Den niende biennalen i Istanbul har byen selv som utgangspunkt. Over halvparten av verkene er laget på stedet av kunstnere som enten bor i byen, eller som har oppholdt seg her i en lengre periode. Kunstnerne tillates å ta plass, mens kuratorene spiller en tilbaketrukken rolle.
Med sine litt under 60 kunstnere framstår den niende Istanbul-biennalen som en liten biennale i forhold til den megalomani som ellers pleier å regjere i slike sammenhenger. Dette ser ut til å være en generell «trend» for tiden; Moskva-biennalen hadde bare med ca. 40 kunstnere, Venezias-biennalens Arsenale og den Italienske paviljong viste i år omtrent en fjerdedel så mange kunstnere som for to år siden, og Göteborgs Kunstbiennale inneholder bare 12 kunstnere.
Istanbul som tema
Byen Istanbul, som sprer seg over to kontinenter og er Europas største by med ca. 14 millioner beboere, utgjør temaet for årets biennale – ikke som en hyllest til byen eller som en måte å promotere den på, men mer som en bakgrunn eller et åpent felt for kunstnerne og kunsten å jobbe mot/med. Omtrent halvparten av de deltagende kunstnerne ble invitert til å jobbe i byen i en lengre periode i forkant av utstillingen (ca. 3 måneder), eller bor permanent i byen allerede. Den andre halvparten av kunstnerne ble invitert med eksisterende verker som på en eller annen måte reflekterer andre steder i verden som i sin tur reflekterer Istanbul. Til selve utstillingen ble det også produsert en tykk guide der hver kunstner har sin tekst, samt en katalog med mer teoretiske tekster.
De til sammen sju utstillingsstedene ligger alle i bydelene Beyoglu og Galata, et område der immigranter fra Italia og det øvrige Europa bosatte seg fra1400-tallet og fremover. I midten av 80-årene var dette et «red-light-district» der mange kunstnere leide seg billige studioer. Etter hvert har gentrifiseringen tatt over, omenn ikke helt ennå, men i dag er stedet blitt et svært hip-bohemt område. Utstillingene er plassert i en rekke forskjellige type bygninger som et slitt bolighus, et kontorbygg, en tobakksfabrikk, en bank osv. Det tar ca. 15 minutter å gå mellom hvert utstillingssted og på vegen får man med seg et stykke «ekte» Istanbul gjennom de trange og bratte gatene.
Brutale innstikk
En av utstillingene ligger i et stort varelager i havnen, Antrepo no 5. Her finner man en av Cerith Wyn Evans’ strålekastere som med morsekode blinker et tyrkisk dikt ut i natten, samt egyptiske Hala Elkoussys video fra forlatte plasser utenfor Kairo, som poetiske innslag i en ellers ganske flat helhet. I andre etasje i bygget ved siden av finner man flere utstillinger laget av unge kuratorer og kunstner-grupper fra byen som er blitt invitert av biennalen til å lage små «innstikk». Her får en del av den unge tyrkiske kunstscenen vise frem sin mer aggressive side. Dette er en type kunst som i vesten sees på som altfor brutal og bokstavelig til å bli innkorporert i de finere salongene, men som i Midtøsten er den genre som er aller mest utbredt. Her finnes plass for redsel, trussel og tyranni; det er en politisk kunst ettersom det ofte bare er i kunsten at kritikk og uro kan uttales fritt i totalitære stater. Nå er Tyrkia på vei inn i den Europeiske Union og Istanbul ligner mest av alt på en vanlig storby i Europa, men i Istanbul finnes også mange kunstnere fra de østre deler av Tyrkia, den delen som grenser mot Iran og Irak, nemig Kurdistan.
Det er et interessant og smart grep å invitere og inkorporere det som kanskje ikke helt passer inn i det vestlige kunstsynet, selv om det ikke inngår i det offisielle biennalprogrammet. Det får stå for seg selv, men får en humoristisk klarhet gjennom Jakub Ferris (Kosovo) fire videoer som er plassert på fire av utstillingsstedene. I en av videoene sitter Ferris og prater om sin kunst på gebrokkent engelsk og skaper en situasjon som blir tydelig gjennom tittelen An artist who speaks no English is no artist. I en annen video, Save me, Help me, beskriver han sin kunst på sitt eget språk og med større letthet, og her dagdrømmer han om at han «kanskje en dag blir opptatt av en kurator eller en annen viktig person». I en tredje video har han filmet moren, faren og sine søsken som i en «amatørvideo» takker kuratoren for at han har valgt ut deres sønn/bror til en stor og viktig utstilling i vest. Det er åpenbart hvilken annerledes setting som Ferris (og mange med ham) sin bakgrunn utgjør, og hvilke motsetninger de må gjennom i sitt møte med den vestlige kunstverdenen.
