«Privat» er en utstilling som vil se på «problemstillinger rundt kunstsamling i dag.» Den er kuratert av eks-Momentumsjef Ole Slyngstadli og befinner seg på Galleri F15 i Moss. På nettsidene til F15 finner vi en lett og luftig pressemelding som kjapt beskriver Alby gårds fortid som herskapelig sommervilla for en kunstinteressert familie og at andre etasje av galleriet er blitt «omdannet til et nordisk samlerhjem anno 2007». Fett, tenker jeg, lurer på hvem de har fått til å bo der. Kanskje Kristen Sveaas. Han er jo den beste samleren vi har. Men nei, hva dette innebærer er enkelt og greit at man i tillegg til kunstutvalget også har kuratert inn noen møbler i galleriet. En seng, et spisebord, en designsofa, en og annen stol, og til slutt et lite kvadrat med fliser som sikkert skal symbolisere et baderom. Kunsten er lånt inn fra diverse aktive samlere på det norske markedet.
 |
| To norske rokokkostoler, bord av Martin van Severen og bilder av AK Dolven og Marianne Heske. |
På kjøkkenet får vi en stor (og ganske uskyldig) Bjarne Melgaard og AK Dolvens Madonna and man with fig fra 2005. I stua får vi en del Tom Sandberg og ikke minst et veldig bra tekstarbeid av Vibeke Tandberg. Men det er ikke noe særlig vits å bruke så mye tid på valget av selve kunstverkene her, for det har åpenbart ikke vært lagt ned så mye arbeid i å få arbeidene til å forholde seg til hverandre på noen kunstnerisk motivert meningsfull måte. Det er det grunnleggende kuratoriske konseptet som er ment å utgjøre utstillingens egentlige innhold. Kunstverkene er strengt tatt fullstendig utbyttbare og tjener bare som marionetter eller som props for kuratorens poeng. Så selv om utstillingen viser helt greie arbeider, og er ganske fint montert, så ser den først og fremst ut som en typisk ferieutstilling der man har plukket ut noen arbeider fra den faste samlingen.
Men «Privat» presenteres altså innenfor en ramme som er basert på en bestemt tematisk kontekst. Og konteksten er i utgangspunktet interessant, så en viss klarhet burde ikke være for mye forlangt. Rammen er imidlertid svært tynn, og det hele føles usedvanlig uformulert. Eller kanskje heller underformulert, for dette er nøyaktig en slik temautstilling der man skulle forvente lange kompliserte utgreininger rundt innfløkte detaljer i det kuratoriske konseptet. Det har vokst frem et voldsomt fokus på samleren de siste årene, og det kunne være interessant å se et forsøk på å gjøre rede for hva slags arbeider norske samlere egentlig interesserer seg for. Det får vi imidlertid ikke her. Det skrives at utstillingen representerer et typisk utvalg, uten at det forklares noe nærmere hva det egentlig skulle innebære.
Pressemeldingen beskriver hvordan kunst og møbler ofte benyttes på samme måte for å «iscenesette seg selv» gjennom å fremvise sin egen smak: «Det har vært en sterk trend de siste årene hvor design og kunst blir brukt som identitetsskapende elementer. Kunsten blir en del av et interiør som brukes i iscenesettelsen av en selv. Se hva jeg samler, så kan du se hvem jeg er; hvilke verdier jeg har; hvilken smak jeg har.» Men dette er jo Bourdieu 101, og ikke noe som spesifikt har med kunstsamling å gjøre. Og det er kanskje der muligheten til å gjøre noe interessant ut av konseptet glipper. For intensjonen bak utstillingen ligger vel neppe i å vise befolkningen i Moss hva slags kunst og møbler Ole Slyngstadli liker.
 |
| Fra venstre; Vibeke Tandberg; Pattern, Bush as Dog og Boys on car. Radiatorstoler av Moe og Pihlstrøm. |
Det eneste publikum får utover koblingen kunst og møbler, er en kort biografisk tekst. Om Charles Saatchi. Teksten handler om hvordan samleren kan få slik makt på markedet at han begynner å prege kunstens utvikling. Omtrent samtidig leser jeg et annet sted om hvordan en rekke av galleriene Saatchi handler fra i Los Angeles og New York har satt opp en luftbro til London slik at Saatchi kan få flydd inn arbeider han er nysgjerrig på for å kikke på dem i 48 timer. Men hvor relevant er egentlig Saatchi i en utstilling omkring norske kunstsamlinger?
