Historien om fotografiet i Sør-Afrika etter at det nasjonalistiske Afrikaaner-partiet vant valget i 1948 og implementerte sin rasistiske apartheid-politikk, er en kompleks fortelling om hvordan mediet ble en estetisk og politisk størrelse i bevisstgjøringen og mobiliseringen av befolkningen i anti-apartheid kampen.
I denne historien er Ernest Cole en sentral skikkelse, og en av de mest innflytelsesrike fotografene trass i sin korte karriere. Men bildene hans har vært lite kjent etter at Cole måtte forlate hjemlandet i 1966 på grunn av sin «geriljavirksomhet» som fotograf. De neste 23 årene ble tilbragt i havarert eksil, frem til han 49 år gammel døde av kreft og paranoia i New York i 1990 – seks dager etter løslatelsen av Nelson Mandela.
Som tenåring droppet Cole ut av skolen da den såkalte Bantu Education Act ble innført i 1953 for å sikre at svarte sør-afrikanere fikk dårligst mulig utdannelse. Fattiggutten Cole hadde fått et kamera av en nabo og ble assistent for en kinesisk studiofotograf, før han etter hvert jobbet seg inn i magasinet Drum og ble Sør-Afrikas første svarte frilansfotograf. Drum var revolusjonerende arena for sør-afrikanske fotografer og for den svarte motstandsbevegelsen. Ledet av den tyske fotoredaktøren Jürgen Schadeberg (som ga ut dokumentaren Ernest Cole i 2006), skapte fotografer som Peter Magubane, Bob Gosani og Gopal Naransamy en ny dokumentarisk billedtradisjon i kontrast til det tidligere etnografiske, imperialistiske fotografiet i Kappkolonien. Siden videreførte bl.a. det aktivistiske fotokollektivet Afrapix dokumentarfotografiet som politisk våpen, og på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet bidro de Pulitzer-prisvinnende fotografene i The Bang Bang Club til å få slutt på apartheid-regimet.
Ernest Cole Photographer er den første samlede presentasjonen av Coles arbeid, og utstillingen er nå på internasjonal vandring etter turnéåpningen i flere sør-afrikanske byer i 2010, der den også ble vist på fotografens hjemsted Mamelodi utenfor Pretoria. Utstillingen er produsert av den svenske Hasselbladstiftelsen, som eier mesteparten av det gjenværende materialet. Cole bodde noen år i Sverige hvor han arbeidet med fotokollektivet Tio fotografer, etter en invitasjon i forbindelse med et fjernsynsintervju. Han deltok på flere utstillinger i Sverige, men da hans svenske pass gikk ut på dato i 1975 fornyet han det ikke, og tilbragte isteden resten av livet delvis på gata i New York. Etter å ha kjempet med livet som innsats for å vise verden de umenneskelige forholdene i Sør-Afrika, produserte Ernest Cole så å si ingen nye bilder i utlendighet, og det heter seg at han gjorde opp en ubetalt hotellregning med sine siste negativer. Da sør-afrikanske David Goldblatt mottok Hasselbladprisen i 2006, kom han over bildene Cole hadde etterlatt seg i Sverige, og bidro til utstillingen og Steidl-monografien som har gjort det mulig for Coles arbeid å komme hjem til Sør-Afrika, og til å plassere ham i den ligaen han hører hjemme i internasjonalt.
Utstillingen følger noe av oppbygningen i fotoessayet House of Bondage, som var Coles livsverk og besettelse, med utdrag fra serier om blant annet skolesystemet, slavearbeid i gruvene og sykehus for svarte. House of Bondage kom ut i USA året etter at Cole måtte rømme fra Sør-Afrika, hvor både boken og fotografen umiddelbart ble bannlyst. Cole hadde sett Henri Cartier-Bressons fotoessay People of Moscow og ville lage et tilsvarende visuelt portrett av hjemlandet under apartheid. Utstillingens utdrag fra det svenske TV-intervjuet hvor Cole forsiktig smilende forteller hvor naiv han var som trodde at han på denne måten kunne åpne øynene til folk i FN-systemet, og dermed bidra til at regimet ville bli stanset, er hjerteskjærende.