Det dokumentariske
En biennale plassert i Istanbul er egentlig det eneste logiske stedet der ulike kulturer og historier kan møtes på en likeverdig og naturlig måte. Til forskjell fra for eksempel Kassel og documenta med Okwui Enwesor i spissen, som på en ikke altfor subtil måte forrige gang forsøkte å få inn det «dokumentariske» og andre kulturers kunst i det vestlige kunstsynet. Noen ganger blir Enwesors tørre «legacy» også synlig i denne utstillingen, typisk nok med et par verker som behandler Israel/Palestina-regionen.
I kontrast er et av de mest interessante bidragene til biennalen når det gjelder det «dokumentariske» forbausende nok fra Norden: Svenske Ola Pehrson og verket Hunt for the Unabomber som ble vist i Bilsar Building. Pehrson har brukt en amerikansk TV-dokumentar om den såkalte Unabomberen som grunnmateriale i en «remake». Hver detalj og hvert klipp er gjenskapt ved hjelp av hjemmelagde rekvisitter, malte kopier av fotografier, små skulpturer av fly, hus, gater, re-inactments av hendelser og kopier av intervjuer der Pehrson spiller alle rollene. Rekvisittene er utstilt sammen med den opprinnelige videoen som på en unheimlich og skarp måte peker på måten vi bruker dokumentartradisjonen, og på hvilke politiske krefter som påvirker oss uten at vi tenker på det.
Den eneste norske kunstneren som deltar i biennalen er Gardar Eide Einarsson. I likhet med mange andre deltar han med flere verker, og et av dem er installert på toppen av det mest dynamiske utstillings-stedet, Deniz Palace Apartments. Et lysende «reklame-skilt» sier The World is Yours med store bokstaver og blir en både ironisk og treffende kommentar til den situasjon Istanbulbeboere, de deltakende kunstnerne, og de besøkende er i. Verden er min, men hva gjør jeg med den?
Kunst med markeringspenn
I samme bygning finner man også biennalens kanskje mest treffsikre installasjon, Art & Life (in my part of the world) av Nedko Solakov. Solakov har tidligere gjort flere lignende stedspesifikke utstillinger, der han i forskjellige gallerirom utforsker de små bulker, hull, spikre og ombygginger av vegger, gulv og tak som historien og tidligere ustillinger har skapt. Med en markeringspenn skriver han små og ofte humoristiske kommentarer til forandringene. Her har Solakov fått gå løs på en virkelig leilighet der sporene ikke kommer fra tidligere kunstige kunstutstillinger, men fra flere generasjoner av tidligere beboere. Siden leiligheten er slitt og trenger oppussing (et av kanskje seks, sju rom er renovert) finnes det tusenvis av merker som alle har fått sine kommentarer. Det er som om hele Solakovs tidligere karriere har ventet på dette øyeblikk. Aldri har vel Solakov fungert like genialt som her, der de urenoverte rommene er «misunnelige» på det renoverte rommet og der spikerhull kan vise stolthet over å ha båret et ovalt og vakkert speil med gullramme.
Litt lengre ned i huset er Phil Collins like stedspesifikke prosjekt installert. Men her tar ikke kunstneren utgangspunkt i det fysiske stedet, men i det mellommenneskelige. Collins har arrangert karaoke med The Smiths sine sanger. De typisk melankolske og langtekkelige Morrissey-melodiene blir her personifisert og sunget av tyrkiske ungdommer med stor innlevelse, og kanskje med idol-drømmer. Som det eneste «rock’n’roll-verket» i utstillingen fremstår Collins verk og dets melankoli og eufori som et av de mer kraftfulle verkene. Kanskje dette verket egentlig ikke fortjener å kalles «kraftfullt», men siden det er få andre verk som kliner til i utstillingen blir Collins, sammen med Solakov og Michael Blum, de kunstnere som viser størst egensindighet, personlighet, stedspesifisitet og stamina i en ellers lavmælt og forsiktig utstilling.
