Billedkunst skriver om resultatene av at Norsk kulturråds innkjøpsordning ble nedlagt i fjor.
«Norsk kulturråds innkjøpsordning ble i fjor nedlagt. Mens museene gleder seg over økte midler til egne innkjøp, mener andre at den eksperimentelle kunsten er den store taperen.» Billedkunst snakker med museums- og kunstnersenterledere og tidligere ledere for innkjøpsordningen om resultatet av nedleggelsen.
Kunsten etter innkjøpsordningen, Line Ruud Ørslien, Billedkunst No 7, 07
Det er vel ingen som mener at museene rundt om i Norge ikke skal ha ressurser eller myndighet til å kjøpe inn kunst til egne samlinger? At museene har fått økte midler til innkjøp er veldig flott!
Det er imidlertid synd at dette gikk på bekostning av innkjøpsordningen for samtidskunst. Ved at ordningens komité reiste såpass mye rundt i landet som de gjorde fikk de en unik oversikt over det som ble laget av ny kunst. De hadde også som mål å besøke gallerier og kunstnersentre på mindre steder. Museene har ikke ressurser til denne reisevirksomheten, og får dermed ikke samme oversikt over ny norsk samtidskunst som det komiteen fikk. De har nok heller ikke som mål å besøke utstillingssteder på småplasser.
At komiteen hadde som mandat å tenke enkeltverk framfor samling gjorde også at de sikret viktige eksperimentelle verk for ettertiden. Museene tenker på en annen måte, de er først og fremst opptatt av å bygge opp egne samlinger, noe som er en viktig del av et museums virksomhet. Sånn skal det være.
Det ideelle ville vært økte ressurser til museenes egne innkjøp samt en ivaretagelse av innkjøpsordningen. Ja takk, begge deler.
Line Ruud Ørslien.
Det er forbløffende at noen kan mene at vi skal ha kunstmuseer rundt om i Norge som ikke har ressurser, myndighet eller kompetanse til å gjøre sine egne innkjøp av samtidskunst, men må ta til takke med det som en for dem helt tilfeldig sentral innkjøpskomite kjøper inn for dem. Hvordan skal disse kunstinstitusjonenes ledere og kuratorer bygge sine museer opp til viktige utstillingssteder dersom de ikke selv kan sette seg mål for hvordan samlingene skal bli? Hvordan kan vi vente at de skal bli dyktige kuratorer for utstilinger med samtidskunst dersom de ikke selv har den forpliktelse som innkjøpsmyndighet gir? Hvordan skal de argumentere for økte bevilgninger fra regionale myndigheter når de er definert som annenrangs institusjonsledere?
Det tristeste med dette er allikevel at det måtte et initiativ til fra politisk hold for å få rettet på denne husmannsordningen, og at det ikke var et påtrykk fra kunstlivets organer som fikk den endret. Det mener
Dag Solhjell
Jeg kommer såvidt inn på dette i artikkelen, med setningen “At man har mistet et argument for å trekke kunstnere til distriktene kan føre til et fattigere utstillingstilbud for folk i utkant-Norge.”
Mange kunstnersentre og gallerier brukte komiteen som argument for å trekke kunstnerne til distriktene, noe som nettopp ga publikum også der muligheten til å se nye uttrykksformer. Dette er nok en følge av nedleggelsen som Giske ikke har tenkt over.
Line Ruud Ørslien, Billedkunst.
En ting som ikke nevnes her er PUBLIKUM som bor i distriktene.
Det at det fantes en innkjøpsordning som plutselig kunne komme på besøk både her og der, gjorde at det var mer attraktivt for kunstnere å stille ut i distriktene enn det er nå. Det var en viss mulighet for å bli sett av komiteen med mulig innkjøp og dermed en mulighet for ikke å gå helt konkurs etter en utstilling. Det var selvfølgelig også en bedre situasjon for gallerier i distriktene.
Den gangen (i fjor) hadde dermed PUBLIKUM i distriktene større mulighet til å bli kjent meg nye utrykksformer. Og det er vel her Giske har tullet seg bort. Jeg mener å huske at “kunsten skal ut til folket?” Men det var vel kanskje før…
Lillian Dahle, tidligere medlem av Kulturrådets innkjøpskomité.