If One Thing Moves, Everything Moves er en slags delretrospektiv, en oversikt over Joachim Koesters verk fra tidsrommet mellom 2005 og 2012, med hele 10 rom. Hvert enkelt inneholder én enkelt installasjon (med unntak av det siste som rommer flere videoverk). Der er især tre verk som utmerker seg.
Det arkitektoniske sentrum for utstillingen finner vi dens andre rom, i verket Numerous Incidents of Indefinite Outcome (2007), hvor kunstneren har konstruert et falleferdig bygg av ubehandlet tre som kan minne om hytta i Sam Raimis Evil dead. Reisverket av tre vokser som et arkitektonisk virus, fra dette rommets tydelige definerte husform, til alle de andre utstillingsrommene. Hytta blir en omsluttende og syntetiserende form for utstillingen – og en nøkkelmetafor for verkene som presenteres.
Sentralt i verket finnes en rekke sitater fra H. P. Lovecrafts Commonplace Book projisert opp på veggen, både inne i og utenfor hytta. Commonplace Book er en samling tekstfragmenter skrekkforfatteren hadde nedtegnet, som et reservoar, med tanke på fremtidige fiksjoner. Utsnittene speiler, kunne man si, et kommende verk som ikke foreligger – men er også et snapshot av enkeltstående ord og utsagn forfatteren festet seg ved eller finner anvendelige. De danner både et arkiv og et omriss av en fremtid, typisk for Lovecrafts weird fiction. Her er det eldgamle kulturer, utdødde språk og okkulte tildragelser som skisseres: «Odd nocturnal ritual. Beasts dance and march to musick», «The walking dead—seemingly alive, but—. [x].» Tekstutsnittene opptrer uten noen narrativ sammenheng. I denne forstand korresponderer de, som vi skal se, med utstillingens grunnform: de er singulære utsnitt av et forløp som ikke foreligger.
I verket Morning of the Magicians (2005) fokuserer Koester på et bygg ved navn Thelemas Abbedi på Sicilia, hvor Aleister Crowley og hans disipler skal ha oppholdt seg en gang på 1920-tallet. I fotografiene som utgjør kjernen av dette verket lokaliserer Koester restene av huset – som da han oppdaget det var nedgrodd og nesten usynlig, der det er gjemt blant alle de nye byggene som har blitt reist rundt. I tillegg til Koesters egne fotografier vises også filmskaperen Kenneth Angers fotografier fra femtitallet – da han lette seg frem til bygget på samme vis som Koester. Verket dokumenterer med andre ord restene av både en glemt periode i Crowleys liv og ruinene av bygget han da befant seg i.
I rom nummer tre støter vi på en annen, men ikke mindre interessant, scenografi. I filmen Message from Andrée (2005), som er projisert opp på trestrukturen som har vokst videre fra Lovecraft-rommet, tar Koester utgangspunkt i negativene deltagerne i Salomon August Andrées mislykkede ballongferd til nordpolen i 1897 etterlot seg. De fremkalte negativene i verket brukes som inspirasjon for en film hvor vi bare ser sorte prikker, rifter. En visuell flimring. Verket er et visuelt uttrykk for noe som har blitt borte.
Hva er det kunstneren vil frem til i disse verkene? Koesters skisse av fotografiene i Message from Andrée kan gi oss en pekepinn:
«Hvis sproget definerer vores verden, kan de sorte pletter og ridserne på fotografierne ses som det synliges grænse, eller grænsen til det ukendte. De peger således på gråzonen mellem hvad, der kan fortælles, og hvad, der ikke kan fortælles; dokument og fejltagelse.»