Fiktiv dokumentar
Michael Blum, også i Deniz Palace, viste prosjektet A tribute to Safiye Behar som besto av en fiktiv museal rekonstruksjon av boligen til «Safiye Behar» – en fiktiv, sterk, jødisk kvinne, feminist, marxist, farmor og dessuten elskerinnen til Kemal Atatürk. Her presenteres også en lengre video der hennes «barnebarn» i Chicago intervjues mens han kjører rundt i sin limousin. Han forteller den sterke historien om hvordan Safiye forandret Atatürk, om hennes liv, om hennes flytting til Chicago og hennes fullstendige adapsjonsevne. Det er en fascinerende historie som mange gjerne vil tro på, samtidig som den er litt for fantastisk til å tro på. Ambivalensen i hvordan vi ser på en fiktiv eller «dokumentarisk» historie fikk sitt klare uttrykk i den totale forvirring som prosjektet skapte hos det internasjonale pressekorpset under åpningsdagene.
De to tyrkiske kunstnerne Serkan zkaya og Hüseiyn Alptekin har begge valgt å lage kopier av kjente skulpturer. I Platform Garanti Center viser Alptekin et verk basert på de fire hestene som står i San Marco-basilikaen i Venezia. Originalene i bronse ble produsert i Istanbul i bysantinsk tid, men ble stjålet av korsfarerne i 1204. zkaya på sin side, bruker Michelangelos Davidstatue fra Firenze som utgangspunkt. zkayas ni meter høye replika i gullfarget isopor er nesten dobbelt så stor som originalen, og var tenkt å stå som offentlig skulptur i Beyoglu. Dessverre oppsto det problemer under installeringen og hele skulpturen (med installatørene) ramlet ned og skulpturen knakk i mange biter. Dette, sammen med Sean Snyders sene redigering av sin video, var de største problemene under en ellers velorganisert og (i sin kontekst) velinstallert biennaleåpning.
Istanbul er uansett en utrolig interessant og fascinerende by med sin historie og sin sentrale plass mellom øst og vest, i konstant og radikal flux på vei mot, ja, hva? Biennalen har ikke satt seg fore å svare på spørsmål av denne art. Esche og Kortun vil istedet la kunsten og dets innhold få fri plass til å prøve sine vinger, og plukke opp små detaljer som ellers ikke får plass i slike kosmopolitiske sammenhenger. Å finne egne veier som ikke er kontrollerte og kanskje fremfor alt ikke senker nakken for et stadig mer dominerende kunstmarked som i flere tilfeller (les: Venezia) har tatt overhånd for det mer frie kuratoriske grepet. Kuratorene er vel bevisst om de politiske og økonomiske implikasjonene ved biennalen, men prøver ikke å omgå dem. Ved å velge den italienske kjendisfilosofen Giorgio Agambens The Coming Community som utstilingens «key text» og visjon for fremtiden, velger de i stedet en konfronterende og rett og slett humanistisk veg. Dette signalet er det sterkeste kuratoriske statementet i den ellers lavmælte og nesten tilbaketrukne rolle kuratorene har valgt. Kunsten og kunstnerne i samarbeid med byen får isteden spille hovedrollen.
Håp for fremtiden
Kuratorene er også nøye med å poengtere at dette ikke er en oversiktlig utstilling. De vil istedet skape en ny bevissthet om de vanlige synspunktene og stereotype bildene vi alle har felles. De viser en tro på kunsten som formidler, og på hvordan kunst faktisk kan forandre både oss og verden utenfor. Kanskje er det utopisk og romantisk, men det er noe de ikke bare drømmer om, men faktisk forsøker å gjøre noe med i sin utstilling.
