Kunst i offentlig rom - en kommentar til en kritikk.

Kurator Per Hess kommenterer Arild H Eriksens kritikk av kunstprosjektet «Aker Kværner sett med kunstnerøyne» i Billedkunst no.2, 2008.

I følge Hess er kunst som autonom i forhold til kunstens nytteverdi og kunstens funksjon oppe til løpende revisjon når det gjelder kunst i offentlig rom. I sitt innlegg skriver han at aktuelle kritikker bør være spesifikke og «to the point» hvis de skal kunne spille en aktiv rolle i den videre utvikling.

Kunst i offentlig rom – en kommentar til en kritikk.
Aker Hus

A.H. Eriksen skrev i forrige nummer av «Billedkunst» en kritikk av kunstprosjektet «Aker Kværner sett med kunstnerøyne». Kritikken maktet ikke å belyse dette store prosjektet og bør ikke få stå ukommentert. Siden forrige nummer kom ut har Aker Kværner skiftet navn til Aker Solutions

Kritikk av kunst i offentlig rom bør ta sammenhengen på alvor og fremme innsikt og opplevelse med dette som utgangspunkt, i stedet for å tre en mer generell kunsthistorisk rammeoppfatning ned over prosjektet. På denne måten kommer ikke kritikken prosjektet til gode og den gjør også selve begrepet kritikk av kunst i denne type rom en bjørnetjeneste.

Kunst i offentlig rom er i en konstant utvikling. Jeg har i 25 år beskjeftiget meg aktivt med dette kunstområdet i ulike roller, og jeg har deltatt i endringene på dette feltet. Anerkjennelse og bevissthet omkring denne type kunstoppgaver har øket. Det er helt naturlig at begrepet utsmykking har endret navn til kunst i offentlig rom. Jeg er den første til å ønske endringer og nye muligheter velkommen. De er med på å omforme det offentlige rom til en sentral scene for samtidskunst. Kunstens autonomi som begrep har i samme periode blitt utfordret av en ny forståelse for sammenhenger og muligheter. Hva som er mulig tillegges i dag større betydning enn de mer ideelle krav, i det minste er dette en sentral del av diskusjonen.

Samtidig er ikke lenger det offentlige rom en enhetlig type rom eller hendelse. Situasjoner kan være høyst forskjellige med helt individuelle utfordringer. Sett i sammenheng med kunsten som kommunikasjon, kunstens grunnforutsetning, så møter kunstnerne betydelige utfordringer og krav til innlevelse. Verk som ikke relaterer seg til sted og rom, verk uten innholdsmessig relasjon, litterært eller estetisk uforløst, stilles på prøve over tid, og erfaringene fra denne prosessen føres videre.

Og midt oppe i alt dette kjempes en kamp om hvilke rom som er de mest interessante. Hvilke rom tåler dagsaktuelle politiske ytringer, hvilke rom egner seg for spissede kommentarer og ytringer hvor ytringsfriheten kan testes. Og hvilke rom ivaretar best de mer varige eksistensielle verdier. Hvilke muligheter har man med en fristilt installasjon og hvilke krav stilles til et integrert og veggfast arbeide som skal eksistere i hele byggets levetid.

Alle slike forhold bør en kritiker ta stilling til. Ved f. eks å bruke en mer generell kritikkmodell tilpasset fagmiljøets ønske om kortvarige og hendelsesrettede prosjekter, trykket legges vanligvis her, kan man raskt skyte bom på de prosjekter som har den motsatte karakter, eller snarere skyte dødbringende skudd som treffer fatalt feil.

Det er fortsatt meget få spesialprosjekter i Norge som vier seg til store integrerte kunstprosjekter i private næringsbygg, og om dette vil øke i fremtiden vil blant annet avhenge av hvordan de blir mottatt og oppfattet. Kunstkritikere og formidlere kan her spille en helt avgjørende rolle.

Denne type prosjekter er også henvist til å få forskjellig karakter. Private kunstsamlinger er mer vanlig blant konserner, og slike samlinger kan utvides til også å omfatte integrert kunst i konsernets bygg. Telenor er et godt eksempel på en slik sammenheng. God kunst av kjente kunstnere er samlet og innkorporert i de sentrale byggene, med særlig vekt på hovedkvarteret på Fornebu. Verkenes hensikt er ikke å kommentere Telenors virksomhet, det løpes ingen risiko og Telenors kredibilitet i forhold til kunst har alle muligheter for å lykkes.

Ved Aker Solutions har utgangspunktet vært et annet. Aker Solutions er ikke kunstsamlere i utgangspunktet. Trykket ble tidlig lagt på inspirasjon, trivsel, ettertanke, med gyldighet for det høyteknologiske miljøet i bedriften. Kunsten er rettet mot stedet som arbeidsplass, og krever å bli forstått ut fra dette.

