Til min kjære: Den urolige lille jenta som bor inni meg spør villrådig etter den rådville gutten i deg.
Til dere andre: Du vet ikke før du har prøvd – jeg sier ikke mer. Resten vil bli stående innenfor en parentes. Inntil videre.
(Noen ting er viktigere enn andre. Subkultur, for eksempel, er langt viktigere enn kultur. Omtrent på den samme måten som poesi er viktigere enn Morgan Kane. Det betyr ikke at Morgan Kane er uviktig, eller at mainstreamkulturen er meningsløs, men at det ikke er der noe virkelig blir til. Det er ikke der progresjonen finner sted, liksom. Alle som skriver vet hvorfor lyrikken er verdifull, og hvorfor de alt for få som bryr seg om å lese den er touched by the hand of God. Og alle vet hvordan en subkultur fort kan anta formen av et stammesamfunn for de initierte. Når jeg skriver disse linjene er jeg inne i mitt 58. år på denne herjede planeten, og har for lengst mistet telling på hvor mange mer eller mindre merkelige sammenhenger jeg har fartstid innenfor, sånn sett. Men jeg innbiller meg at jeg vet noe om det jeg snakker om nå.
Det er en gammel, utslitt og vedtatt «sannhet» at mainstreamkulturen før eller siden annekterer subkulturen. Tømmer den for all opprinnelig mening, og resirkulerer den som lett fordøyelig vare eller livsstilspakke. Men er det hele sannheten? Og, finnes det et eneste eksempel hvor det har ført til at den utnyttede subkulturen virkelig er blitt spist opp med hull og hår, og helt opphørt å eksistere som konsekvens av kommersielle interessers klåfingrethet og gentrifisering? Jeg sier ikke at det ikke finnes en avdød subkultur som dukket under helt av den grunn, men jeg kjenner ikke til noen. Og dette her, for å bli mer spesifikk og komme til saken, dreier seg om noe som uansett ikke vil forsvinne før den siste som går slukker lyset etter seg. Muligens den første, kanskje den største, og i hvert fall den subkultur med størst globalt nedslagsfelt. Den glamorøse kjønnsoverskridelsen vi kjenner som drag.
Marte Gunnufsens videoarbeider legger seg ikke sjelden tematisk opp mot til dels skjulte underdiskurser innenfor mer eller mindre etablerte infrastrukturer for de av oss som er, skal vi si, spesielt interesserte. Ting ikke alle kjenner til, eller bryr seg noe særlig om. Den faktiske undergrunnen, hvor ting foregår uansett om et videokamera er til stede eller ikke – og der hvor jeg kommer fra: som oftest ikke, og med god grunn. Noen folk vil for faen bare være i fred, og tro meg, vi vil bare bli flere i årene som kommer. Mennesker og miljøer som kunne utgjort en våt drøm for dokumentarfilmere på jakt etter solid cred og forutsigbar sensasjon, men som i dette kunstnerskapet heller er der som en jevnbyrdig dialog og sparringpartner, innenfor rammene av en langt mer personlig visjon.
Så er det ene arbeidet her tilfeldigvis ukarakteristisk rett på og direkte dokumentarisk; filmet on location utenfor dragklubben Queen i Chicago. Hvor det på den ene siden minner veldig om Brattørgate i Trondheim tidlig på 1990-tallet etter at Café 3B stengte serveringen, men på den andre siden er scenariet selvsagt langt mer skrikende i sine drastiske kontraster. Som hadde et romskip fylt opp med überglamorøse eventyrvesener krasjlandet i en heller røff del av byen, bare for helt å ignorere sine omgivelser og konsentrere seg om det som virkelig teller: røyke sigaretter og kline. Eller, forestill deg en åpning på Fotogalleriet, hvor selv ikkerøykerne må ut for å ta en blås etter to minutter, for så å bli stående sånn resten av kvelden, med korte avbrudd for å gå inn etter mer øl, og for eventuelt å tisse. Akkurat sånn, faktisk, men med djevelsk mye makeup, glitter og platåsko.