Det er alt i alt en jevn utstilling med mange gode verker og få dårlige. Det er befriende å få se flere kunstverk av en og samme kunstner og det er deilig å ha tid nok til å gå tilbake å se nærmere på hvert av verkene. Biennalen gir håp for fremtiden, og det er noe veldig uvanlig blant dagens utstillinger og biennaler. Kunstnere tillates å ta plass, de tillates å produsere nye verker, og de får mulighet til å bli en stund, ikke bare å komme i tre dager for å installere og så stikke av. Det eneste som man kan savne er to, tre spektakulære verker som hadde kunnet, så å si, vri utstillingen en omdreining til. Biennalen har en jevn melodi, en god bass og trommene har en god takt. Det er når refrenget skal komme at man savner det lille ekstra orgelet eller fløyten. Men når det er sagt er det ikke et argument som drar ned bedømmelsen av biennalen, som faktisk, sakte men sikkert, forandrer Istanbul og dermed verden slik vi kjenner den.
Ekroth, og andre.
Jeg er enig med deg i vurderingen de «dokumentariske» sidene ved biennalen. Pehrsons antidokumentar avkler illusjone og viser bedraget, men først og fremst på et estetisk og formalt plan, syns jeg. Jeg forstår ikke helt hva du legger i at dette «peker på … hvilke politiske krefter som påvirker oss uten at vi tenker på det», for meg ble filmen først og fremst en metodisk problematisering av mediet foto og redigeringens produktivitet. Ikke som virkelighetsbilde men som en erstatning.
Jeg syns det er mesterlig gjort fordi grepet med å sammenstille modellene og filmen av dem er så enkelt. (Samtidig krever det god kjennskap til mediet og et godt håndlag med leire, papp og vannmaling. Håndverk og idé står seg godt, arbeidet virker selv-dekonstruerende og tvinger en til å tenke over illusjonsskapende virksomhet av enhver art.
I anmeldelsen heter det at «Noen ganger blir Enwesors tørre «legacy» også synlig i denne utstillingen, typisk nok med et par verker som behandler Israel/Palestina-regionen.» Her føler jeg for litt mer kjøtt på beinet, for jeg gjenkjenner jo et arbeid (i Garanti Buildings øverste etasje), en installasjon av Yochai Avrahami. Den opplevde jeg som temmelig desperat, helt til jeg så litt nærmere på «baksiden» og skulpturene som gjenga Muren og andre groteske former. Likefult fungerte den verken som kartlegging (som Axel John Wieder og Jesko Fezers Berlin«kavalkade» i første etasje) og ei heller mer eksplosivt/-pressivt, som jeg vet ikke hva…
Det andre arbeidet som stiger opp av Israel/Palestina-regionens konflikt, er The Palestinian Museum of Natural History and Humankind, som jeg syns var en vellykket installasjon. Det er kanskje den du inkluderer i karakteristikken «Enwesors tørre «legacy»»?
Det fremstår som flere av biennnalens stasjoner fordreier dokumentarisme-begrepet til det sterkt karikerte, i svært liten grad «tørt». (På flere enn en måte kan man kanskje si at det er det Pilvi Takala gjør også?) Mest åpenbart er Michaels Blums «A tribute to Safiye Behar», men jeg undres fortsatt på hva det egentlig var Mario Rizzis film «Murat ve Ismail» (gjen)skapte?
For var ikke også den i en viss forstand en ren fiksjon, presentert som dokumentar-isk, men likevel vist i en klassisk kinosal, som et clue, liksom og slik at man skulle få følelsen av å tre inn i mørkets «virkelighet» atpåtil bakenfor velurteppet…
Mange med meg må ha trodd at filmen var en «ren» dokumentar, som udramatisk nok handler om en forfyllet sønn som skofter arbeidet i skobutikken fordi han ikke vil gå i sine fars fotspor og drive butikken de jobber i sammen og som faren (el bestefaren) har grunnlagt. Selv om det blir en banal og pragmatisk problemstilling er filmopplevelsen et helstøpt drama. Far og sønn har kommunikasjonsproblemer som står beskrevet i enhver lærebok i psykologi hvor som helst i verden. Til alle tider. Det er der filmen treffer, iallfall meg. Men den har noen grep som er ment å få en til å lure på gehalten i dokumentarismen. Det er filmatiske skifter der Rizzi klipper inn brokker av en samtale med bipersoner som truer butikkens eksistens, en gårdeier som vil ha dem ut av lokalene. Det er en dramaturgi her som mistenkelig ligner noe film noir-aktig og jeg kan ikke hjelpe for at det føltes veldig fremmed i en dokumentar laget etter gammel metode, slik det virker i filmen forøvrig. (Ved en av de viktige scenene som utspiller seg mellom far og sønn i en kafé, sitter de på sammme side av bordet, slik at vi får se begge mens de krangler på den dyptgående måten som er så universell.
