Agder kunstakademi er et offentlig kunstverk i form av et kunstakademi som har virket innenfor murene i Agder fengsel i tidsrommet 2021 til 2023. 24. november kulminerte prosjektet med åpningen av en utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo med tittelen Kunst som straff. Her vises de innsattes – og tidligere innsattes – produksjon, samt materiale som gir et innblikk i prosessen og det som må være blant de mer organisatorisk krevende offentlige norske kunstprosjektene fra senere år.
Fengselsinstitusjonen er av naturlige grunner ikke kjent for sin fleksibilitet. Men å lage kunst til fengsler medfører også andre utfordringer. Et tilbakevendende punkt er maktdynamikken som kunstnere uunngåelig deltar i når de tar et slikt oppdrag. Ønsket om å gjennom kunsten gi noe av verdi til de innsatte eller kanskje tale makten imot, kompromitteres av at man assosieres med fengselsinstitusjonens disiplinære regime. I en anmeldelse av Liv Bugges utsmykning av Ullersmo og Eidsberg fengsel fra 2018, To accept theirs, to make it mine, to wish it for myself – et prosjekt som utviste en eksemplarisk lydhørhet for nettopp denne problematikken – observerer Simen Joachim Helsvig at det eneste kunstverket i fengselet som ikke er utsatt for hærverk, er et fargesterkt veggmaleri av en av de innsatte.
Hærverket mot kunsten i fengselet kan leses som en immunreaksjon fra innsattkulturen, et signal om at objektet er uønsket. Bugge garderer kunsten mot denne symbolske frastøtelsen gjennom holdbare materialer og sosial og arkitektonisk integrering. Verket er flerdelt og de innsatte var involvert i produksjonen som pågikk over to år, hvor de også ble tilbudt workshops. Den permanente delen av verket består av små bronseavstøpninger av riss og hakk etterlatt av tidligere innsatte på møbler og vegger. Det inngår dessuten en kroppstemperert murvegg med innlagte varmekabler og en film av de innsatte som øver inn en koreografi basert på små hverdagslige gester. Bugges prosjekt viser fengselskroppen fra den innsattes perspektiv og løfter frem den intime interaksjonen mellom innsatt og omgivelse som er fengselsoppholdets basiserfaring. Like fullt munner det ut i et tydelig signert objekt, med kunstneren som dirigent og avsender.
Agder kunstakademi sublimerer ikke produksjonen i et samstemt sluttprodukt. Presentasjonen på Kunstnernes Hus går heller motsatt vei, og tidvis bikker den mot en arkivutstilling, med fokus på organisering av spor etter aktivitet snarere enn selvstendige verk. En vitrine inneholder små, uskarpe fotografier av fengselets eksteriør og interiør, tatt med selvlagde pinhole-kameraer i forbindelse med et kurs; høye stålgjerder avtegner seg karakteristisk mot en grå himmel. Mens man ser på en video av forfatteren Hans Petter Blad som lærer seg å ri (!), kan man bla i en perm med korrespondanse mellom de innsatte og Blad. Modulsystemet designet av arkitekt Alexander Eriksson Furunes og studentene, som har fungert som klasseromsmøblement, okkuperer et av rommene. Her presenteres også en kunstsamling med norsk modernisme, satt sammen av kunstnerne Dag Erik Elgin og Hege Nyborg (som har vært med både som pedagogiske rådgivere og gjestelærere), og et bibliotek bygget opp gjennom prosjektperioden. Utstillingen vedlikeholder og formidler altså den skapende aktiviteten og miljøet som preger undervisningssituasjonen, samtidig som det gis plass til frittstående og mer ambisiøse verk fra noen av studentene.
