Kulturetaten ble høsten 2006 bedt om å komme med en høringsutkast om Christian Ringnes sitt forslag om å bygge skulpturpark i Ekebergskogen. Denne uttalelsen, og en rekke andre dokumenter, har inntil nå vært unntatt offentligheten. Først etter at Folkeaksjonen for bevaring av Ekebergskogen klaget hemmeligholdet inn for Fylkesmannen har de sentrale saksdokumentene i Ekeberg-parken nå blitt tilgjengelige for offentligheten.
I et fem sider langt høringsutkast fra Kulturetaten (som er signert av etatsdirektøren Gro Balas, men er saksbehandlet av Lise Mjøs) fremgår det at Kulturetaten, kommunens eget fagorgan, helt fra begynnelse av har vært svært kritisk til det kunstfaglige konseptet for parken. Ideen om en park til kvinnens pris blir her avvist av kommunens kunsthistorikere ikke bare på kunstfaglig, men også på ideologisk grunnlag. Sakspapirene avslører at Kulturetaten fra første stund oppfattet det som svært problematisk å lage en park med kvinnen som bærende tematikk. I høringsnotatet fastslår man at ideen om kvinner og menns likeverd er et grunnleggende prinsipp i det norske samfunnet, og fremholder at: «En skulpturpark plassert på offentlig grunn bør (…) speile dagens samfunn, og være et produkt av den tiden og det tenkesett den blir skapt i.» Kulturetatens argumentasjon ligger her nært opp til det Ina Blom, og senere Charlotte Myrbråten og Synnøve Vik, la for dagen i hhv. Aftenposten og Dagsavisen. Tonen i notatet er overraskende skarp, og man slår for eksempel fast at mange vil oppfatte kvinnesynet bak parken som «svært konservativt» samt at det kan «oppleves som nedvurderende og også direkte støtende».
Kulturetaten er ikke mindre kritisk til det kunstfaglige nivået på forslaget fra Christian Ludens Ringnes Stiftelse (CLRS). I høringsnotatet beskrives kunstsynet bak parken som «foreldet». Noe av problemet ligger i at satsningen på skulpturer som skal fremstille kvinner vil binde parkprosjektet til et figurativt idiom. Denne type føringer vil i følge Kulturetaten lett ende i kunstnerisk «ensretting». Man uttrykker videre bekymring for at dette smale kunstneriske registeret vil resultere i en park som vil oppleves «kjedelig, anmassende og uengasjerende». Konklusjonen i høringsutkastets første del er helt entydig: «Det kan derfor ikke (…) være ønskelig å stille et offentlig areal til rådighet, og å gå videre med planene om en skulpturpark, med denne ensidige tematikken som en rød tråd i parken.»
Sluttavsnittet i notatet inneholder likevel setningen «Kulturetaten stiller seg meget positiv til CLRS’ forslag om anleggelse av en skogskulpturpark på Ekeberg». Det er en konklusjon som umiddelbart virker overraskende med tanke på den gjennomgripende kritikken prosjektet utsettes for i resten av notatet. I teksten presiseres det imidlertid at det er på «bakgrunn av de forannevnte tanker og ideer» at etaten stiller seg bak forslaget. Støtten er med andre ord gitt under forutsetning av at kritikken av prosjektets ideologi og kunstfaglighet som Kulturetaten fremfører tas til følge.
Høringsnotatet angir og hva slags skulpturpark Kulturetaten ønsket seg. I notatet skisseres det opp detaljerte alternativer til Ringnes’ «kunstfaglige» konsept. Dette har ingen, bortsett fra de innvidde på Rådhuset, hatt kjennskap til før nå. Kulturetaten innleder med å slå fast at en «forsiktig oppgradering» av området vil være et gode. Den kunstneriske profilen man ser for seg består imidlertid ikke av frittstående skulpturer uten tilknytning til området, men stedsspesifikke verk med utgangspunkt i temaer som knytter an til Ekeberg. Det påpekes en rekke tematikker basert på stedets historie, botanikk og geologi. Eksempelvis alt fra helleristninger, gravhauger og kokegroper, via hulveier og kløvstier fra middelalderen, til moderne arkitektur. Visjonen om en skulpturpark basert på stedsspesifikk kunst brukes også som argument mot den planlagte kvinneparken fordi kvinnetemaet «mangler tilknytning til stedet og vil derved tilføre fremmedelementer i terrenget uten historisk og lokal forankring». Videre tas det til orde for at minst tre fjerdedeler av kunstverkene bør være oppdragsbaserte. Ønsket om å lage en skulpturpark fylt med stedsspesifikke verk begrunnes også med at man ønsker å skape en original park i «den forstand at skulpturene kun vil finnes ett sted i verden, nemlig i Ekeberg skulpturpark». Implisitt avvises dermed relevansen til de masseproduserte Renoirene og Daliene som Christian Ringnes på dette tidspunktet var i ferd med å erverve til parken, men for så vidt vil dette også gjelde den typen generisk stedsspesifikk kunst som for eksempel Dan Graham og James Turrells planlagte arbeider innebærer.