Plasseringen av dialogen fremfor kameraet er et vanlig grep i teateroppsetninger og såpeoperaer. Men Rizzis illusjonen om at vi får være kikkere til noe «ekte» holder stand gjennom hele filmen, helt inntil Murat vinker farvel til publikum i filmens siste bilde…) Vel, dette er spor som kan tolkes. Et annet indisie på at det er en «scam» er skobutikken der filmen er tatt opp. Jeg gikk forbi av ren nysgjerrighet, og Murat og Ismail har hengt opp «filmplakaten», og synes dermed ikke det minste generte over å ha utlevert et alvorlig familieproblem for omverden. Det betyr selvsagt ikke stort i denne sammenheng, men alt i alt blir det veldig pussig om denne dokumentaren ikke er av samme type som de andre «dokumentariske» arbeiden på biennalen. Så jeg vet ikke hvor mye det er av den tørre legacyen når alt kommer til alt.
Så var den en siste ting jeg hadde på hjertet i sakens anledning. Det finnes bare en «eneste» norsk kunstner som deltar i biennalen, men til gjengjeld finnes det et par utenfor.
En nordmann som kan oppdages i Istanbul frem til 25.11 er Marius Dahl som deltar i «Free pass», en billedkunstutstilling i Kasa Gallery i Bankalar Cad. 2., på veien mellom Tünel og Karaköy.
Hva angår dokumentarisme er det verdt å nevne M. Elmgrem og I. Dragsets «Use House» som vises frem til 22. oktober i «Yaya Sergileri»/ Pedestrian exhibition rundt Tünel og ned til Karaköy. Arbeidet deres ligger i enden av en park som strekker seg mellom de to bruene. Det hvite «Huset» er en åpen konstruksjon med fire vegger, én med et vindu ut mot det gyldne horn og moskeen på andre bredd. I et hjørne spriker veggene og legger «huset» vidåpent, men en oppmurt pipe skaper likevel en illusjon av hus, selv uten tak. Kattesporene på den hvite konstruksjonen er tegn på at parkens hyppigste innbyggere besøker bygget, det var ingen andre tilstede mens jeg var der, men flere med guideheftet fra Biennalen var å se i området. Tilreisende med en mission, som meg selv som ellers aldri ville besøkt «siten».
Karakteren i verket fordrer ikke noen stor investeringen av tid, og det er synd for det skjer mye med verket også gjennom møtet med omgivelsene, hvis man bruker litt tid på det.
I og med et annet arbeid av Ioannis Savvidis kalt «What we want to see», som står rett ved, kan «Use house» fyllesgjøres ytterligere. (Det er jo det stedsspesifikke som skal være et poeng, så stedet er vel så viktig å utforske, skulle jeg mene?)
Rett ved står en stor statue (av arkitekten Mimar Sinan 1492-1588 som bygde om Haya Sofia) som Savvidis har dekket helt med en høy vegg i finerplater. I statuens hode-/ blikkhøyde er det ett lite hull, og publikum kan klatre opp baksiden og slik dele Sinans perspektiv; for gjennom hullet skuer man kun den store moskeen på andre bredd. Ganske fiffig, med tanke på hvem man setter opp slike monument over. For i denne parken, som er den egentlige interessen i begge disse arbeidene, er det en lang rekke innbyggere. Med litt tid, slik disse arbeidene inviterer til å bruke, får man også oppleve noen av de diskré «borgerne» av Istanbuls offentlige rom.
Tyve meter fra «Use house», godt gjemt inne i buskene i enden av plenen, henger en klessnor med blå sokker. I tillegg angir en provisorisk piggtråd noe «privat» eller en mer eller mindre permanent «eiendom», på omtrent samme størrelse som konstruksjonen til Elmgren og Dragseth. Men her bor det en familie på to, minst, trolig far og sønn. Denne parken brukes også skal det vise seg av narkomane som setter sprøytene sine skjermet fra omverdens blikk, så nær som oss forvillede kunst-turister. Pedestrian-utstillingen får med andre ord tilreisende til å oppleve noe annet og andre områder enn dem man vanligvis ville tråkket opp. Og biennalen bruker byen på tilsvarende måte, og skaper således møter. Det kan man kanskje anse som en form for dokumentarisme, av mellomrommene, i og av byen.
