Stay på Borgenheim Rosenhoff er Bjarne Melgaards andre utstilling på kort tid på kunstnerdrevne steder i Oslo. Tidligere i sommer var han på Centralbanken, hvor han viste et stort antall tusjtegninger i plastlommer som liksom kodet dem som bevismateriale til en rettssak. Om denne koblingen av en uvøren, dagbokaktig tegning med kriminalitet er typisk for Melgaard, får vi definitivt ikke det vi pleier i Stay, hvor nærværsfaktene hans er abstrahert til punktet der de slår over i utstudert fravær.
Ingen morbid, mishandlet figurasjon, ingen saftige drag med penselen og tusjen eller aggressiv-deprimerte håndskriblete betroelser. Utstillingen utgjøres i all hovedsak av industrielt fremstilte skilter i pleksi, vinyl, metall og neon. På gulvet står en plante (monstera deliciosa, selvfølgelig) foran en påskrudd mikrofon på stativ og holder en veldig stille konsert. Ved siden av ligger en bunke plakater satt sammen av bilder fra kunstnerens instagram av ham og kjæresten poserende i ulike kreasjoner (plakatene er galleristens påfunn). De samme plakatene er tapetsert på de nakne komposittveggene som omgir inngangspartiet med baren: Melgaard som mutt mannekeng gjentatt hundrevis av ganger som en ironisering over utstillingens ellers reserverte gest.
Rommets to kortvegger er også i ubehandlet kompositt og gir inntrykk av et raskt snekret atelier (sikkert snart meid ned for å gi plass til kontorer, de har allerede måttet flytte én gang i løpet av året de har vært åpne, om kun til en annen etasje på den samme adressen). Den ene veggen okkuperes av en stor lysboks hvor det står «Benny Boy’s Fuck Palace» i sans serif-versaler mellom to stiliserte greske søyler, blått på hvitt – navnet på et legendarisk visningssted i Berlin, forstår jeg, drevet av kunstneren Ben Schumacher. På motstående vegg henger et skilt i lagvis, lakkert pleksiglass: «Mary Boone cumface 67», dette i en muntrere versalfont, hvit på oransj bunn omgitt av en floral, blekrød bord. Boone er en famøs New York-gallerist som nylig sonet en fengselsstraff for skattejuks. Under henger to skilt, også i pleksi. Det ene er en sober gravskrift for Theresa Duncan, en kjent spilldesigner som uventet tok livet sitt sammen med partneren Jeremy Blake for noen år siden, svart tekst på gråblått kvadrat, navn og dato for fødsel og bortgang. Ved siden av henger en rund, gyllen skive med påskriften «Golden Suicides», tittelen på en artikkel i Vanity Fair som omtaler parets selvmord, som fikk mye medieoppmerksomhet.
Skiltene kan ses som hommager til personer og miljøer kunstneren er forbundet med, eller begynnelsen på en topografi over det skandalebefengte nettverket han opererer i. Men det generiske skiltdesignet er egentlig en for upersonlig form for et så personlig innhold, og det blir et poeng. Skiltet forteller oss, med ettertrykk, ingenting om det anekdotiske forelegget, som vi da må finne andre kilder til (i mitt tilfelle galleristen) eller leve uten. Isteden beskriver det en bevegelse mot reklamen, som er en kommunikasjonsform som nettopp nekter oss adgang på produsenten som relaterbart subjekt. For å illustrere: se for deg forskjellen på å betrakte lysboksen til Melgaard på et galleri i Oslo og å være med på hva det nå er som skjer på et sted med det forlokkende navnet Benny Boy’s Fuck Palace. Bønnen om å bli (stay) henvender seg til et annet menneske som glir unna, og lagt i munnen til Melgard rapporterer den en tapserfaring som man kan tenke skyldes at objektiveringen også truer relasjonene som leves på innsiden av kunsten.
Et stykke opp veggen over baren henger et neonverk: «I am not a piece of shit but a piece of society». Det klinger som et selvoppbyggende mantra; den som forteller seg dette tipper jeg at ofte blir fortalt det motsatte. Men du kan vri på det: at samfunnet inkluderer de som hører at de er «pieces of shit» forteller oss at også den sosiale negasjonen er blitt ufrivillig produktiv. Dette er tegnet på en monstrøs produksjon som ikke lenger skjelner på typer verdi (og derfor håpefullt plasserer mikrofoner foran planter). Følgelig setter den seg som et virus på alle relasjoner. Skulle jeg forstå dette som dystopi (det er alltid vanskelig å ikke med Melgaard) ville jeg sagt at Stay stiller opp umuligheten av å erfare nærhet i møte med en estetisk produksjon som i den andre enden fortsatt nærer seg på nærhet mens den ødelegger den, en bohemens kuldedød.
