Tradisjon tro er BA- og MA-avgangsutstillingene til Kunstakademiet i Tromsø slått sammen på grunn av små kull. Da jeg først entret hovedgalleriet til Tromsø kunstforening, som huser utstillingen, ble jeg stående og se på planlagt foreldelse av Knut Eirik Molvik, og forstod ikke hvordan installasjonen som helhet hørte sammen – før jeg skjønte at én del av det jeg trodde var Molviks verk, tilhører BA-avgangsstudent Emilie Meri Kajsa Lägerud.
Molviks installasjon består av et tredvetalls ojlepastelltegninger av det som kunne beskrives som organisk utseende polyedere, altså geometriske objekter med flate overflater og rette kanter. Forskjellen er at formene hans er mer avrundede, og overflaten har tykke lag av oljepastell. Flesteparten av tegningene henger rett på vegg i forskjellige formasjoner. Et mindretall er skåret ut, montert på plate og står litt ut fra veggen. På gulvet befinner det seg et mindre antall små, ensfargede skulpturer, som oftest på fargerike pidestaler.
Molviks arbeider minner meg om nyabstraksjoner fra tidligere i dette århundret, kanskje særlig oljepastelltegningene til Sandra Norrbin. Men mens Norrbins pasteller har noe søkende ved seg som får dem til å ligne forsøk på å gi form til udefinerbare følelser, kunne Molviks prosjekt sies å være mer orientert mot verden utenfor, en slags intuitiv og åpen utforskning av farger og rom, der de todimensjonale tegningene ettergår og tester en flates mulighet til å beskrive noe tredimensjonalt. Dette gjør at jeg tenker mer på det skulpturelle rommet han skaper i tegningene. Det er forresten nydelig hvordan den største skulpturen i installasjonen går i dialog med naturen og bygningsmassen utenfor gallerirommet.
Også da jeg så det første av to arbeider av Sunneva Elvarsdóttir misforsto jeg hva som var arbeidet. Fokusert som jeg var på de to risografprintede små diktheftene på veggen, la jeg først ikke merke til det jeg antok var en gammel radiator på veggen ikke langt unna. Uleste spådommer består av en diktsamling (som også kan leses i utstillingskatalogen her), en 3D-gjengivelse av en radiator i bioplast med noen kaffekopper i plantefarget silke oppå. Diktene antyder at verket handler om kunstnerens relasjon til sin oldemor, som kunne spå i kaffegrut gjennom å tolke mønstrene som dannes når kaffen tørker inn. Det er noe ansporende i å tolke ting som ikke enkelt lar seg beskrive, nesten som stimuli som er så svake at de påvirker uten at vi er dem bevisste.
Elvarsdóttirs andre installasjon i utstillingen, Volum, relaterer seg til en tradisjon for avgangsutstillingene, det å utnytte andre rom i bygningen enn de offisielle utstillingsrommene. Dette gir ikke bare utstillingen en herlig DYI-preg, men henspiller også på bygningens kosmologi, altså hvordan en bygnings historie blir en del av bygningen. Volum befinner seg i et avlukke av et rom i en gang. Det er vanlige glassvinduer ut mot gangen og flerlags plastikkvinduer mot utsiden som abstraherer utsikten. Fra taket henger en større silkeduk i jordfarger som blafrer lett i luftbevegelser skapt av en varmeovn. Inne i rommet er det er vanskelig å skille mellom lydsporet til verket (laget i samarbeid med Egill B. Elvarsson og Lars Olai Lillehagen) og lyder fra utsiden som trenger inn gjennom plastikkvinduene. Den arytmiske bevegelse til det plantefargede silkesløret skaper et liminalt rom med en følelse av sommer, minner og spøkelser.
Det er aldri lett å forlate en institusjon. De tilbyr ofte, sine mangler og feil til tross, trygghet og fellesskap. En avgangsutstilling markerer begynnelsen på de kommende 60–70 årene med kunstnerisk praksis, utviklingen av et kunstnerskap. Fra nå av i all hovedsaklighet uten denne institusjonelle sikkerheten. Nå kan jeg ikke snakke på vegne av kunstnerne, men for meg hjelper det i alle fall å tenke at jeg ikke alene. Elvarsdóttir og Molvik tilhører nå den institusjonelle historien til TACA (Tromsø Academy of Contemporary Art), som kunstakademiet også kalles. Det er et knøttlite og ungt akademi. Likevel er det mange svært interessante kunstnere som er uteksaminert derfra. Disse utgjør et fellesskap, et imaginært fellesskap riktignok, men en slags familie never the less.