Hva angår det dokumentarisk tilsnittet man etterstreber i en anmeldelse, skal vel ingen tro at gehalten er spesielt stor… Det er likevel litt(!) maktpåliggende å poengtere at du tar nok for sterkt i når du fremmer at Solakov i sin bruk av en seksroms leilighet har funnet «tusenvis av merker som alle har fått sine kommentarer». Men det er en annen skål og nå er det Ramazan. :-)
Takk for tillegg!! Hyggelig lesing!
Biennaler og större utstillinger skal egentlig bli dekket av flere skribenter for å gi et mer komplekst bilde av hva som egentlig foregår på utstillingen. Det er som du sier, en del verk som ikke er så bra, men eftersom de ikke er i majoritet ville det väre surt av meg å fremholde dem, så det er bra ditt tillegg kom! Man har jo en begrenset plass som man heller kanskje bruker for å löfte fram det som var bra eller INTRESSANT fremfor det som ikke var det.
Og enig er jeg om at byen er fantastisk også, selv om byen endnu savner “go” på mange måter. Ikke for at man kanskje skal forvente seg det, men byen har ikke heller et utviklet kunstliv selv om ca 14 miljoner bor der og det er Europas störste by. Biennalen har gjort mye for å forandre dette, og Vasif ikke minst med hans Platform. Istanbul er i stor forandring, og det er helt sikkert den mest spennende byen i Europa å spendere tid i akkurat nå om man har mulighet.
Takk igjen!!
The word is yours
Takk Ekroth for en begripelig og god oppsummering av det du kaller en «liten biennale». For en biennalenybegynner var det nemlig mer enn nok å se, i tillegg til selve Byen.
Jeg deler din oppfattelse av en «en jevn utstilling med mange gode verker og få dårlige.» Men de skulle kanskje nevnes de dårlige også? (Jeg vil gjøre et forsøk…)
Men først bør det skytes inn at de fire videoene av Jakup Ferri er fra 2003. Da er det jo kanskje ikke så stor risiko å innlemme dem som metakommentar til kunstfeltets «indre logikk» eller hva de kan brukes til (nesten alt). J. Ferri er jo et ordentlig sjarmtroll, men alle de fire monitorene er plassert slik at de fungerer som små mentale sjokoladebiter der publikum begynner å få problemer med synkende konsentrasjon / blodsukker. Det er i høyeste grad effektivt som stimuli, men jeg ser ikke en veldig presis bruk av dem i utstillingen som sådan utover, som du påpeker, at de kommenterer problematikken innennfor-utenfor. (Men da like gjerne så universelt som den unge mann med et kall/ ambisjon (til f.eks kunstens systemer), som en borger av Pristina som påkaller oppmerksomhet fra Vesten.)
Hva angår videoer laget for biennalen, er det flere av dem som etter min mening utgjør det du kaller «få dårlige» verker. Som Pilvi Takalas «Women in Kahves». Det er (snik)opptak fra cafér i byen i det fire kvinner (av tydelig vestlig opprinnelse) inntar et kafébord i ulike lokale etablissement i semi-offentlige, rent mannsdominerte rom. Seks monitorer viser utdrag av opptak som gjengir omgivelsenes reaksjoner, og der hvor det kommer eksplistitte kommentarer er disse tekstet: (fritt etter hukommelse): «Look forward. We are getting woman company, we shall treat them well so we will not be ashamed of ourselves» og «We don’t want no lesbians in our café» er to av dem. (Ja jentene/ damene ser også i skandinavisk målestokk nokså militante/ lesbiske ut.) Situasjonen som de skaper er underlig på mange måter, å snikfilme bidrar til å gjøre det ganske trist. For her skjer det jo ingen verdens ting utover å skape et solid uttrykk for manglende respekt for lokal kafékultur. Og silk er arbeidet «politisk ukorrekt» på en så en politisk korrekt måte at det føles vondt å være et barn av norsk 70-tall og rødstrømpe-Norge. For det er vår ideologi som påkaller slike «inngrep» hos den andre. Det Takala oppnår er i mine øyne verken sosiologisk eller kunstnerisk interessant. «En annen verden» på TV3 er på alle måter et mye bedre eksperiment. MEN, Takala har en video i et tilstøtende rom, som kan sees i sammenheng, for her berører hun det lokale kafélivet på en nærgående men respektfull måte.
