Å snakke om det prosessuelle i kunsten og forankre den i sosialt samspill snarere enn fysiske objekter er ikke særlig revolusjonerende. Det er likevel verdt å tenke over at det er den relasjonelle estetikken, slik den ble formulert av Nicolas Bourriaud, som har fått definere denne type prosjekter det siste tiåret. Men dette er bare en del av bildet. Det har eksistert en rekke slike kunstpraksiser både i og utenfor det euroamerikanske kunstfeltet, lenge før Bourriaud tok pennen fatt. Å undersøke forskjellen mellom disse ulike praksisene kan gi oss et bredere bilde av den handlingsbaserte kunstens opphav – og kanskje også et kart over dens faktiske muligheter.
Én av gruppene det er verdt å ta en nærmere titt på er den senegalesiske gruppen Laboratoire Agit’Art, som ble grunnlagt på 70-tallet av kunstneren Issa Samb. Til forskjell fra den offisielle kunsten representert av École de Dakar, hvor det var mer formale anliggender som dominerte, var det i Sambs gruppe sosiale prosjekter som var bestemmende. Utstillingen på OCA er kuratert av kameruneren Koyo Kouh, som var en del av kuratorgruppen på (d)OCUMENTA 13, hvor Samb også deltok.
Det er, fra denne vinkelen, også interessant å se Samb som et bilde på en globalisert kunstverden som adskiller seg fra den Nicolas Bourriaud skisserer med sitt begrep om «radikanten», som han introduserte i 2009, nesten femten år etter at han hadde begynt å snakke om relasjonell estetikk. For der vi hos Bourriaud ser et ekko av den koloniale og hvite kunstneren, som kan forflytte seg raskt og forholde seg til verden som en nomade, insisterer Samb på verdien av det lokale innenfor rammen av det globale.
WORD! WORD? WORD! ser umiddelbart ut som en blanding av bruktbutikk og roteloft. Gamle klær og aviser, folkloristiske malerier og brukte sofaer er blandet med fotografier, skitt, uttørkede blader, gamle aviser og støv. Men ser vi nærmere fungerer grupper av objekter som skisser av mer konsentrerte fortellinger. Én «stasjon» består av et maleri plassert på en seng av tørre blader. En annen av det senegalesiske flagget og en rusten symaskin.
Et annet samlende grep er de mange tauene som er trukket gjennom utstillingen. På disse er det hektet serier av objekter. På en av dem ser vi røntgenbilder av forskjellige deler av kroppen. Langs tauet følger så et trekors med dukkehode, små malerier og loslitte klesplagg. Er det restene av et menneskes erfaring med alvorlig sykdom og overtro som antydes? Det er ingen faste holdepunkter å finne, men fragmentene inviterer til fabulering. Dette er spor av mennesker, sannsynligvis av utsatte skjebner, om vi skal dømme etter tilstanden restene befinner seg i. En slags ruin, hengt opp til tørk.
Tauene kan også minne om det virvaret av klessnorer eller elektriske ledninger vi kan se i tettbygde byer uten planlagt infrastruktur. Tauene binder «stasjonene» i utstillingen sammen, slik hus kobles sammen i et prekært bylandskap. Samb knytter an til disse utsatte posisjonene og opponerer slik mot kunstens kjendiskultur og metropoldyrkelse.
De mange røntgenbildene kan betraktes som nøkkelfigurer: det er objektenes indre struktur og de kombinasjonene fortellingene om dem skaper, som er deres essens, ikke den umiddelbare overflaten. Skal vi få øye på hva dette dreier seg om må vi ikke se oss blinde på objektene, på verkene, men forsøke å forstå de prosessene de er uttrykk for og inviterer til.
Verkene er gjennomgående slitte eller nedstøvede. De gir inntrykk av å ha vært en del av et liv, men også av å ha vært utsatt for naturkreftenes slitasje. Utstillingens forskjellige bestanddeler bærer slik sett mindre preg av å være avgrensede verk; det er heller snakk om relikvier fra et tenkt menneskes liv. Utstillingen kan kanskje beskrives som et romlig essay.
Tid er ikke en homogen strøm, poengterer filosofen Jacques Rancière, men et mangfold av tider, en heterokroni. Når de forskjellige tidsrommene nøytraliseres i et begrep om den gjeldende samtidskunsten, undertrykkes samtidig et annet sett av steder, synspunkter, verdier og individer. Det er interessant å se på Sambs fragmentariske utstilling – dens øyer av mening, dens arkitektoniske skjelett – som et forsøk på å intervenere i samtidskunstens hegemoniske tidsrom ved å legge vekt på det lokale, skitne og brukte. Men også på omsorg og tradisjon, på varighet og tilsynelatende planløshet. En slik manøver er å samle objekter i en fiksjon, antyder Rancière. Det er «å konstruere et annet sett av relasjoner mellom det meningsløse og det meningsfulle, mellom ting som sies å være sansbare og meningen som kan avledes fra disse tingene», som han skriver i sitt bidrag til publikasjonen The State of Things, utgitt av OCA i etterkant av Venezia-biennalen i 2011.
Det vesentlige i denne utstillingen er altså ikke objektenes patina og prekære status, men deres faktiske synkronisitet, deres herværende arrangement i en utstilling. Samb synes å skissere en tradisjonsbevissthet slik den nedfeller seg i lokalt forankrede småting. Det tilsynelatende rotet er ikke formalt, men etisk betinget. For selv om disse gjenstandene er slitt og tydelig preget av tidens tann, er en omsorg og omtanke skrevet inn i tingene og det er dette som gir oss et konkurrerende tidsbilde. Betraktet fra en slik vinkel er utstillingen en fiksjon som bryter opp kunstens fortelling om homogen tid.
flott at noen kan fortelle hvordan kunst burde leses. takk mr. red