Dette er kunst for folket, for å bruke en gammel slitt parole, men tiden er 2008 og her ligger selvsagt en stor utfordring med mange nyanser. Det primære ønsket har ikke vært å bruke kunst som status. Da ville både grepet og valg av kunstner vært annerledes. I stedet har man fristilt sentrale vegger i bygget for en mer «low-art»-preget teknikk: wallpaintings, og trukket inn en yngre generasjon kunstnere som behersker dette uttrykket. For 15 år siden ville ikke dette vært mulig på samme måte. Så mange wallpaintere på ønsket nivå fantes knapt i Norge. Satsningen er frisk og dristig, og resultatet er både overraskende og sett med oppdragsgivers øyne vellykket. De ansatte melder tilbake at energien arbeidene akkumulerer i bygget er imponerende. Kunsten er livgivende og til å leve med over tid.

Aker Solutions har utilsiktet erobret Norges største samling med wallpaintings, alle høyst individuelt utformet. Uten spesielle designgrep utspiller hvert verk seg uten at det går på helhetens bekostning. Jeg har arbeidet frem et begrunnet valg av de sentrale veggene, som i utgangspunktet var tiltenkt helt andre funksjoner.

Mange av kunstverkene forholder seg til Aker Solutions på en kritisk måte. Flere av kunstnerne tar opp aktuelle problemstillinger og behandler disse usminket, og subtilt samtidig som de unngår å fremme emblematiske og kortlivede fremstillinger og påstander.

Liv Tandrevold Eriksen formidler sitt kvinneunivers direkte og ujålet og kommenterer konsernets manglende vilje til å satse på kvinner i ledelse og andre viktige posisjoner i bedriften. Samtidig påpeker hun at kvinner har et aktivt kreativt potensial som fremtiden ikke kan være foruten.

Juan Brito Vargas fremstilling av et teknisk verdensbilde som er i ferd med å bli historie kontrasteres av maskiner formet som menneskelige organer. En lansering av et nytt teknisk verdensbilde hvor menneskets følsomhet, hjerte og nyrer står sentralt under planlegging og utførelse. Arbeidet er både en kritikk av det bestående, samtidig som det viser til nye muligheter.

Fredrik Raddums «Hovedbryter» trenger ingen lyspære for å bli oppfattet. Dette er ikke et gutteromsarbeide. Bildet er slående og avslørende. Aker Solutions som konsern behersker mange arbeidsplasser over hele verden, mer enn 35 000, og hovedbryteren for alle disse arbeidsplassene ligger i hovedkvarteret på Fornebu. Ansvaret er formidabelt, og verket maner til ettertanke.

Sett i en større samfunnsmessig sammenheng er kunst i det offentlige rom meget viktig. Det er her det skjer, og dette er opplagt et rom for fremtiden. Vår største og viktigste scene for og samling av samtidskunst er ikke i museene men ute i det offentlige rom.

Befolkningens store og økende møte med kunst i det offentlige rom kan kun møtes med innlevelse. Modernismens kunstforståelse som også omfatter kunstens mer introverte og ikke-kommunikative sider ut over fagmiljøet, er under revisjon. Både samfunn og kunstnere leter konstant etter sammenhenger og mulige varige sannheter som er gyldige over tid. Det offentlige rom vil være det sentrale området hvor fortid og fremtid må møtes, hvor idéutveksling og kommunikasjon finner sted.

Per Hess, kurator

(Kommentaren er også publisert i Billedkunst no.3, 2008.)

Kurator Per Hess` sjangler av gårde gjennom åpne dører, snubler i løse tråder, sneier i veggen og avleverer udokumenterte påstander i sitt forsvar av det gjennomførte arbeidet ved utsmykkingsprosjektet til Aker Solutions nye hovedkvarter på Fornebu. På veien løfter Hess opp flere baller, av både generell og spesiell karakter.

Noen kommentarer til kommentaren:

Hess: Det er helt naturlig at begrepet utsmykking har endret navn til kunst i offentlig rom.
Kommentar: Begrepet ”kunst i offentlig rom” har de siste årene vunnet terreng i deler av fagmiljøet. Særlig etter det tidligere Utsmykkingsfondets navneskifte til KORO (kunst i offentlig rom). Endringen har imidlertid blitt gjennomført uten debatt eller begrunnelse. Utsmykkingsbegrepet oppleves i mange sammenhenger utilfredstillende og lite dekkende. Det er imidlertid heller ikke grunngitt noe motiv for det omtalte navneskiftet. ”Kunst i offentlig rom” framstår derfor like utydelig som utsmykking. Sannsynligvis er begrepene utsmykking og kunst (uavhengig det offentlige rommet) i mangt divergende, i både form og innhold, men en avklarende debatt om dette har ennå ingen tatt ansvar for å gjennomføre. Å blindt bytte det ene begrepet ut med det andre indikerer derfor mer et ønske om å skrive opp utsmykkingsaksjene, enn en navneendring tuftet på ny erkjennelse, innsikt og kunnskap.

