Internasjonale kunstmagasiner – september

En av de internasjonale kunstmagasinenes viktigste oppgaver er å skape og bidra til samtaler rundt kunst. Men hvilke samtaler er det som oppstår? Og i hvor stor grad blir de reflektert, eller i det hele tatt lagt merke til, i en norsk kunstoffentlighet?

Faktum er at det mangler en kanal som kan formidle det som skjer i de internasjonale magasinene inn i norsk offentlighet på jevnlig basis. Fra i høst byr kunstkritikk.no derfor på månedlige oppdateringer og roundups fra utvalgte kunstmagasiner. Ambisjonen er å bidra til en utvidelse av den norske samtalen om og rundt kunst – med blikket festet på den internasjonale kunsttidskrifts-floraen. Det finnes, mener vi, ingen legitime grunner til å overse at kunst er et globalt anliggende.

Ideelt forestiller vi oss dette bidraget som et test-område som utvikles gjennom varierende grad av dialog og deltagelse, Valget av magasiner og vinklingen på det vi skriver legges av redaksjonen, men vi er glade for innspill både når det gjelder innholdet og utvalget. Vi håper at serien kan fungere som et utgangspunkt for interessante kunstdiskusjoner, og at vi på denne måten klarer å lose sentrale internasjonale diskusjoner inn i vårt eget miljø.

Magasinene som omhandles er Artforum, Frieze og Flash Art.

Spådom og dom

Artforum, September, 2007

Kunstmagasinene trekkes som fluer mot de store, internasjonale utstillingene – utstillinger som fungerer som noder i produksjonen og opprettholdelsen av det Lars Vilks liker å kalle DIS (les: Den Internasjonale Samtidskunsten). Vårens og sommerens utgaver av de store kunstmagasinene var fulle av intervjuer med kuratorer og kunstneriske ledere samt presentasjoner av, og spådommer om, deltagende verk og kunstnere. Når høsten kommer faller naturlig nok dommen de samme stedene. Det er mottagelsen eller «resepsjonen» jeg skal konsentrere meg om her. Jeg skal primært fokusere på Veneziabiennalen og Documenta 12 siden mange av resonnementene i høstens magasiner er av generell art (pluss at jeg har sett disse og forhåpentligvis kan vurdere mottagelsen bedre i disse tilfellene).

De fleste kritikerne er enige om hvor slitsom sommeren har vært: hvor entusiastisk man var da man la ut på ferden til Venezia, og hvor desillusjonert og dekonstruert både blikk og sjelsliv var da man ankom siste stasjon (i de fleste tilfeller skulpturutstillingen i Münster). «Forlater man Venezia irritert eller indignert, vil man bli desorientert i Kassel», skriver Flash Arts Marco Scotini. Mye festing og sosialisering har det blitt også, ser det ut til. Fair enough, men man kan bli sliten av å gå i Jotunheimen eller male huset og, og man kan bli desorientert av å gå gatelangs i Bangkok – og kunstkritikere som syter og klager, eller har et haltende sjelsliv og gjennomfestet legeme, er jo ikke så spennende i seg selv. Så, hva er greia?

Farvel til kjempeutstillingene?

Greia er grubling rundt kuratoriske strategier og en overordnet refleksjon rundt kjempeutstillingen som form. Okwui Enwezor, kurator for Documenta 11, slår an tonen i sin artikkel i Artforum, hvor han lurer på om ikke den store utstillingen synger på siste verset. Internasjonale kunstmesser, som Art Basel og Frieze Art Fair, som er åpent kapitaldrevet, kan sitte med de beste kortene, antyder han. Både messer og et økende antall store gruppeutstillinger, som gjerne vandrer kloden rundt, har blitt mer tydelige faktorer på den internasjonale kunstscenen. Og mens messer bare noen få år tilbake var messer, kun fremvisning av varer – kunstgjenstander, har de blitt stadig mer designet og kuratert. Messene konkurrer nå åpent med de tradisjonelle kjempeutstillingene – som Documenta og Veneziabiennalen – om å være premissleverandører. I tillegg, og dette er ikke Enwezor alene om å legge vekt på, er årets kjempeutstillinger nostalgiske affærer: det er fortidens kunst og kunstnere, mange av dem døde, som dominerer.

Frieze Magazine, September, 2007

At Enwezor likevel fremhever Documenta som utstillingen som gjør motstand mot markedskreftene er han heller ikke alene om: Documenta 12 består jo, stort sett, også av eldre og mindre kjente kunstnere som plasseres sammen fordi de, av formale grunner, korresponderer. Kunsten er global og persiske tepper berører de samme formale problemer som det modernistiske maleriet, hevder Robert Buergel og Ruth Noack (årets ledere på Documenta 12). I tillegg fremheves mindre kjente kunstnere som ligner på hotshots: man tror man tror man ser Donald Judd men så er det den langt mindre kjente John McCracken. Kunsthistorisk bevisstgjøring er altså hovedanliggendet her. Slik blir Documenta 12 stående, tenker mange av kritikerne seg, som motpol og korrektiv til den kommersielle messeformen.

