Det første rommet vi kommer inn i på utstillingen hermer den estetikken vi alle kjenner fra venteværelset hos tannlegen eller andre servicekontorer man må vente på tur for å tre inn i. Mattias Härenstam har også snekret opp en ny vegg og dør mellom dette rommet og resten av utstillingen. Alle vet naturligvis at det ikke vil komme en sekretær og rope oss inn til tannlegetime – dette er jo en kunstutstilling – men Härenstams minutiøse gjenskaping er så eksakt, så lik den generiske formen vi kjenner fra våre vanebaserte liv, at den har en viss makt over tilskueren. Rikke Kommisar, daglig leder på Akershus Kunstsenter, bekrefter antagelsen og forteller meg at flere besøkende vitterlig har kviet seg for å åpne døra inn til resten av utstillingen.
I «venteværelset» stifter man bekjentskap med samtaler mellom hjelpemannskap fra kvelden Olof Palme ble myrdet – de kan både høres (som dokumentarisk opptak) og leses som projeksjon på veggen. Dette er en hendelse som, på flere måter, punkterte den sosialdemokratiske uskylden: drapet er et traume i svensk nyere historie, et sår som ikke har grodd. Både vegringen mot å åpne døra og Palme-drapet har, kunne man si, delvis vokst inn i det (den svenske) folkesjelens ubevisste og blitt en del av hvordan vi, spontant, forholder oss til våre omgivelser.
Går vi videre inn døra og i utstillingen ser vi videoverket lukket krets som, symbolsk og visuelt, skisserer den antatte forstadsidyllens konkrete undergrunn: kameraet beveger seg gjennom en gjennomsnittlig forstadsgate og ned et hull i asfalten og, videre, ned gjennom en klaprende munn. Vi ledes derpå gjennom kjøttfulle hulrom – tarmkanaler, muligens – før vi, til slutt, atter er ute i det fri. Vi ser nå det samme forstadsmiljøet i rødt, som om gatens atmosfære har tatt farge av kroppens indre, før vi nok en gang forsvinner ned i hullet, denne gangen uten tanngard, til vi er tilbake ved den første gatescenen – arbeidet looper seg. Neste rom byr på en trerot i taket, behengt med lampetter, menneskehår og glass-smykker – og i utstillingens tredje og siste rom finnes nok et videoarbeid: denne gangen er det en mann som gråter med ryggen vendt mot publikum som kan iakttas.
Utstillingen snur og vender effektivt på forholdet mellom oppe og nede, over og under, innenfor og utenfor. Denne omsnuingen på vante positurer og roms funksjon vris til gjennom et undergrunnsmotiv vi kjenner fra litteraturen – fra Alice i eventyrland, for eksempel, Ludvig Holbergs Niels Klims reise til den underjordiske verden eller H. G. Wells’ Tidsmaskinen (som nok er den mest interessante parallellen). Når det gjelder montasjen mellom kroppens indre og forstadens arkitekturer minner Härenstams videoverk om den konstituerende scenen i David Lynchs Blue Velvet, hvor kameraet går fra bildet av en lykkelig forstadsverden og ned i bakken, hvor det avsløres et kravlende nettverk av insekter. Enhver blankskurt overflate skjuler en sydende, uoversiktlig, mørkere, underside. I alle disse fiksjonene avsløres alternative utgaver av verden vi kjenner, dens vrengebilde, dens ubevisste. Ved å skape en loop mellom kroppens indre og forstadens hverdagsarkitektur, og montere sammen det singulære traumet og den generaliserte kjedsomhet artikulert som venteværelsets non-place, lykkes det Härenstam å virvle opp et konvensjonelt begrep om normalitet. Verden er ikke, antyder han, konstruert etter freudianske strukturer med et klart skille mellom det bevisste eller det ubevisste, mellom begjær og kjærlighet, kaos og orden – nei, den er et langt mer sammensatt flettverk, hvor de forskjellige nivåene gjennomtrenger og renner over i hverandre.