Hess: Hva som er mulig tillegges i dag større betydning enn de mer ideelle krav, i det minste er dette en sentral del av diskusjonen.
Kommentar: Denne diskusjonen føres vel i lukkede (KORO?)rom. Uansett må dette være en uinteressant og trist diskusjon som har funnet seg til rette innenfor en pragmatisk utsmykkingsvirkelighet. Jeg vil rette en oppfordring til diskusjonsdeltagerne om å betenke seg. Uten videre bør de sette på agendaen et prinsipielt definisjonsarbeid med tanke på en klargjøring av hensikten med denne type kunstproduksjon.

Hess: Det er fortsatt meget få spesialprosjekter i Norge som vier seg til store integrerte kunstprosjekter i private næringsbygg, og om dette vil øke i fremtiden vil blant annet avhenge av hvordan de blir mottatt og oppfattet. Kunstkritikere og formidlere kan her spille en helt avgjørende rolle.
Kommentar: Mener Hess med dette at kritikere og formidlere skal gå på akkord med faglig integritet til fordel for kunstens brødpolitiske hensikter?

Hess: … I stedet har man fristilt sentrale vegger i bygget for en mer «low-art»-preget teknikk: wallpaintings, …
Kommentar: Hva menes egentlig med dette? Er ”wallpainting” (hvorfor dette engelske?) en form for demokratisering av kunstspredningen? Eller uttrykker begrepet ”wallpainting” en egen lavere kunstkategori? I så fall, hvor viser det”low-art”messige seg? Dessuten; så vidt jeg vet er veggene preparert slik at sikker demontering, bevaring og eventuell flytting skal la seg enkelt gjennomføre…

Hess: For 15 år siden ville ikke dette vært mulig på samme måte. Så mange wallpaintere på ønsket nivå fantes knapt i Norge.
Kommentar: ???!!!

Hess: Mange av kunstverkene forholder seg til Aker Solutions på en kritisk måte. Flere av kunstnerne tar opp aktuelle problemstillinger og behandler disse usminket, og subtilt …
Kommentar: Av ti arbeider trekker Hess fram, ikke overraskende, de tre figurativt forankrede arbeidene for å begrunne sine påstander. Først, jeg finner det noe problematisk at noe er både usminket og subtilt på samme tid. For det andre kan jeg vanskelig se at verken disse, eller noen av de andre arbeidene forholder seg kritisk til konsernets aktiviteter; altså på en måte som setter selskapets virksomheter under debatt. Det uventede lyset som kunsten ideelt sett kan projisere uteblir, og avslørende innsikt og ny erkjennelse om konsernets aktiviteter glimrer derfor med sitt fravær. I den grad de anførte eksemplene fungerer utover formelle standarder, er det som muliggjøring av en velvillig ”lesning” over temaer som allerede er en del av den generelle samfunnsdebatten. Altså ukontroversielt.

Hess: Vår største og viktigste scene for og samling av samtidskunst er ikke i muséene men ute i det offentlige rom.
Kommentar: Påstanden er drøy og krever en begrunnelse. Jeg antar at Hess ikke utelukkende refererer til den dagsaktuelle situasjonen ved Nasjonalmuséet i Oslo, men har et videre perspektiv, både geografisk og i tid. Så langt jeg kan skue er det fortsatt muséene, akademiene, universitetene og kritikerne som innehar den hegemoniske posisjonen i definisjonshierarkiet. Disse instansene har viet lite oppmerksomhet til kunsten i det offentlige rommet. Skal Hess påstand tas alvorlig betyr det også en radikal innsnevring av hvilke uttrykk og medier som skal anses verdige til å spille i kunstens 1. divisjon. En stor del av dagens kunstvirksomhet fungerer særs dårlig i det offentlige rommet, ikke bare i forhold til presentasjonsforhold, men også i kraft av kunstnerisk uttrykk og innhold.

A. H. Eriksen

Hess, kuratoren for Aker Solutions, leverer et pompøst selvforsvar uten å forklare tilknytningen sin til storkapitalen.

Jeg tviler på at Hess´påstand om at “Befolkningens store og økende møte med kunst i det offentlige rom kan kun møtes med innlevelse” blir tatt helt på alvor av kapitalistene. De outsourcer produksjonen, og Hess outsourcer kunstnerisk dømmekraft.

Flere av verkene er fine, og det er ingenting i veien for at kunstnere skal kunne selge kunsten sin til drittsekker. Noe må man jo leve av. Det som derimot er utålelig, er at kunstnere som Hess, “kuratorer”, skriver tull om forholdet mellom arbeid og kapital, for å rettferdiggjøre noe som er urettferdig. Det er råttent å bruke “kunst” for å forsvare kapitalisme.

Hess hevder at “mange av kunstverkene forholder seg til Aker Solutions på en kritisk måte.” Hvis sannheten om Aker Kværner (Solutions), kanskje det verste eksempelet på norsk imperialisme og utbytting av arbeidere, hadde blitt framstilt på en “kritisk måte”, så ville Hess sikkert blitt invitert til kaffe og kake av de som fikk sparken pga snylterne som eier bedriften.

Jeg er ikke imot at kunstnere selger produktet av arbeidet sitt til storkapitalen. Det jeg er imot, er utvanning av faglighet for å tilpasse kunsten makthaverne.