Generative prosesser i vakumpakket design

Generator.x er den første større presentasjonen av «generativ kunst» i Norge. Dessverre tar de formale grepene til kurator Marius Watz livet av det som burde vært en utfordrende og tankevekkende utstilling. Designeren har vunnet over formidleren og verkene fremstår som innholdstomme og endimensjonale.

Når utstillingen Generator.x nå vises på Nasjonalmuseet er det naturlig at forventningene innenfor det elektronisk kunstmiljøet er høye. Vi som har fulgt de siste årenes utvikling innen «generativ kunst» vet at denne kunsten er mer enn klar for et slikt symbolsk stempel, som også vil gjøre det kjent for resten av den norske kunstverdenen. Derfor er det synd at de formale grepene til kurator Marius Wats tar livet av det som kunne vært en utfordrende og tankevekkende utstilling. Her har designeren vunnet over formidleren og verkene fremstår som innholdstomme og endimensjonale. Da var det ihvertfall bra at konsertdelen av prosjektet hevet helhetsinntrykket noe.

^{Erich Berger, Tempest, MP3}

Konserten
La meg si det rett ut: Jeg digger Erich Berger. Det er så stramt, så usannsynlig primitivt og formmessig kompromissløst at jeg ikke kan gjøre annet enn å bøye meg i støvet. Bergers Tempest fremstår som en ekstremt streng «live Malevich». Verket tar utgangspunkt i en myteomspunnet teknologi til bruk av radioovervåkning av dataskjermer. Her brukes den samme teknikken til å koble lyd og bilde på en primitiv måte. Bare én eneste tone benyttes. Alt som forandres er tonens farge, overtonespekteret og rytmikken. Fordi lyden er koblet direkte til skjermbildet, er mulighetene for interaksjon mellom lyd og bilde begrenset til et minimum. Berger har tatt på seg en kunstnerisk tvangstrøye og den kler ham godt. I tillegg er bruken av overvåkningsteknologi og de multipliserende svart/hvite firkantene et enkelt, men effektivt konseptuelt grep.

Etter en nokså flau konsert med Tinylittleelements fortsatte kvelden med HC Gilje og Kelly Davies’ improduo Blind. Den nesten luktbare stoffligheten som alltid er tilstede i Giljes arbeider, med lyssetting av bilder og filmer som får frem overflater man ikke trodde var mulig å presentere i to dimensjoner, er koblet med en dramaturgi og stilsikkerhet som er svært imponerende. Likevel tør han å innføre elementer i videoarbeidet som står i fare for å sprekke både dramaturgi og stofflighet. Støy og orange firkanter, liksom? Koblet med bilder av et lukket øye og grantrær? Det er akkurat i bearbeidelsen av disse krysningspunktene Gilje viser sin teft og sin sikkerhet. Hans arbeide, sammen med Davies’ lyd dannet et elegant forløp med ingredienser av søvn, lekkert hintet i mørke såvel som sterke «etterbilder».
^{Blind, MP3}

Prosess og interaksjon
Alle de tre visningene hadde elementer av live interaksjon mellom kunstner og maskin. Likevel er ikke dette improvisasjon, slik vi kjenner begrepet i musikken og scenekunsten. Så hva er det ved disse visningene som nødvendiggjør kunstnerens interaksjon? – Kan ikke dette like gjerne spilles av fra en DVD? Mitt svar er nei, fordi disse prosessbaserte arbeidene ikke er endelige avsluttede verk. Selvom publikum ville sett og hørt det samme hvis man spilte av en DVD, gjøres de, ved kunstnerens tilstedeværelse, oppmerksomme på muligheten for en annen visning. Kunstverket kan produsere uendelige versjoner av seg selv, alle ulike og unike, men bygget på den samme prosessen. Bak dette lurer tanken om å skape liv, eller rettere, skape livsprosesser. Slik kan den generative kunsten også være en radikal kunst, hvor grunnleggende premisser for kunstopplevelsen utfordres. Ikke som en provokasjon, men som et stille krav til publikum om å ta seg tid til å la seg dra inn i prosessene, og overveldes av rikdommen og de kontemplative sidene ved generativ masseproduksjon.

