Kamp om kunstleserne

– Klassekampen og Morgenbladet har bygget opp sine kulturprofiler over flere år. Dette gir oss grunn til å jobbe systematisk på satsingsområdene våre, og gjør at vi må legge ressurser i arbeidet med å markere oss i konkurransen. Dagbladet skal bli en autoritet innenfor kunst- og arkitekturkritikk, sier Ramnefjell til Kunstkritikk.

Hvorfor er dette viktig?

– Det er viktig for alle kulturfelt vi jobber med. Man skal ikke ta for gitt at folk leser medier av gammel vane. Hvis folk skal føle det naturlig å følge Dagbladets artikler, må vi ha noe relevant å tilby. Derfor er vi avhengig av å ha sterke profiler innenfor de områdene vi satser på. Det har også en selvforsterkende effekt: hvis vi er gode på å dekke kunst, vil vi bli oppfattet som en god arena for andre som har noe å melde innenfor debatter som har med kunst å gjøre.

Ramnefjell mener at det viktig å dyrke de kunnskapsrike fagformidlerne, og sier at deres to kunstskribenter utgjør et aktivum som forhåpentlig også vil kunne smitte over i den øvrige dekningen av kunst og arkitektur.

– Arve Rød og Mikael Godø er to svært gode skribenter i sine felt, men klarer også formidle til et større publikum. Vi skal gi dem plass til å skrive grundig om et tema hver uke, i tillegg til veiledninger og tips til aktuelle utstillinger. Vi ønsker å ha variasjon, både aktuelle anmeldelser og essayistisk journalistikk, sier han.

KRITIKK GA MER JOURNALISTIKK

Klassekampen har doblet kunstdekningen siden 2014 og har fire sider med kunstanmeldelser og kunststoff hver onsdag. Avisen har tre faste kunstkritikere: Øivind Storm Bjerke, Line Ulekleiv og Tommy Olsson, de to sistnevnte hentet fra Kunstkritikk. Klassekampens kulturredaktør Haakon Flemmen sier til Kunstkritikk at en av avisens viktigste oppgaver er å styrke den offentlige samtalen om kunst og litteratur.

– De siste årene har norske medier gjort massive kutt; delvis fordi avisene mister abonnenter, delvis fordi nesten hele den norske avisfloraen er eid av store konserner som setter høye krav til avkastning. Det er deprimerende at det er stoffet som krever tankearbeid som forsvinner først. Kunstkritikken er blitt skrinnere og mer overfladisk, og derfor er satsingene til Dagbladet, Morgenbladet og Kunstkritikk utelukkende av det gode.

I følge Flemmen trekker den gode kunsten, kritikken og kulturjournalistikken leserne inn i nye tankebaner – hinsides klikkjournalistikken og hverdagspolitikken:

– Kritikken bringer kunsten og samfunnsdebatten sammen – ved å formidle, konfrontere, utspørre og vurdere kunsten. Min tro på kritikken bunner også i en tro på kunsten selv. Den bærer i seg måter å se livet og samfunnet på; innsikter, opplevelser, ideer og visjoner som ikke finnes andre steder.

En effekt Klassekampen har sett av kunstsatsningen, er at det har smittet over både på debattsidene og kulturseksjonen for øvrig. Nå har de enda flere reportasjer, intervjuer og debattinnlegg om kunst enn før, sier Flemmen.

Er kunstjournalistikken noe som har kommet etter at dere satset på kritikken?

– Vi har for så vidt holdt på med det lenge, men det ble tydeligere etter at vi trappet opp kritikken. Det er nesten litt paradoksalt, for man skulle tro at kunstsidene ville fungere som en lynavleder som gjorde at alt kunststoffet havnet på ett sted. Men vi ser at det heller virker motsatt. Vi opplever mer engasjement for kunsten internt, vi har mer kontakt med kunstmiljøene, og det kommer flere henvendelser til oss. Kunstdekningen har utløst masse god journalistikk og debatt. Og mer skal det bli!

BILLEDKUNSTEN SOM PREMISSLEVERANDØR

I februar kommer den første utgaven av det nye samarbeidsprosjektet som får navnet Morgenbladet Kunstkritikk. Avisbilaget som skal komme tre ganger i året innebærer en opptrapping av Morgenbladets eksisterende kunstdekning. Avisen dekker nå utstillinger på Østlandet og Vestlandet med de faste kritikerne Oda Bhar og Sigrun Hodne. Med Morgenbladet Kunstkritikk håper Morgenbladets redaktør Anna B. Jenssen at de kan løfte frem kunstfeltet for en enda større offentlighet.

– Billedkunsten er ofte en premissleverandør for kulturen generelt, både når det gjelder teori og eksperimentering omkring nye uttrykk. Dersom man ikke dekker kunsten, forsvinner noen av premissene for den øvrige kulturdebatten. Vi gjør dette samarbeidet med Kunstkritikk fordi vi ser at det kan trekke frem viktige diskusjoner som fortjener oppmerksomhet. Det er ikke mange år siden de store avisene hadde en kontinuerlig kunstdekning, det var en naturlig del av det å være en kvalitetsavis. Men nå har mange redusert kritikken, og det fører til at kunstfeltet blir mer lukket for den jevne borgeren.

Tror du avisene har undervurdert lesernes kunstinteresse?

– Både ja og nei. Det er nok slik at leserne er interessert i billedkunst, men jeg tror også at feltet for mange fremstår som litt selvrefererende. Derfor er det synd at store aviser som VG ikke har den kunstdekningen de hadde før. Det har en selvforsterkende effekt når man kutter ned på dekningen fordi man ser at feltet er relativt lite, for dermed blir interessen enda mindre hos den jevne leseren. Jeg mener at man også bør ha diskusjoner om den tilgjengelige og kommersielle kunsten. Da alle avisene hadde kunstdekning var det også lettere for nisjeaviser å dekke den mer spesialiserte kunsten. Så det er veldig positivt at flere satser på kunst nå, det åpner for bedre diskusjoner og flere stemmer.

Tror du det er mulig å opprettholde en bred kunstdekning uten øremerket støtte fra fond som Fritt Ord?

– Da må man i så fall sende ballen videre til kunstinstitusjonene: hadde de annonsert i avisene hadde det vært mulig. For en avis som Dagbladet er det vanskelig. For kommersielle aviser er det ikke bare leserne, men annonsemarkedet som avgjør prioriteringene. Morgenbladet gjør dette fordi vi mener at det er samfunnsmessige grunner til å gjøre det. Vi er en kulturavis, og det å opprettholde en bred kulturdekning er en del av vårt samfunnsoppdrag. Hvis vi ikke klarer det, fortjener vi ikke pressestøtten vi får, sier Anna B. Jenssen til Kunstkritikk.