Mot en svart bakgrunn bevrer en hvit linje, den former en løkke som sakte blir mindre til den bare er en tett knute. Et par hender kommer til syne – kun i ett sekund eller to – og gjør en ny. I nøyaktig 6:32 minutter holder Daniela Libertad på med å lage slike knuter, hver gang på samme sted, helt til den opprinnelige knuten har vokst seg stor og fet. Det er noe påfallende enkelt og samtidig overveldende sammensatt ved sommerutstillingen med de mexicanske kunstnerne Luis Felipe Ortega og Daniela Libertad, Body / Action / Object, på Akershus Kunstsenter.
Ortega (f. 1966), et navn noen sikkert kjenner igjen fra Veneziabiennalen for to år siden, markerte seg på den mexicanske kunstscenen allerede sent på 80-tallet. På 90-tallet var han blant annet involvert i Temístocles 44, et kunstnerdrevet atelierfelleskap og visningssted i Mexico City, som har gitt grobunn til flere toneangivede kunstnere, som Francis Alÿs, for eksempel. Temístocles 44 ble til i fravær av utdannings- og visningsmuligheter for unge kunstnere i kjølvannet av økonomisk uro og budsjettkutt. For å sette det i perspektiv regnes det første, relativt demokratiske valget i Mexico til så sent som 1994. Det er med andre ord et svært ladet politisk klima som danner bakteppe for Ortegas generasjon, som særlig har vært assosiert med immaterielle og konseptuelle utrykk. Denne sensitiviteten for det som på samme tid er efemært og politisk, kommer til uttrykk i arbeidene Ortega presenterer i Body / Action / Object, som alle er relativt nye. Hans formale og konseptuelle undersøkelser av tegningens bestanddeler – linjen, sirkelen og hånden – er samtidig refleksjoner over forholdet mellom mennesket og strukturene som styrer det.
Libertad (f.1983), som tidligere har vært Ortegas assistent, tilhører en generasjon som har vokst opp med en kunstscene preget av utrykkene fra miljøet som vokste frem rundt Temístocles 44. Utstilt side om side som her, blir det klart at det er og har vært tett dialog kunstnerne imellom, både i form og tematikk. Libertads verk har likevel en annen karakter enn Ortegas, mer lavmælt og personlig. Med gester som knute-knytingen i Ensayo sobre circunferencia 4 (2014), beskrevet innledningsvis, eller nærbildet av den åpne håndflaten med saltkorn i fotografiet Palma, sal, demonstrerer hun et våkent blikk for sammenhengene mellom det små og det riktig store.
Arbeidene til Ortega illustrer også kosmiske forhold, men gjerne på mer grandiost vis. I Landscape and Geometry (for P.P.P.) (2017) er vulkanske steiner spent opp mellom vegg og tak ved hjelp av bomullssnører som går på kryss og tvers i rommet. Det hele ligner ved første øyekast en slags tredimensjonal modell over steinenes innbyrdes forhold, som man kan interagere med og undersøke fra flere sider. Siden det kun finnes én mulig rute gjennom rommet, er man allikevel henvist til å betrakte denne figuren fra utsiden. De tre p-ene i tittelens parentes er et akronym for den italienske intellektuelle, skribenten og filmskaperen Pier Paolo Pasolini. Pasolini beskriver språket som et nett vi er fanget i; våre ideer om verden formes av storsamfunnets ideologiske og politiske strukturer. Italieneren påkalles òg i verket Sin título (Horizontes para Pasolini) (2016), som utgjøres av fire stringente komposisjoner med én vertikal og én horisontal linje på kvadratiske plater. Her antyder Ortega en forbindelse mellom horisontlinjen, forstått som utgangspunktet for menneskets orientering i verden, og det tvingende ved språket som Pasolini betoner.
Libertads hverdagslig-eksistensielle tilnærming gjør verkene hennes mer umiddelbart relaterbare enn Ortegas, men denne intime kvaliteten fører også til at nevnte determinasjonstema forblir noe uforløst og parentetisk. Libertads video Action No.13 Hand Pencil (2008-2011) var allikevel et av verkene som jeg festet meg mest ved: På en liten flatskjerm plassert på gulvet i et hjørne, vises en video der en spisset, men velbrukt blyant balanserer på en utstrakt arm. Armen ligger avslappet med håndflaten opp og blyanten vibrerer i takt med pulsen, som om den var en sekundviser på et armbåndsur. Verket oppsummerer nydelig og enkelt: Som tiden, er linjen et redskap som hjelper oss å organisere det immaterielle og uhåndgripelige ved verden. En metaforisk seismograf over hjerteslagene til det tegnende menneske.
