av ballongportalen som ble oppført på Nasjonalmuseet til avskjedsfesten for tidligere direktør Karin Hindsbo. Døråpningen er for anledningen redusert til minste akseptable størrelse for bygget, jevnført offentlige standarder (Knut Henrik Henriksen, §, 2024), som en manifestasjon av byråkratiets makt over institusjonen. Innenfor er et rom delvis dedikert til avdelingsdirektør i Kulturdepartementet Stein Særgrov, arkitekten bak den omstridte museumsreformen, som gikk ut på å slå sammen kunstmuseer rundt i landet til større enheter for å gi bedre utnyttelse av faglige og administrative ressurser. Sentralt i rommet er et portrett av Sægrov som vil avdukes i løpet av utstillingsperioden, malt på bestilling av Sverre Bjertnæs. Sægrov får her rollen som prygelknabe for de siste tiårenes reformivrige norske kulturpolitikk og den omfordelingen av makt mellom fag og administrasjon som har fulgt i kjølvannet.
Selv om utstillingen inneholder få bestillingsverk, legger den polemiske tonen tydelige føringer på kunsten som vises. Noen verk er mer komfortable i rollen som våpendrager for kuratorintensjonen enn andre, som André Tehranis Perception Management Display Unit (Alabaster) w/ Two Paintings for Target Audience 19-25 y/o, kunstnerens bidrag til åpningsutstillingen på Nasjonalmuseet i 2021, Jeg kaller det kunst. Denne utstillingen var et treffende eksempel på hvordan den nye museumsvirkelighetens bud om bred representasjon, bred appell og lav terskel blir styrende for museenes produksjon. Tehrani underkaster kunstnerens kreative prosess den samme brukerorienteringen, og de to fargefeltsmaleriene hans ledsages av en pamflett som utførlig forklarer prosessen og hensikten med verket, samt gir en strukturell analyse av situasjonen. På samme måte som Haugar-utstillingen er verket en institusjonskritisk parodi som latterliggjør institusjonens krav gjennom overdreven lydhørhet.
Parodierte formidlingsgrep som bevitner denne desperasjonen etter publikums gunst, går igjen. En forstørret replika av Matthias Stoltenbergs maleri Cathinca og Anna Elisabeth Glückstad (1844) fra museets egen samling, forestillende to små jenter og en sau, har fått sauens ansikt saget ut – oppfinnsomt nok i fasong etter Munchs skrik – og blitt en instagramkulisse. Selvfølgelig er det også med en ballbinge (Ernesto Neto, Eurekinside-Poolball, 2010) – smakfullt nok under malerier av det palestinske og det israelske flagget fra Fredrik Værslevs flaggserie, for å gi litt dagsaktuell nimbus til den regressive boltringen. Og på veggen mellom flaggene staves det overhengende spørsmålet ut mot en gullforgylt bakgrunn: Hva er et kunstmuseum? Et annet komisk høydepunkt er en såkalt «immersive corridor» med vifter og lamper i ulike farger – en nyvinning i museenes formidlingsrepertoar, etter hva jeg forstår. En langvegg er dekket med papir hvor besøkende inviteres til å tegne replikaer av et av Michael Krebbers berømmelige sneglemalerier (MK.167, 2011), som henger bortkomment for seg selv på endeveggen.
80- og 90-tallets Köln-scene er for øvrig godt representert – av ikke helt åpenbare grunner. Et rom er satt av til en presentasjon av kjente malere som Albert Ohlen, Martin Kippenberger og Charline von Heyl, og i en vitsete veggtekst med overskriften Sawasana ved siden av seg selv beskrives Köln-maleriets oppdiktede kobling til yoga via et kjent Kippenberger-sitat. Merlin Carpenter, også et Köln-navn, er representert med et motorisert staffeli foran et lerret som avbilder staffeliet (Disabled Art Helper, 2006/2007), et verk som her kanskje hentyder til myndiggjøringen av publikum som medskapere, men sikkert like mye er en anledning til å få den meritterte kunstneren med på kunstnerlisten. I samme opportunistiske ånd er borggården foran museet overlatt til kunstner og rapper Kristoffer Cezinando Karlsens visningssted Borgenheim Rosenhoff, en barkonstruksjon i komposittplater som vil huse et vekslende program av utstillinger i utstillingen, kuratert av Karlsen selv, helt uten Hammers innblanding.
Og kanskje aller festligst: Tegneren Ane Mette Hol er invitert til å avholde en «usynlig» midtkarriere-retrospektiv i utstillingen, bestående av håndtegnede replikaer av alt fra monteringsteip og sperrebånd til utskrifter og emballasje, plassert rundt omkring i rommene som gjenglemte rester fra monteringsarbeidet eller i montere side om side med ymse henslengte dokumenter. Usynliggjøringen av kunstneren står i frekk kontrast til kuratorens usjenerte selvpromotering. Noe du antagelig aldri igjen vil få se på et norsk museum, er et biografisk kuriosakabinett dedikert til kuratorens private eiendeler, med bøker, vinylplater, håndskrevne notater og kunstverk fra egen samling osv. Blant de mange minibegivenhetene på den tettpakkede åpningsdagen inngikk sågar en republisering av katalogen fra Alex Israels utstilling på Astrup Fearnley Museet i 2017, svett nok inklusive et essay av Hammer som opprinnelig ble refusert av kunstneren.
En parodi på en kontemporær museumsutstilling som under overflaten syder av vrangvillig institusjonsforakt og halvironisk sverming for kuratoren som auteur, fremstår kanskje ikke ved første blikk som innbegrepet av den fagligheten som står på spill i utstillingens kritiske undertekst – selv om det sant nok ikke mangler på finurlige og oppvakte grep. En nærliggende, men forhastet konklusjon er at Arbeidstittel: The Workers er et smått bøllete innspill i en viktig debatt om museets samfunnsoppgave, vellykket som komedie for innvidde, men vanskelig å ta helt på alvor. Men denne vurderingen underkjenner verdien av den utvidede forståelsen av «faglighet», som utstillingen implisitt bidrar med.
Vi definerer generelt faglighet for smalt, eller vi forveksler den med faglighetens ytre kjennetegn, et sett med innøvde fakter som kan klistres på det museene sender fra seg som et profesjonelt godkjenningsstempel. Gjennom å sette kutymen over spill, gir Hammers utstillingskomedie et tiltrengt innblikk i det vi kunne kalle faglighetens dypereliggende motivasjonsstruktur, hvordan den er betinget av lystdrevet produksjon og et behov for å skape for likesinnede. Arbeidstittel: The Workers er kanskje slem og selvhenvendt, men den er også noe så sjeldent som en inspirert utstilling. For at museumskuratoren skal kunne skape mer enn middelmådige bestillingsvarer, behøver hen om ikke usjekket og grenseløs autonomi, så et visst monn av immunitet og tillit.