I et intervju jeg gjorde med Agder kunstakademis initiativtagere, kunstner Thora Dolven Balke og kurator Kristine Jærn Pilgaard for et par år tilbake, snakket de om hvordan kunsten for den innsatte kan oppleves påtvunget, som en forlengelse av straffen. Ideen om medvirkning og lydhørhet for brukeren er blitt sentralt i den norske utsmykningsdiskursen også utenfor fengselet, særlig etter konflikten rundt minnesmerket etter Utøya-massakren. Men fengselet som ramme spisser likevel problemet med demokratisk underskudd, fordi det allerede foreligger en latent antagonisme mellom bruker og institusjon. Selv om den norske kriminalomsorgen forfekter et progressivt syn på hva et fengselsopphold skal innebære, der innsattes rettigheter er vektlagt og rehabilitering står i fokus, er frihetsberøvelsen likevel fengselsstraffens sentrale funksjon.
Utsmykningen blir i dette perspektivet en autoritær manipulasjon av fengselets sanselige miljø – ikke fordi verket i seg selv demonstrerer makt, men fordi momentet av påtvingelse understreker og påminner de innsatte om en manglende kontroll over egen omgivelse. Den tradisjonelle utsmykningen er en myk påminnelse om frihetsberøvelsen. Agder kunstakademi kommer dette problemet med kunstens karakter av tilleggsstraff i møte ved å alliere kunsten med den innsatte i stedet for institusjonen, på en mer fundamental måte enn gjennom bare å tilby en proforma involvering i en lokal del av verkets prosess, slik den sosiale kunsten ofte nøyer seg med. Det som ble forsøkt var en overføring av kunstnerens estetiske kompetanse som sådan, gjennom en treårig kunstutdannelse.
Norske fengsler drives etter noe som kalles importmodellen. Kriminalomsorgen forklarer denne på hjemmesiden sin: «Det betyr at ulike instanser ute i samfunnet leverer tjenester til de innsatte i fengslene, på samme måte som de også leverer disse tjenestene til personer i samfunnet utenfor fengslene.» Importmodellen innbefatter også utdanningstilbud. Agder kunstakademi hospiterte på denne importmodellen, og prøver grensene for hvilken læringshorisont de innsatte kan tilbys; undervisningen i fengselet er stort sett ellers underlagt krav til rehabiliterende hensikt, vil man tro, altså tilegnelsen av en formell og umiddelbart økonomisk omsettbar kompetanse.
Agder kunstakademi har lagt seg tett opp til undervisningsmodellen til et normalt kunstakademi, men nedtonet noen av formalitetene. I tillegg til å heve studentens estetiske og tekniske kompetanse handler kunstundervisning om å stimulere evnen til selvmotivasjon. Akademiutdannelsens hensikt, også utenfor fengselet, er å videreføre en innstilling til estetisk produksjon som gir den autonome kreative avgjørelsen størst mulig spillerom. Det utstilte materialet befinner seg som sagt langs hele spekteret fra skisser over kollektive verk laget i samarbeid med gjestelærere til egenartede og omfangsrike prosjekter som åpenbart er drevet frem utenfor undervisningssituasjonen, enkelte også laget av tidligere innsatte som nå er ute. Plassen kunstnerne gjør krav på i utstillingen er skalert til omfanget på produksjonen deres, som etter hva jeg forstår omtrentlig samsvarer med tiden de har vært tilknyttet akademiet. Slik synliggjøres den tilegnelsen av selvmotivasjon som er kjernen i kunstnerisk praksis.
Det er sjelden jeg tar av meg hatten for kunstprosjekter der verkets sosiale funksjon er så avkledd som i dette tilfellet, men Agder kunstakademi gir et svært ansporende bud på hvordan man kan løse utfordringen med å utsmykke fengsler. Å la pedagogikken ta det signerte objektets plass har åpenbart vært nødvendig. Forenklet er modellen som foreslås at kunstneren frasier seg autonomi for (på sikt) å utvide de innsattes. De er ikke lenger primært mottagere av eller deltagere i kunsten, men behandles hele veien som potensielle og etter hvert reelle produsenter. Man kan si at prosjektet dermed innfrir den sosiale kunstens sjelden innfridde løfte om en kreativ myndiggjøring av deltageren. Om det åpne, prosessuelle kunstverket har en selvskreven plass som utsmykningsstrategi, er det i fengsel.
