Kunstlivet reiser seg mot maktmisbruk

Lørdag den 10. februar åpner Between the Lines på Kunstakademiet i Oslo, en utstilling med 118 kunstnere som bruker plakatkunst i kampen mot diskriminering og maktmisbruk i kunstlivet. Samtidig går en gruppe kunstnere ut på Facebook og oppfordrer kunststudenter, kunstnere og personer som jobber i kunstfeltet til å dele sine metoo-historier.

Kunstkritikk møtte arbeidsgruppen bak Between the Lines – kunstnerne Hanan Benammar, Liv Bugge og Marianne Heier, samt Kunstakademiets dekan Stine Hebert – noen dager før åpningen, mens plakatproduksjonen nærmer seg slutten. Ferdigprintede plakater ligger i bunker utover alle ledige flater på Kunsthøgskolens grafiske verksted. Sammen med verksmestre Gabrielle Paré og Vibeke O’Rourke, inspiserer de resultatet fra risografen, en digital kopieringsmaskin som teknisk befinner seg et sted mellom en offset-printer, silketrykk og en laserkopimaskin.

– Kanskje jeg liker den første versjonen vi prøvde bedre enn denne, sier Liv Bugge, mens hun holder to versjoner av sitt eget bidrag opp mot hverandre. O’Rourke og Stine Hebert er enige. Plakaten viser et motiv i blått med det finmaskede rasteret godt synlig, som er typisk for riso-prints. Plakaten viser en arm som standhaftig løfter en kule-formet gjenstand opp i luften. Stiliserte stråler får kuleformen til å skinne.

Alle plakatene er innkommet etter en open call og produseres på samme måte, i enten blå, rød, gul eller svart. Lørdag presenteres resultatet i salong-stil i kunsthøgskolens resepsjonsgalleri.

– Vi ønsket å motivere til handling, men på en måte som er positiv og fylt med humør. Utstillingen skal ha en viss pønk-energi: rask produksjon, klart budskap, et format som enkelt lar seg distribuere. Det viktige er å materialisere en tid og en bevegelse. Og å øke bevisstheten, sier Hanan Benammar til Kunstkritikk.

En viktig samtale

Between the Lines kommer i kjølvannet av den globale bevegelsen #metoo, det internasjonale kunstfeltets #notsurprised og parallelle aksjoner i det nordiske kulturfeltet, blant annet #stilleforopptak i det norske film-, tv-, og teatermiljøet og #konstnärligfrihet i det svenske kunstmiljøet. Alle initiativene dokumenterer maktmisbruk og trakassering.

Et tilsvarende initiativ i det norske bildekunstfeltet savnes, men kan være under oppseiling med Facebook-gruppa Fugletitting, der anonyme historier av metoo-karakter fra den norske kunstscenen deles. Initiativtakerne bak gruppen, blant andre Hanan Benammar, Anna Ihle, Sara Rönnbäck, Idun Baltzersen og Amber Ablett, har også oppfordret folk i kunstlivet til å dele sine historier via epost. Arbeidsgruppen understreker at Between the Lines er noe annet:

– Metoo har gjort samtalen om maktmisbruk og trakassering til et emne en naturlig kommer i snakk om over middagsbordet. Denne viktige samtalen har blitt ufarliggjort. Kunstnere er en yrkesgruppe som er i kontakt med mange ulike institusjoner, oftest alene uten et godt støtteapparat. Derfor er det viktig for oss å trekke samtalene inn i en offentlig debatt og i tilknytning til et institusjonelt rammeverk, for å synliggjøre mekanismene som reproduserer og muliggjør maktovergrep, sier Marianne Heier til Kunstkritikk.

Gruppen har valgt å knytte Between the Lines til en bredere, tverr-historisk, feministisk kamp for rettigheter.

