Egentlig gikk det til omtrent på denne måten; jeg ble enig med redaktøren om å anmelde denne utstillingen, det virket som en ok ting. Bymuseet er jo en cool hangout, men det er heller sjelden at de viser noe man kan omsette i kunstkritikk – det gjelder å fange disse øyeblikkene, altså.
Utstillingen åpnet torsdag kl 18.00 og jeg hadde tenkt meg dit. Selv om det vanligvis er forbundet med viss risiko for påfølgende arbeidsskader når jeg kommer meg på åpninger så regnet jeg med at det var en grei ting, og jeg skulle uansett videre etterpå. Men akkurat denne dagen skulle de økologiske grønnsakene jeg abonnerer på (ikke spør, ok?) leveres på døren. Nå har det seg sånn at jeg bor i femte etasje, og porten er låst etter kontortid, så jeg må rett og slett sleppe fyren inn når han kommer, med mindre jeg vil la varene stå på gaten, og hvem vet hvor grønnsakene ender opp da liksom. Dette er jo en grei ting, det er jo bare å vente fyren ut og løpe avgårde etterpå, men nå er det sånn at ringeklokken har gått konk der nede, og derfor ringer han meg på mobilen når han kommer – hvilket kan inntreffe når som helst mellom 18 og 21. Dette betyr også at jeg må slippe inn mannen manuelt, siden ingenting i systemet virker – ergo må jeg løpe ned fem trapper, plukke opp grønnsakene, og så løpe opp igjen. Det er så klart irriterende, men jeg har lært meg å leve også med dette, og jeg får uansett sterke bein av det. Nå skjedde dette rett etter 20, og dermed var det liten vits i å løpe avgårde på åpning. Greit, tenkte jeg, og plottet det stille inn for meg selv et sted i morgendagens rutiner. Og så ringte telefonen. Og så gikk jeg ut likevel.
Når det så ble fredag måtte jeg gjennom en del ting, sånn som det er; det var fire forskjellige punkter på programmet og jeg kunne begynne eller slutte i ene eller andre enden. Sånn har det ofte vært i det siste, og jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre med det, eller engang om jeg egentlig VIL gjøre noe med det. Men jeg tenkte i mitt stille sinn at det ville være en ok ting å avslutte ruten på bymuseet. Et tilfeldig valg, jeg lover. Men så tok ting lenger tid enn de skulle, og så sto jeg der ved den låste døren foran det mørke museet fem minutter etter stengetid. Men, slikt skjer, og det var jo uansett ikke noen grunn til panikk – teksten skulle jo ikke leveres før søndag, ja, mandag morgen hvis det ville seg virkelig ille. Det var jo en hel lørdag å operere med. Så har jeg selvfølgelig flere ting å holde orden på, og flere deadlines også, men pytt-pytt, på alle disse årene har jeg bare driti meg ut to, kanskje tre, ganger. Min statistikk er god, og situasjonen har saktens vært mer på kanten til nervesammenbrudd enn den er nå, og det kommer den også å bli igjen, litt lenger frem. Fordi det er sånn det funker; kaldsvetten opptrer vanligvis i to perioder i løpet av et år. April og september. Jeg har en mistanke om en kosmisk forstyrrelse i april som setter ting på spissen, men hvorfor det blir så intenst i september har jeg aldri helt skjønt. Men nå er det jo bare en ordinær, halvt bevisstløs februar. Jeg jobber hele tiden, ja, men det finnes foreløpig ingen grunn til å skylle ned assorterte piller med litervis av kaffe for å så kollapse og våkne over tastaturet i ukevis. Herregud, nei, jeg ser t.o.m. en film i ny og ne. F.eks. var jeg på kino senere på fredagkvelden og så hva jeg tror muligens var en barnefilm. En animert historie om en rev som stjeler kyllinger og kalkuner.
Og så sto jeg opp i god tid på lørdagen, men hadde oversett at jeg hadde time hos frisøren. Ikke noe å bekymre seg over, det var jo bare å få det gjort og så dra. Frisøren min bor jo rett utenfor døren, og det skader jo ikke å være fin på håret når man går på museum. Men så hadde jeg egentlig ikke fått sove, og så rakk jeg ikke å vaske håret, så det måtte jeg jo ta der. Nå er det også sånn at min frisør er en nydelig dame fra… Ghana, tror jeg, og mens hun vasket håret mitt snakket hun i mobil, på det språket de nå snakker i hva jeg altså tror muligens er Ghana, eller… Afrika et sted i hvert fall – det er ikke så viktig hvor, egentlig, poenget er at jeg ikke skjønner bæret av det. Så med mobilen klemt mellom hake og skulder snakket hun i vei, samtidlig som hun masserte inn shampoo i hårbunnen på meg, og siden jeg ikke hadde sovet noe særlig så ble dette fremmede språket liksom som en stri elv som skylte over meg, og det er fort gjort å lukke øynene og liksom sveve avgårde… Plutselig sto jeg i en skog, og langt der borte så jeg silhuetten av et bymuseum som var bygget opp av pepperkaker. En stresset kanin med markerte orientalske trekk som gjentatte ganger så på klokken sin løp forbi meg. Jeg prøvde å huske hva jeg egentlig skulle gjøre, men så forsvant den jevne strømmen fra stemmen hennes når hun avsluttet samtalen og begynte å snakke til meg, og jeg rykket til og kremtet frem at jeg ville ha det kort. Særlig på sidene og i nakken. Som vanlig spurte hun om hun kunne få frisere øyebrynene mine, og som vanlig sa jeg nei. Så ble det ferdig, og jeg vil si det ble veldig bra. Jeg er virkelig fin på håret og det er ikke en uviktig ting. Det påvirker både meg og verden rundt meg mer enn man skulle tro. Så betalte jeg og gikk mot bymuseet med en idé om å se en utstilling av en japansk fotograf ved navn Kijuro Yahagi. Det var en strålende dag, til å være februar. Grublende over et eller annet jeg ikke husker lenger slentret jeg inn på museet, betalte i kassa og gikk opp trappa mot utstillingen. Tenk dere min forbauselse over å så møte en fargerik fotoutstilling om verdensarv, den kinesiske mur, og noen vannfall i store fargekopier! Litt som en serie gigantiske postkort, egentlig. Nå husker jeg ikke lenger hva fotografen heter, men han heter i hvert fall ikke Kijuro Yahagi, og han er i hvert fall ikke fra Japan. Bestyrtet gikk jeg tilbake til resepsjonen og begynte å herje. Der hadde de aldri hørt om noe av dette jeg refererte til, men mente det kanskje var på en annen avdelning. En intens jakt gjennom internett og programhefter fulgte, men der fantes ikke noe spor etter Kijuro Yahagi, og jeg begynte i det stille å tenke over denne utstillingens tittel, Hidden Japan, som noe med en lettere komisk og profetisk subkontekst. Det var tydelig at jeg like så godt kunne gå hjem og nøyaktig se hvilken adresse som egentlig sto på invitasjonskortet. Og det var der, i hjemmets kaotiske krinkelkroker, lengst ned i en bunke papirer, blant beundrerpost og drapstrusler, jeg til slutt fant det igjen, og det ble med ett tydelig hva slags forbannelse jeg lever under og hvorfor det noen ganger er så forpult vanskelig å få gjort jobben sin; Jeg var i feil by. Det var ikke Bergen Bymuseum, det var Oslo Bymuseum. Selvfølgelig. Nå, jeg er i hvert fall fin på håret. Og jeg skal jo til Oslo i morgen.
Ingressbilde: Kijuro Yahagi