Allikevel er det spørsmålet om eierskapet til det visuelle språket om apartheidregimet som er bildenes fremste anliggende, og her har Ernest Cole omsider vunnet over historien.
I utstillingen er bildene ikke beskåret som i boken, og dermed trer deres kompositoriske eleganse frem. Fotografiet av en ung svart gutt som blir stanset av politiet på gata i Johannesburg omgitt av blikk og personer fra ulike nivåer i apartheidsamfunnet, fanger den sosiale kompleksiteten i det rasistiske systemet med stor presisjon. I fugleperspektiv gir rushtrafikken ved Doornfontein togstasjon et visuelt slående bilde av adskillelse (apartheid på afrikaans) i praksis med horder av non-Europeans trengt sammen på minimal plass, mens få spredte Whites disponerer resten av perrongen. Karakteristisk for Coles fotografier på sitt beste er en narrativ kvalitet som åpner opp for undring. Som i bildet av en begravelse i en grushaug med to små, hvite kister, kanskje 70 centimeter lange, og den katolske presten som eneste ikke-svarte tilstede. Til tross for det sterke innholdet og raseriet som må ha drevet mannen bak kameraet, motsetter bildet seg det sentimentale og er snarere komponert som et slags spørsmål. Noen av billedtekstene fra House of Bondage er gjengitt, i en nøktern tone i tråd med Coles opplysningsmisjon: «One black infant in every four dies before its first birthday because its mother can not provide the necessary food and hygienic surroundings to keep it alive. One half of all black children die before they are sixteen.»
Bildene er et dokument fra innsiden, og ofte var det snakk om fotografisk spionasje med kameraet kamuflert blant annet som matpakke. Det gir mange av bildene en kvalitet som undercover-dokumenter, og en råhet som gjenspeiler det faktum at Cole tok større sjanser enn de fleste. Han tilbragte timer med å lære seg å lynraskt kunne løfte kameraet for så å skjule det igjen før noen rakk å lokalisere lyden av utløseren. En svart mann med et fotoapparat var en tikkende bombe, og et åpenbart mål for politiet. For å øke sin bevegelsesfrihet klarte Ernest Cole å forandre status i den rasistiske næringskjeden fra Bantu til colored, dvs. av blandet etnisk opphav, ved at han rettet ut håret og besto regimets målinger av nesebredde og hodeskalle.
Påfallende i møtet med fotografiene er hvordan det traumatiske og umenneskelige med stor sensitivitet og myndighet ikke formidles som en individuell størrelse, men som en sosial og politisk tilstedeværelse i verden. Den siste tiden har Coles bilder da også vært sentrale i viktige fotohistoriske mønstringer bl.a. ved Barbican Art Gallery med utstillingen Everything Was Moving: Photography from the 60s and 70s (2012/2013) og i Rise and Fall of Apartheid: Photography and the Bureaucracy of Everyday Life ved International Center of Photography i New York i fjor, sistnevnte basert på omfattende forskningsarbeid av Okwui Enwezor og den sør-afrikanske kunsthistorikeren Rory Bester.
Ernest Coles billedarkiv utgjør et monument med stor historisk vekt, som ber om å bli lest i krysningspunktet mellom representasjon, medier, rasespørsmål og sosialt opprør. I forbindelse med at utstillingen ble vist ved Fowler Museum ved UCLA i Los Angeles i fjor, og i utdrag ved San Francisco Museum of Modern Art i 2012, presenterte kunstinstitusjonene seminarer, samtaler og formidlingsrom for den nødvendige tenkningen Coles arbeid genererer. Men når hans unike billedarkiv blir stående alene uten noen egentlig kontekstualisering utover den biografiske, som på fotomuseet i Horten, hvor det simpelthen heter at utstillingen vises «som et bidrag til grunnlovsjubileet 2014», underkjennes kompleksiteten i verket. I Sør-Afrika i dag er utfordringen fortsatt hvordan man, etter seieren over apartheid, kan utvikle et demokratisk samfunn der økonomisk og sosial likhet også skal gjelde for millioner av mennesker som fortsatt har null tilgang til makt. Og den ikke-lineære historien om fortiden og nåtiden skrives også i Norge i dag, gjennom vår forståelse av verden, og av billedverdenens rolle i den.