Vi kjenner kanskje personene som det refereres til her, de kan i hvert fall googles om man ønsker det, men ruinene vi presenteres for peker mot noe mindre håndfast: det som unndrar seg søkelyset når den offisielle historien skal skrives. Koesters metode er, kunne man si, å gi det som vanligvis forblir taust en stemme. Kanskje vi, slik sett, kunne lese verkene som et knippe sitater i tråd med Lovecraft–sitatene i utstillingens andre rom. Restene av en fortid som belyses i verkene på denne utstillingen kan også leses som deler av en Commonplace Book, en samling fragment kunstneren har festet seg ved, og som han mener vi bør rette oppmerksomheten mot. De er ikke skrevne sitater til en kommende bok, riktignok, men sitater av en fortid som peker mot en synlighet de ikke har hatt. En fremtidig scene hvor de kan spilles ut. Ikke en kommende bok, men en kommende oppmerksomhetsform som kan lokalisere en sammenheng disse restene ikke har.
Commonplace Books har vært en velkjent figur siden antikken (da under navnet hypomnata). Dette var en form for scrapbook hvor man kunne nedtegne tekstpartier fra bøker man har lest og kloke ord man har hørt, slik at man kunne støtte seg til denne for fremtiden. Denne type bok var, som Michel Foucault påpeker, en selvteknologi; et redskap for å samle og konstruere et jeg. Her kunne man lagre den collagen som speilet hvem man var og ville være. En samling fragmenter som, i seg selv, ikke hadde noen tydelig sammenheng, men som fikk en helhet i forhold til sin opphavsmann som bindestoff for hans identitet. Sitatene pekte med andre ord bakover, mot en fortid, og bebudet en fremtid. En Commonplace Book er i denne forstand aldri avsluttet siden den alltid er flettet sammen av fragmenter som peker mot en fremtidig sammenheng.
Om vi betrakter utstillingen som en slik teknologi, en fragmentsamling for selvutvikling, er det imidlertid ikke en personlig, men en kollektivisert, common book vi blir vitner til her. En gruppe fragmenter, og en måte å forholde seg til dem på, kunstneren mener vi alle kan lære noe av. Et interessant aspekt ved denne situasjonen er Koesters fokus på materielle strukturer som forsvinner under historiens gjenfortelling av den serie av begivenheter de inngår i. Crowleys opphold på Sicilia, for eksempel, tjener som et vindu mot stedet for et helt konkret kapittel i mystikerens liv. Å åpne et slikt sted for ettertiden kan beskrives som en montasje mellom nå og da, hvor de konkrete restene tjener som inngang for en ny refleksjon rundt den glemte hendelsen eller tingen. Det vi bør legge merke til her, og som gir den en allmenn verdi, er med andre ord måten Koester setter ruinen og fragmentet i scene: de utgjør en anmodning om å tenke om vårt historiesyn. Den utgjør også et krav om fornyet oppmerksomhet for detaljer som ikke blir sett, stemmer som ikke blir hørt.
Med sitt fokus på arkeologiske gjentagelser, eller materielle sitat, hvor resten som opptrer på nytt ikke blir forsøkt tilbakeført til sin kilde, men eksponeres som et åpent og lesbart fragment innenfor sin nåtidige sammenheng, artikulerer nemlig Koester et tydelig historiesyn. Det er ikke de store linjene Koester vil formidle, men de singulære begivenhetene som glipper unna – steder og arkitekturer som ikke er artikulert i et tydelig språk. Ved å gjenoppføre disse steder og begivenheter avslører han ikke bare glemte aspekter ved historien, eller gjør noe usynlig synlig, men gir oss en utstilling som er direkte anvendelig for tilskueren. På vei gjennom disse rommene kan det ganske visst hende – som utstillingens tittel antyder – at man beveges av en av de glemte hendelsene, gripes av ruinenes adressat, og at flere ting kan komme i bevegelse. Vårt blikk på våre egne liv, og historiene som utgjør dem, skyves mot et annet perspektiv med Koesters arkeologiske blikk. I denne semiretrospektive utstillingen kan vi med andre ord, med fragmentet og ruinen som medium, gjenoppfinne vår oppmerksomhet og finne restene av glemte fortellinger som setter oss i stand til å fortelle nye.