I stedet kunne kanskje utstillingen heller vært brukt til å lufte tanken om at også samtidskunst av den poenggitte, NBK-sanksjonerte varianten kan være verdt å kjøpe. Og i likhet med Saatchi-fokuset er det ikke sikkert at Melgaard og Dolven er så hensiktsmessige når det gjelder å trekke til seg nye samlere. For dem er det kanskje smartere å ta en tur ut i gangen, og inn på F15s vesle Prosjektrom. Mens jeg er i Moss stiller Lars Morell ut tre nye arbeider som alle er priset omtrent slik at de skulle kunne appellere til en samler i starten av sin karriere. Prosjektrommets jubileumsutstilling i fjor viste at F15 lenge har hatt teft på hvilke unge kunstnere som kommer til å utvikle seg til å gjøre gode arbeider. Så dersom galleriet ønsker å formidle tanken om å samle til et i utgangspunktet ikke-samlende publikum, kunne det kanskje være en idé å heller koble dette opp mot foreløpig ikke-selgende kunstnere.
Offentlighet vs det private
 |
| Privat – Å leve med samtidskunst, oversiktsbilde. |
Kunsten har tilbrakt snart tre hundre år som en integrert del av den offentlige samtalen, og selv om alt annet viktig i dagens samfunn skjer bak lukkede dører, så defineres kunsten fremdeles som et offentlig gode. Som om kunstens offentlighet var en slags lakmustest som forsikrer oss om at opplysningsprosjektet ennå ikke er fullstendig raknet. Vi tenker oss at kunsten ligger der som et fritt rom der problemer kan settes under debatt og der aktørene står fritt til å hevde meninger som kanskje ikke ville slippe til andre steder. Vi tenker oss dermed at kunsten fyller en viktig sosial funksjon. Derfor blir det å fokusere på at kunstsamling egentlig er en like subjekt affære som valg av møbler, mer som en offentlig avkledning av kunstens grunnleggende private natur. Her fremstår utstillingen dermed som en liten selvmotsigelse. For selv om det å trekke det private inn i offentligheten er et ideal basert på offentlighetens verdier, så tydeliggjør man samtidig at denne kunsten egentlig handler om ting som ikke har noen verdi for offentligheten.
Å offentliggjøre det private fremstår kanskje som et edelt prosjekt i en tid hvor offentligheten blir stadig mer privatisert, som når det som tidligere var vanlige, offentlige bygater i Moss plutselig bygges tak over og blir til et privateid kjøpesenter som dekker halve sentrum. Utviklingen fra 1700-tallet har vært forstått som en økt demokratisering, der tanken om den frie offentligheten har spilt en sentral rolle. Samtidig har markedsøkonomien, som på et tidspunkt fremstod som demokratiets og frihetens følgesvenn, sørget for at vi i dag er havnet i en situasjon der alt som er viktig skjer i det skjulte, mens alt som skjer i offentligheten strengt tatt bare er fjas. Kunstens offentlighet i dag er ikke et tegn på dens demokratiske potensial; den er et tegn på dens grunnleggende uviktighet. Kunsten får lov til å være offentlig fordi den er ufarlig og ikke kan gjøre noen skade. En gjennomført privatisering av kunsten blir dermed kanskje dens eneste genuint radikale potensial. «Privat – å leve med samtidskunst» hinter i den retning, men gjør ikke selv noe med saken enn så lenge den vises på en knutepunktinstitusjon som Punkt Ø. Utstillingen fremstår dermed som nok et eksempel på et kuratorisk konsept som ikke er utviklet godt nok til faktisk å bidra til diskursen på noen interessant måte.
Som bidragsyter i den omtalte utstillingen over vil jeg få presisere et par poenger omkring arbeidene som nevnes i innlegget over. Jeg er uenig i Hammers forståelse av kunstverkene i denne sammenheng som props og fullstendig utbyttbare og mener at hans konkrete valg om å ikke gå inn på verkenes rolle i utstillingen er med på å føre frem til konklusjonen om utstillingens generelle meningsløshet. Jeg oppfatter at arbeidene er komponert i et vidt utvalg for å drøfte ulike aspekter ved hvordan enkeltverk benyttes og fungerer post-utstilling i et hjem og i forholdet til andre verk i samlingen som kan være plukket ut fra helt forskjellige sammenhenger og med andre intensjoner motsatt en utstillings vanlige kuratoriske fokus (i tillegg til å sette fokus på generelle problemstillinger rundt en kunstsamling). I mitt tilfelle er arbeidene ikke hentet fra en virkelig samling, men på bakgrunn av en tematikk som til en viss grad sammenfaller med noen av utstillingens problemområder. Denne serien av arbeider med tittelen Domestic Riot, Exhibits #1-5 forholder seg til maling som et materiale for opprør. Fordi maleri som regel er ment å få sin plass innen husets fire vegger, om det skal stå til sofaen eller til beboerens intellektuelle kapital kan det i sin endelige bruk regnes som en del et interiør. I disse arbeidene vrenges dette perspektivet: Interiøret i form av forskjellige