Og du vet det når du ser det, at dette her skjer regelmessig, og at for noen utgjør dette det hovedsakelige gravitasjonspunktet i tilværelsen. Det er Pride hele tiden, på en måte. Akkurat det forefaller meg for øvrig som noe å faktisk etterstrebe – tanken på en vedvarende Pridefestival uten slutt gir langt mer mening enn samtidige mørkeblå markedskrefters talentjakter, sinnssykt kostbare orienteringsmøter om samhandling mellom alt trøttere deltidsansatte kommune-zombier over Zoom, eller brukerstøtte for de fortapte sjeler som fortvilt prøver å finne frem i den grimme labyrint av sadistiske påfunn vi kjenner som NAV, bare for å ende opp med en beskjed om å få lånt seg en fuckings grill når man ikke har nok til strømregningen. I et fungerende samfunn ville det faen ta være til det felles beste med en permanent tilstand av Pridefestival. Tenk at jeg, som har vært så helt gjennom anarkistisk siden jeg lærte å gå, skulle bli så fryktelig gammel at jeg kom til å føle på et savn etter et fungerende samfunn! Men! Det er ikke det jeg er her for å si noe om! Jeg vet det! Slapp av! Slipp meg!!! Jeg har full kontroll!!!
Hovedverket i utstillingen er en omtrent halvtime lang video med tittelen Metamorphosis, og det er her jeg mister meg selv på omtrent den samme måten jeg en gang for et halvt liv siden falt i staver over filmene til Kenneth Anger. Likhetene er flere: pek til det gamle Hollywood, sakte film, dobbelteksponeringer, observasjonene av lys og skygge. Ikke minst musikaliteten i redigeringen, hvor alle klipp i noen grad motiveres av skiftningene i lydsporet (passende nok Metamorphosen for 23 strykere av Richard Strauss, og jeg minner atter en gang om at jeg bærer tallet 23 tatovert på ryggen min, sånn helt på ordentlig, og at det som alltid er helt tilfeldig, fordi det finnes ikke et mer tilfeldig tall). Timingen, hvor jeg blir sluppet inn på Noplace langt utenfor normal åpningstid (klokken 23.00, faktisk), og med en åtte timers kjøretur bak meg, gjør muligens sitt til for å styre det som er igjen av mine reseptive evner mot den gråsonen som kan oppstå når man våkner opp før drømmen egentlig er ferdig, og man forvirret må bruke noen sekunder til å orientere seg om hvor og når man faktisk er.
Metamorphosis følger selve forvandlingen til to drag queens, fra første dæsj av øyeskygge foran speilet på bakrommet, til den fullførte og voldsomme feminiseringen som utfolder seg på scenen i lys av kulørte lykter og stroboskopisk flimring. På overflaten er det ikke mer komplisert enn som så, men musikken vugger deg inn i en bedragersk og cinematisk følelse av trygghet. Som en god venn en gang skrev som første linjer i sin første roman: «Nå er jeg en voksen mann, men før var jeg en liten pike».
Livet er en drøm, vet dere, men av og til våkner jeg til av at hun gir meg en sviende ørefik før hun setter seg på trynet mitt og sier jeg er hennes bitch. Det nytter ikke å protestere, og, seriøst: hvorfor skulle jeg? Jeg elsker jobben min, selv om jeg må skrive kunstkritikk på fritiden for å få gjennomført den. En gang for lenge siden ble jeg irettesatt i offentligheten fordi jeg brukte en påstått utdatert terminologi da jeg skrev at noen var «transe», og rett etter fikk jeg refs for å ha brukt begrepet «white trash». Jeg orket ikke å svare noen av dem. Man går lei. Man gidder ikke. Folk misforstår noen ganger ting med vilje bare for å få markert seg. Men vet dere hva, siden dette er en passende anledning: jeg har faktisk aldri sagt noe nedlatende om en definert gruppe mennesker for å stille en annen gruppe, og i hvert fall ikke min egen fordømte person, i bedre lys. Min agenda er langt vondere enn som så. Kvinnen i meg var bestandig jævlig sint på den mannen jeg var nødt til å bli. Han var dritings og hun var muslim.)
