Kan man beskrive Moderniteten som en lakserende olje for vår dårlige fordøyelse av «virkeligheten»? En virkelighet som, lik et måltid på McDonalds, gjøres billigere, raskere og mer effektivt fordøyelig for hver dag som går?
Tom Sachs har satt en kartong laksermiddel i en av sine hjemmesnekrede installasjoner. Jeg tenker: kan man beskrive Moderniteten som en lakserende olje for vår dårlige fordøyelse av «virkeligheten»? En virkelighet som, lik et måltid på McDonalds, gjøres billigere, raskere og mer effektivt fordøyelig for hver dag som går? Sachs arbeider med treg appropriasjon. Han lager nitidige og arbeidskrevende modeller av ikoner fra mote, modernisme og forbrukskultur. Mens vi er gode og mette og klare til å dra står Sachs fremdeles igjen bak disken i sin hjemmelagde McDonalds-restaurant. Utstyrt med snekkerbukse og målebånd tar han møysommelig mål av alle hjørner, kokekar, skuffer og stekespader.
På Astrup Fearnley finner vi igjen McDonalds-restauranten, et flytoalett, Mies van der Rohes Barcelona-paviljong og NASA’s «Launch Pad» med romfergen Columbia på plass og klar til oppskytning. Det kjempestore Seal of The President of the United States er limt og skrudd sammen av kunstneren selv, for ikke å snakke om Corbusiers megastruktur La Unité. Verkets plassering i et eget rom, med en tilhørende og sammensatt video fra arbeidsprosessen, imponerer i sitt kodete repertoar.
Her følger vi tilvirkningen av en tro kopi i papp av en bygning Corbusier selv anså som et høydepunkt i karrieren. La Unité var et strengt modernistisk bygningskompleks med en utopisk visjon. Den huset for eksempel kjøpesenter og kino, og formen fulgte effektivt funksjonen. Fordøyelsen av dagliglivet fordrer intet besvær! Men med årene skulle et regntungt gråvær sige innover Corbusiers lysende horisont. Det går en linje fra Jaques Tatis brilliante ironiseringer over det kunstige livet i disse bomaskinene i filmen Traffic fra 1971, til dagens banlieus befolket av rasende invandrerungdommer. Utopien er knust og leilighetene kan assosieres med fengselsceller der obskure skikkelser subber omkring i halvmørket.
I Sachs lett komiske dokumentasjonsfilm ser vi en arbeider som ved hjelp av en hullemaskin produserer et uendelig antall rekkverk til bygningsmodellen. Hullemaskinen er påskrevet mottoet «you are worthless» mens vi i bakgrunnen hører Brahms fra soundtracket til Kubricks grøsserklassiker The Shining.
Jeg tenker på den alkoholiserte karakteren til Nicholson på vei til «Overlook Hotel», på vei ned i Historien og mørket sammen med sin synske sønn og sin ulykksalige kone. I dette isolerte kjempehotellet skal den kunstige samhørigheten familien har hatt definitivt forsvinne, og Nicholson drives inn i sitt private, psykotiske møte med fortiden.
Identifiserer Sachs seg med Nicholsons figur «The Caretaker» på Overlook Hotel? Kanskje bruker han The Shining som et bilde på en postmoderne tilstand uten evne til å skape noe nytt, og der nostalgi og simulakre er det eneste som er igjen. Nicholsons rollefigur titulerer seg som forfatter, som kunstner, og jo da, han skriver, men han har ingenting å skrive om. «All work and no play»…
Og Sachs? Selv om kunsten er død titulerer han seg som kunstner. Han skaper ikke noe, men han lager kunst. Er kunstens siste kort på hånden approriering og nostalgi? Dette er det vesentlige spørsmålet han stiller. Som i museets forrige utstilling Uncertain States of America går spøkelsene fra kunsthistorien, fra Duchamp til Koons via Warhol, igjen også denne gangen.
Man kan føle seg urolig ved dette, og det er vel der Sachs vil ha oss, selv om det sublime, the uncanny, er skapt i en mer analytisk og kjølig hjerne enn gjennom et personlig og emosjonelt ubehag. For han sleper oss inn i sitt modernitets-engasjement med en ganske stor ballast av akademisk kulturteori. Resultatet blir et bredt lerret av høy- og lavkultur ispedd tradisjon versus stil, disiplinering iblandet overskridelse, snekker Andersen versus Georgio Armani, og mest ettertrykkelig av alt: Prada møter Auschwitz-Birkenau. For i Prada Death Camp har han laget en konsentrasjonsleir oppå en utbrettet hatteeske fra Prada. Vi så noe liknende i det skandaløse Auschwitz Lego-byggesettet for noen år siden. Men ingen rettsak her; motehuset har etter sigende tatt imot Sachs med åpne armer.
En historie om grotesk grådighet lurer også rett under overflaten i Sachs mest ladete installasjoner. Merkevarens glansete og begjærte overflate bærer samtidig med seg de mest inhumane vulgaritetene, og den mest infame ondskapen. I Breakfast nook har han laget en guilliotine av planker fra politisperringer og malt et strøk svart maling over bokstavene police do not enter. Deretter har han brænda hele saken med Chanel-logoen. Guilliotinen blir til et frokostbord, og vi kan sette oss på små Chanel-seter å spise egg og bacon der den hodeløse kroppen en gang lå og forblødde. Man trenger ikke si så mye mer om dette kanskje, annet enn å opplyse om at den siste guilliotineringen fant sted i Frankrike i 1977.
Nathaniel West påsto engang at «Art is sublime excrement». Tom Sachs sine sonderinger i de moderne tarmkanalene er ikke direkte håndtering av dritt, men en erkjennelse av at før eller siden konsumeres alt sammen til den samme slimete suppen vi kaller kultur. Og det er i hjemmesnekringen og sløydestetikken at hans sublime kritikk skinner igjennom.
Kjempeflott :D