Og dette gjelder for flere av de (nye) arbeidene som presenteres, de står liksom ikke like godt alene men fungerer i berøringen med andre verk av samme kunstner. Gardar Eide Einarsson deltar også med et annet arbeid enn The world is yours, som nevnes i anmeldelelsen. Det har tittelen «We’ll Make the World You Live» (i Garanti Building, 3 etasje). Her viser han elleve matte, bleke print av sort hvitt-bilder med motiver av små byscener bestående av arkitektur som sperringer. Lukkede åpninger, stengte portaler, trapper etc. Dette fungerer kun fordi den er en så nøyaktig diametral motsetning til innhold, form og budskap i «The world is yours», som står litt lenger opp i gaten og lyser fra taket på Deniz Palas Apartmani. Så der gir vel Einarsson selv svaret på det retoriske spørsmålet til Ekroth: «Verden er min, men hva gjør jeg med den?»
Et arbeid som virkelig gir grunn til optimisme befinner seg i etasjen over Nedko Solakovs installasjon i Deniz Palas, som jeg òg syns er det mest velfungerende utstillingsstedet. I nest øverste etasje finnes «Blue side up», en underfundig installasjon (og serie enkeltarbeider) av Servert Koçyigit. Temaet er det dagligdagse, det repetitive og det hjemlige, og ideene gir vel umiddelbart et nokså flatt inntrykk fordi uttrykket er så dempet. Det mest spektakulære i de seks rommene er en kost av menneskehår som sveper gjennom tre værelser i en evig sirkling. (I henhold til guideheftet henspeiler hestehale-kosten på et tyrkisk uttrykk om å bruke håret for å feie for dine føtter, da fortrinnsvis noe som hustruer gjør for sine menn, og som tilsvarer «Å sy puter under armene på noen» på norsk.)
I et av rommene har en kjøleskapdør gravd ut et hull i gulvet, og to rom nedenfor henger heklede bokstaver på veggen og forkynner at «Jeg sjekker alltid ti ganger om jeg har lukket døren til kjøleskapet.» Dette virker ikke umiddelbart som den skarpeste leken, men de ulike rommene/ arbeidene er i dialog på en presis og stringent måte. I det innerste rommet henger et stort fargefotografi som viser en skraphandler-tralle med en stor, gyllen prismekrone som liksom trilles gjennom Istanbuls gater. Men krystallampen er tent. To rom før har kunstneren plassert en liten potteplante/ -palme som han på hver av de to stammene har påmontert heklede strømper, den ene i gult og den andre i blått. Som to strømledninger? Og tittelen, «Blue side up», som i en monteringanvisning for domestic life?
Koçyigits installsjon er på ingen måte verken «orgelet eller fløyten» i biennalens «jevne melodi». Den er selve den jevne rytmen som klinger også utenfor biennaleperioden. Nettopp derfor er det den kunsten man kan lytte til i lengre perioder.
Av en sterk komposisjon krever vi en catchy tune «når refrenget skal komme», det helt i tråd med romantisk, moderne tradisjon for utviklingsestetikk som brudd og fornyelse. Men når man gir et bilde av å forandre verden, og ikke gjennom «Revvlusjon» (sic), er det sikkert like riktig å bruke de små repetisjonenes logikk.
(Tyrkias vei inn i EU går ikke til pauker og basuner, men over flere tiår med finsliping og venting. Og Eus vei mot Tyrkia går enda langsommere og krever enda mer venting og finsliping…) Det er de små, jevne melodiers tid. Einarssons sort hvitt-fotos viser tidløse men forgjengelige strukturer for stengning. Han balanserer små hindringer mot store ord… Det er byggematerialer i disse arbeidene.
Forresten er det ikke simpelthet «karaoke med The Smiths sine sanger» som Phil Collins har laget, det er sangene fra 1987-plata «The World won’t listen». Det er mitt favorittarbeid nummer to på biennalen (på grunn av min årgang ene og alene). Men aller best er selve Byen.