– Retorikken vi har sett i diskusjonen av metoo er ekstremt hetero-normativ. Men trakassering skjer på tvers av kjønn, legning, kjønnsuttrykk og nasjonal tilhørighet, selv om den tar forskjellig form. Vi er opptatt av å tilføre en interseksjonell dimensjon til samtalen. Alle tjener på at det tas et oppgjør med maktmisbruk, sier Hanan Benammar.

Inkluderende linje

Inspirasjon har de hentet fra See Red Women’s Workshop, et britisk silketrykk-kollektiv som var operativt i årene 1974-1990. Kollektivet trykket opp plakater med tydelig, ofte humoristisk, politisk budskap om tema som likestilling, rasisme, og seksuell frigjøring blant kvinner. Referansen er et ledd i arbeidsgruppens forsøk på å trekke de lange, historiske linjene og kreve strukturelle løsninger på et gammelt problem.

Og bidragene til Between the Lines har praktisk talt rent inn, både fra godt etablerte og unge, nyetablerte kunstnere.

– Vi tok med et siste bidrag som kom inn i dag! Men nå er det helt stopp, det er bare ikke praktisk gjennomførbart å ta imot flere. Vi er veldig glade for at vi har fått inn så mange, gode bidrag helt til godt over deadline, sier en opprømt Marianne Heier.

– Men det er oppsiktsvekkende at arbeidsgruppen vår kun består av kvinner og at de frivillige som hjelper med utstillingen kun var kvinner, inntil i dag. Også blant de deltakende kunstnerne er mennene i et klart mindretall, sier hun.

Arbeidsgruppen har lagt seg på en inkluderende linje og alle de innsendte bidragene vil kunne sees i utstillingen. Kunstnere som kjenner tilhørighet og sympati med saken ble oppfordret til å delta, også de som ikke har direkte tilknytning til kunstakademiet.

Fra samtale til handling

Hva kan Between the Lines bidra med i den pågående kampen mot diskriminering og maktmisbruk?

– Metoo var katalysatoren som gjorde samtalen mulig i den formen den har i dag, slikt sett har den fungert opplysende. Men det er fortsatt en vei å gå fra slike private samtaler, til strukturell endring, fastholder Marianne Heier. Stine Hebert utdyper:

– Vi ser utstillingen som et ledd nettopp i dette rommet mellom samtale og handling. Vårt håp er at den bidrar til å gjøre handling enklere. Et helt pragmatisk spørsmål er for eksempel hvilke tiltak som finnes for å sikre studenter mot å bli utnyttet av autoritetspersoner i studiesammenheng. Hvor henvender man seg, hva er prosedyre, osv. Dette må vi samtale om og sikre at alle vet. Utstillingen er en god start på slik bevisstgjøring.

Parallelle saker

På Kunsthøgskolen i Oslo, som Kunstakademiet er en del av, behandles flere trakasseringssaker parallelt med Between the Lines. Arbeidsgruppen understreker at det langsiktige arbeidet som denne utstillingen bidrar til ikke har noen direkte forbindelse til disse pågående sakene. Den er likevel en del av den institusjonelle bevisstgjøringen.

– Institusjonene har et ansvar for å lære av samtiden og hele tiden strebe mot å forbedre seg. Ansvarliggjøring handler ikke om enkeltpersoner, men om nødvendigheten av at institusjonene reflekterer over egen praksis. Vi skal sikre at vi har rutiner på plass for å motarbeide diskriminering og trakassering av ulik sort. Som et ledd i det skal plakatene fra Between til Lines bli værende på KHiO etter endt utstilling. De skal henge i kantina og over kopimaskina, i gangen og på kontoret, slik vil vi bidra til at diskusjonen fortsetter. Utstillingen er et første skritt på veien, sier Stine Hebert.

– Dypest sett handler det også om å være tilstede for hverandre, konstaterer Benammar.

– Lørdagens åpning er en sosial og politisk hendelse, mer enn en feiring av kunstutstillingen i seg selv. Noe av det vi har lært av metoo er at vi må stille opp og anerkjenne kollegene våre. Så kom på åpningen! oppfordrer hun Kunstkritikks lesere.