møbler er blitt til hybrider av maleri og skulptur som et resultat av et fiktivt opprør i en hjemlig sfære. Bakgrunnen for arbeidene er at maling også har en tradisjon utenfor kunsten, som verktøy i grupperinger eller enkelpersoners demonstrasjon av misnøye med øvrigheten og tingenes tilstand, hvor bannere, barrikader og fasader males med slagord. I ”Domestic Riot” er opprøret flyttet inn, tilsynelatende som en demonstrasjon mot å gjøre mennesket (og kunsten) til en anvendelig vare. Maling er benyttet til å forandre møbler til barrikader av slagord, med begreper fra opprøret som også kan høre hjemme i en kunstdiskurs. Her refererer språket til en ide om frihet fra en definisjonsmakt, en skjult undertrykkelse som kunsten og opprøret tilsynelatende kan forstyrre med formuleringer som ”Ingen refleksjon”, ”Stå imot bruk”, ”Motstå assimilering”, ”Ta tilbake uforutsigbarhet” og ganske enkelt ”Protester”. Benevnelsen som bevisgjenstander understreker at dette nødvendigvis må være mot en eller annen lov. Selv om arbeidene har videre implikasjoner er det i denne sammenheng naturlig å lese arbeidene som en fiktiv motstand mot en generell brukbarhet i et marked. Motstanden er fiktiv nettopp fordi kunsten trenger et publikum og et sted og kunstneren må alltid forholde seg til disse rammene. Bjarne Melgaards maleri i utstillingen understreker nettopp denne konflikten med tanke på et av utsagnene hans i en tidligere utstilling på galleri Riis: ”a rebell in an art-gallery?”. Hva så med iscenesatte subversive arbeider i en fiktiv høyborgerlig samling? Vel, der har du noe av problematikken.
Utstillingen synes å ville diskutere det at det skjer noe når kunsten går fra galleri til hjem “ et vesentlig poeng å diskutere som synes å mangle tilstrekkelig vurdering i kritikken over. Spørsmålet er hva som skjer med kunsten når den blir interiør, forandrer den seg og tåler den en slik forandring? Dette forutsettes friksjonsløst i det private marked, men det er helt klart at galleriets iscenesettelse er en annen kontekst for å ta imot et arbeide, og at kunsten deretter spiller en annen rolle assimilert i samlerens hjemlige sfære. I denne utstillingen er kunstverk og designmøbler komponert sammen slik vi ofte ser i samleres interiør. Dette er ikke nødvendigvis galt og kanskje heller ikke til skade hverken for kunsten eller hjemmet, men verdt å reflektere over, noe som denne utstilingen legger opp til. Den kan derfor få kred for vilje til å belyse noe som oftest går upåaktet hen, men som utvilsomt påvirker hvordan aktører i feltet forholder seg til kunstbegrepet og -objektet. I den andre enden kan man spørre seg i hvilken grad det påvirker kunstproduksjonen å skulle forholde seg til et slikt tenkt enderesultat, og i hvilken grad dette skaper et skille mellom galleri-kunst og institusjonskunst. Det er ikke noe nytt at kunst havner i stuene, men tidens fokus på galleriet som opplevelsesrom framfor ren (salgs-)utstilling gjør at overgangen fra gallerirom til hjem kan problematiseres, særlig all den tid det toneangivende kunstmarkedet er privat. I noen grad etterligner hjemmene galleriet, men galleriene etterligner i sin tur institusjonene som en scene for opplevelse. Hammer nevner at kunsten blir ufarlig i offentligheten, men dette skjer også hele tiden i det private, og man kan spørre seg om det er mulig og hensiktsmessig for kunsten å motsette seg en slik temming. Det er en kjensgjerning at den mest subversive kunst også er populær som kulturell kapital og gjør seg godt i samlerens interiør. Utvalget av verker til utstillingen er neppe så tilfeldig som Hammer tror, for eksempel synes noen av arbeidene uttalt å ville motsette seg en form for interiørdesign-aktig bruk, med skrevne utsagn som ”protest” og ”resist assimilation” etc, og et annet sted henger grusomheter pyntelig over sengen. Et bilde er hengt slik at ordet ”patetique” kommer over ens hode når man speiler seg i speilet på motsatt vegg. Likevel glir de motvillige objektene i praksis viljeløst lett inn i det velformulerte interiør. I dagens marked kjøpes det kritiske ideal lett og temmes like lett – en brodd settes ofte pris på, men klarer den seg når sofa og teppe og tv-godstolen rammer det hele inn? Tiden leger alle sår og kunst som i sin tid ble oppfattet som utfordrende passer nå elegant til sofaen, og slik transformasjon går uhyggelig fort om man da ikke skal se det som en folkelig oppdragelse og at akseptering av kunstverket i et typisk høyborgerlig interiør tyder på publikums dannelse. En annen nærliggende betraktning til denne utstillingen kan være at møblene finner seg uforskammet fort hjemme i en kunstutstilling og at dette kan tyde på at vi er vant med at kunstutstillinger generelt komponeres etter lest av interiørarkitektur.