At det skulle ta hele fem år før man fikk på bordet at Kulturetaten helt fra starten av har vært kritisk til Ringnes’ parkprosjekt vitner om en skremmende munnskurvskultur i Oslo kommune. Det er et demokratisk problem at etatens kritikk av et privat parkprosjekt, og skissering av mulige alternativer, har vært holdt hemmelig for offentligheten. Ina Blom karakteriserer i Dagsavisen prosessen som «et hårreisende eksempel på overkjøring av fagkompetanse».
re ‘kommunens kunsthistorikere’ –
Det hadde vært mer etterrettelig å formulert dette som «kommunens kunsthistoriker» (i entall) – hvis ikke forledes man til å tro at dette igjen er snakk om de to kunsthistorikerne som KK.no i juni avla visitt ved å hevde at de pådro seg en «skamplett på (sitt) faglige rulleblad» da deres underskrifter befant seg på kommunens «Kunstfaglige konsept» for parken, et dokument som forøvrig også bærer Mjøs’ signatur.
Hvis dette dokumentet nå er å forstå som skrevet og signert med påholden penn, synes det samtidig som en god anledning for også å nyansere denne kritikken.
Prosjektet er et litt av et sjakktrekk fra forretningsmannen Ringnes side. Han har klart uten særlige problemer å selge seg inn, og har utmanøvrert alt for mange instanser og personer med sine smarte disposisjoner og sjarmerende utspill, ikledd filantropens kledelige drakt.
– Hva kan skje? Det er mest sannsynlig at driftskostnadene for denne kunstparken vil bli mye, mye større enn det planene viser. Oslo kommune vil derfor ikke så veldig lenge «se seg i stand til» å ha ansvaret for kunstparken. Og da er det Ringnes & Co kommer på banen for fullt og overtar alt «ansvar». Eiendommen ender opp med å bli del av Ringnes forretningsimperium, og det betyr igjen at eiendommen ytterligere vil bli «realisert».
Et annet vesentlig ankepunkt er at Ringnes akter å fylle kunstparken med skulpturer som dokumenterer hans egen kunstsmak.
På grunn av det, hadde Ringnes stått mer til troende om han hadde gitt billedhoggere og skulptører med helt ulike uttrykk frie hender og en mulighet til å finne sin plass i konseptet.
– Når hans trumfkort er en kunstpark til «kvinnens pris», handler det om å selge, og det kanskje til noen som ikke helt er ajour.
Det jobber flere kunsthistorikere i Kulturetaten. Det fem sider lange høringsutkastet fra Kulturetaten er, som jeg skriver, signert av etatsdirektøren Gro Balas, og er saksbehandlet av Lise Mjøs. Sistnevne er kunsthistoriker, og stå bak den grundige og sterkt kritiske høringsuttalelsen. Dette notatet er kilden for både Kunstkritikkk og Dagsavisens oppslag.
Hvem er det dere stadig velger å omtalt som «kommunens kunsthistorikere»? Det sitter vel ingen slike på Rådhuset?
Ser jo at også Dagsavisens dekning av disse notatene opererer med samme kildeforståelse, men der synes den være basert på Kunstkritikk.no, som refereres på at det er «sjokkerende () at kommunens ledende kunsthistorikere går inn for det».
I dag å å hevde, som Dagsavisen gjør, at «kommunens kunsthistorikere vraket dette i 2006», eller, som KK.no skriver, at dette ble «avvist av kommunens kunsthistorikere», fremstår pussig….
Alternativt må vi frigi disse navnløse kunsthistorikerne i Rådhuset som går til og fra jobben med munnkurv i håndvesken; Noen som har sett slike, og vet hva de heter?