Utstillingen
Det er i dette aspektet at utstillingen i Nasjonalmuseet mislykkes. Selv om kunstverkene som vises er gode i seg selv, taper de i kampen med den overformaterte og gjennomdesignede visningen. Alt som finnes av kritisk tankestoff om forholdet mellom skjerm, maskin, interaktivitet og museum er hos Marius Watz bevisstløst utradert som ikke-eksisterende problemstillinger. Her er prosessorienterte verk vist som plansjer i firkantete bokser og interaktive verk tatt ut av sin sammenheng uten forklaring. Denne firkantete og formaterte fremstillingen oppleves som umotivert og uten belegg i verkene som vises. Golan Levins Secret Lives of Numbers fra 2002, mister mye av sin underlige mystikk i plansje-formatet. Det samme gjør Ben Fry sitt prosjekt Haplotype Structures.

I begge disse arbeidene er det viktig at publikum selv skal kunne velge hvilke deler man ønsker å se nærmere på, eller hvilken prosess man vil følge. Dette er en av utfordringene man som kurator møter hvis man skal formatere denne kunsten for gallerivisning. I Generator.x-utstillingen virker det som om innholdet måtte vike for designen. To plansjesoppheng i stål og fire spesialdesignete bokser danner en helhetlig og smakfull installasjon, men som dessverre går hardt utover formidlingen av enkeltverkenes egenart. Dette gjelder også de tre «levende» billedverkene, der publikum kan styre verkene fra innsiden av boksene, mens det visuelle resultatet projiseres på kortveggen. Publikum på utsiden av boksen kan følge med i utviklingen på boksens ytterside, hvor kortveggen da fungerer som en bakprojeksjon.

Sebastian Oschatz verk er etter min mening det eneste som overlever denne formateringen, selv om verket strengt tatt «bare» er en videreføring av det klassiske game of life-prinsippet. Oschatz versjon skaper en enkel fortelling om liv, formering og død og verket ansvarliggjør publikum som skapere av disse «verdenene».Lias verk viser oss mest av alt at prosessorientert skjermbasert kunst med musekontroll må bearbeides for visning i galleriet. Bildet skapes med prikker og sirkler i en evig strøm av linjer og figurer. Selv om det er vakkert, er grensesnittet en hindring. Det skjer noe med bildet når jeg rører musen og jeg kan bestemme mange faktorer i billedgenereringen, men jeg føler ikke noe ansvar, som i Oschatz verk. Casey Reas Process 8 er det svakeste av de tre. Publikum kan ratte rundt med et lite hjul, men ingenting av interesse skjer på projeksjonsflaten. Det er synd at en kunstner av Reas’ kaliber leverer et så labert verk.

Enda mer synd er det at verkene blir redusert til pynt på tre umotivert store containere, og at utstillingsrommet mest av alt framstår som en messehall. Det er synd, for her hadde man muligheten til å vise potensialet i et kunstfelt som lenge har sortert under kategorien for manglende substans. Generator.x fungerer dessverre bare som en sementering av den oppfatningen.

Et hederlig unntak er Trond Lossius sin lydinnstallasjon. Publikum beveger seg inn i en av de veldesignede containerne og kan oppleve et generativt lydlandskap i fire kanaler. Assosiasjoner til filmer som Mad Max og 2001: En romodyssé er hos meg fremtredende, her er ørken og stekende sol i den mørke boksen. Sterkt billedskapende og effektivt.

Vi har levd med generativ kunst en god stund. Et sentralt spørsmål som alltid dukker opp når man skal vise frem denne typen kunst er forholdet mellom prosess, interaktivitet, utvikling og den «ferdige» presentasjonen i galleriet/museet. Når denne problemstillingen er fraværende, fremstår kuratoren som naiv og ureflektert. Men det er ikke det verste. Det verste er at kunsten fremstår som dårlig.