Men dette betyr ikke at Documenta fungerer knirkefritt. Korrespondansen mellom verkene blir for uforpliktende, for vid, skriver Daniel Birnbaum i Artforum. At kunstgjenstander ligner på hverandre på tvers av århundrer og kontinenter er et legitimt kunsthistorisk poeng, men «migrasjonen av former» ender opp som en kuratorisk trylleformular, sier han, hvor de spesifikke kunstneriske og politiske konsekvensene av denne øvelsen blir stående ubesvart. Robert Storrs Veneziabiennale møter mye av den samme kritikken, både i Artforum, Frieze og Flash Art. Begge utstillingene tar lite hensyn til kontekst, både når det gjelder verkenes historiske og kulturelle opphav og endestasjon, som utstilt.

Slapt i Venezia

Likevel er Documenta sterkere kuratorisk enn Veneziabiennalen, hvor «kriteriene for utvelgelse synes uklare», som Jessica Morgan skriver i Artforum. «Det virker som Robert Storr», fortsetter hun, «ikke har klart for seg hva som faktisk interesserer ham i samtidskunsten». Den forespeilede krysskoblingen mellom tanke og sanser – «think with the senses, feel with the mind», som Storr formulerer det, er også, synes de fleste kritikerne å være enige om, mer eller mindre fraværende. Katarina Gregos skriver i Flash Art at «The installation [in Arsenale] was unimaginative and lacked inspiration, a linear predictable sequence where one artist followed the other in classical manner». Veneziabiennalen er rett og slett slapt kuratert. I tillegg tynges den ned, enes mange om, av den antikverte forestillingen om nasjonale paviljoner, en form som per idag virker uklar og umotivert og, forunderlig nok, ikke problematiseres av Storr. Kritikere i nevnte magasiner stiller seg langt mer positive til sideprosjekter som Artempo, hvor samler og kunsthandler Axel Vervoordts egen samling monteres i den allerede eksisterende samlingen i Palazzo Fortuny, uavhengig av Storrs, ikke spesielt lange, kuratoriske arm.

Selv om mange kritikere finner Documenta problematisk er det likevel, synes det, denne utstillingen som fyrer opp under kritikernes grubling om kunst. Birnbaum summerer sin artikkel i Artforum slik: hva skjer når kuratoren opptrer som kunstnere av «høyere rang»? Etter min mening kan det skje mye spennende når kuratoren opptrer som en slik postprodusent, eller «metakunstner», men når det gjelder årets Documenta beveger Buergel og Noack seg farlig nær en selvopptatt kuratorposjon hvor kunstgjenstandene blir fullstendig underordnet deres ide: props i utstillingen av deres konseptuelle «verk». Jeg er ikke sikker på om Birnbaum har rett, men argumentene hans er utvilsomt sterke.

Repressiv toleranse

Magasiner på utstilling i Documenta Halle, Kassel, Juni 2007. Foto: Adrian Koss.

Et annet problematisk trekk ved Documenta 12, og som stadig har blitt klarere for meg, er den kalkulerte iscenesettelsen av det etablerte og det alternative, av tvang og frihet. Peter Osborne, redaktør for tidsskriftet Radical Philosophy, er inne på disse tankene i Artforum når han sammenligner Buergel/Noacks innbydelse til tidsskrifter rundt i verden, med musikkindustriens sponsing av «alternativ» musikk. Den dominerende kulturens trang til å tilegne seg, og bruke, den alternative til sin fordel, eksemplarisk behandlet av Herbert Marcuse i essayet Repressiv toleranse, finnes ikke som noen levende antagonisme i de ferdig bladene (som nå finnes i en paperback fra Tascenbuch). De ferdige produktene har temmet den kulturelle og teoretiske forskjellen de i utgangspunktet satte seg fore å integrere som synlig brudd med egen timeplan. Den samme tendensen finner vi igjen i Ipod-leksjonene som er tilgjengelige for et par euro: man oppfordres til å lage egne koblinger men hører man gjennom kommentarene er lesningene anrettet på en slik måte at de flestes egenproduserte koblinger, med stor sannsynlighet, utraderes.

Spørsmålene vi står igjen med etter å ha lest høstens kunstmagasiner lar seg summere omntrent slik: Hva er dagens forhold mellom de store kunstutstillingene og kunstmessene når messene, i stadig større grad tar over grep fra kunstutstillingene? Hvordan kan de store kunstutstillingene fortsatt kunne være premisslevarndører? Er den ikke-kommersielle kjempeutstillingen i det hele tatt levedyktig – og i sa fall hvordan?

Og: Hvor langt skal kuratoren kunne gå – eller er det i det hele tatt noen grenser for kuratorisk virksomhet I forhold til enkeltverk eller kunstprosjekter? Skal kunst kunne være rent råmateriale for kuratoren? Hvor går grensen mellom den iscenesatte kunstopplevelse og tilskuerens egen erfaring – og hvordan skal denne grensen kartlegges og problematiseres?

Mange spørsmål. Men like vanskelig som de kanskje er å besvare er det sikkert at de vil være definerende for kommende års kunstproduksjon – både i stort format og mindre skala. God høst!