Pandemiens inngripen i omtrent alle livets fasetter siden mars i fjor har – enn så lenge – ikke satt særlig preg på kunsten som vises i Oslo. Hvorfor denne berøringsangsten? Antagelig er det mange grunner til å være tilbakeholden, slik som at konsekvensene og betydningen av pandemien fortsatt er uoverskuelige. Så kan det òg tenkes at nedstengingene og flommen av nyheter om smittetall, som for mange har gitt utslag i ubehag og tvangsmessig «doom-scrolling», ikke er det man ønsker å hengi seg til med det første.
I utstillingen Among Spirits of Mineral Pitch and Other Public Apparitions på Unge Kunstneres Samfund trosser Damla Kilickiran slike forbehold og tar fatt på pandemierfaringen og hvordan den har endret kroppens responser på omgivelsene. Kunstnerens nattevandringer i Oslo under nedstengningene – beskrevet i et lydverk – er omsatt til en stemningsladet totalinstallasjon. Galleriet er gjort grått og mørkt, lyset fra vinduene som vender ut mot gaten er blokkert av tunge gardiner i imitasjonsskinn. Det lille lyset som slipper inn er dommedagsoransje, takket være plastfilm på vinduene; slik kan jeg forestille meg at noe der ute, kanskje hele horisonten, brenner.
Blant oppsmuldret asfalt, drysset utover gulvet, finnes det flere skulpturer, også av asfalt. På gulvet ved inngangen ligger det en form, steinete svart og forkullet, som ser ut et slags fossil, men med avrundede kanter. Like ved finnes en stålhylle som strekker seg flere meter i høyden. Denne er fylt med sement- og asfaltbiter som kan se ut som borreprøver. Lengre inn i rommet ruver en bautalignende figur av støpt betong; kroppen formet som et solid rektangel, toppet av et plumpt forsteinet hode, med fire solide armer som strekker seg utover, store nok til å kunne omfavne meg. Den har både noe kultisk og personifisert ved seg – et troll eller en kyklop stivnet til stein.
Den gråsvarte fargepaletten, de steinaktige og harde materialene – asfalt, stål, betong – leser, når man tar lydarbeidet som beskriver kunstnerens nattevandringer med i beregningen, som en destillering av den brutalistiske arkitekturen i nærområdet til UKS. Kanskje er de små betongskulpturene fragmenter etter de mange massive betongbyggene som tårner over St Olavs plass, for eksempel St Olavs plass 5, oppført som Oslo Helseråd i 1969 og tegnet av Erling Viksjø. Det er et område som for øyeblikket er preget av byggeplasser og sperringer, helt ned til Akersgata, hvor Picasso og Nesjars mural Fiskerne holdes som gissel i en provisorisk grå kasse. Det er ikke vanskelig å se for seg denne delen av byen som fremmedgjørende, kanskje til og med mystisk og ulmende, i den perioden da det har vært stille og tomt på nattestid. Det skal ikke mye til for å forestille seg installasjonen som resultatet av en arkeologisk utgravning, utført i fjern fremtid.
Innerst i lokalet, ved lydarbeidet, finnes en skulptur støpt i aluminium, som henger fra taket i en kjetting. Den ser ut som et fragment fra en ødelagt veggdekor eller skulptur. I lydarbeidet tar Kilickiran oss med til en uspesifisert byggeplass. Hun beskriver ansamlinger av asfaltmasse, svovellukt, at kroppen kjennes dobbel, men òg like stille som en sementblokk. Denne granskningen av kroppen og affekter som oppstår i møte med små detaljer i bybildet, utgjør en spekulativ fenomenologi, som for meg virker å lene seg på Henri Bergsons persepsjonsteori fra begynnelsen av forrige århundre.
Tekstens sparsomme beskrivelser av omgivelsene og langtekkelige dypdykk i Kilickirans evalueringer av hvordan kroppen hennes påvirkes av persepsjonen er dyssende. Men slik jeg ser det, er det dyssende moduset òg å forstå som en estetisk utforskning av pandemiens psykologi og affekter. Kjedsomhet fordi ingenting skjer, samtidig med en hyperårvåken og stadig evaluering av kroppens avstand til andre kropper, hva man berører, kroppstemperatur, tilstanden til luftveiene, slik at man er ute av stand til å se eller evaluere med overblikk. Om det er slik at verden fordreies, eller at verden fordreier kroppene våre, er uklart. Det er denne glippens transformatoriske potensial Among Spirits of Mineral Pitch and Other Public Apparitions tar i bruk.
