Årets MA-utstilling ved Kunstakademiet i Tromsø vises i Tromsø Kunstforenings slitte, men ærverdige lokaler. Den fremstår som så representativ for rådende tendenser i kunstfeltet at den ikke hadde vært malplassert som en del av årets biennaler i Moss (Momentum) eller Svolvær (LIAF). De åtte studentene, som utgjør det andre MA-kullet ved skolen, arbeider i hovedsak med digital og analog teknologi i relasjon til økologiske fenomener og problemer. Også de mer materialbaserte kunstnerne arbeider prosessorientert og med materialer som påvirkes av forhold utenfor kunstnerens kontroll. Flere av arbeidene er installasjonsbaserte, men med til dels svært forskjellige uttrykk.
Georgia Munnik og Kåre Grundvåg representerer to ytterpunkter. Grundvåg har gått til et slags kjærlig angrep på kunstforeningens bygning med et verk der han har slått seg gjennom en murvegg for å åpne opp et nytt rom, hvor han igjen har gravd ut et stort hull i gulvet. Ved å plassere en lufttørker i den gamle råkjelleren er fuktighet trukket ut av luft og vegger, for deretter å samle vannet til en sølepytt i det utgravde hullet. Rundt denne dammen ligger sand og steinrester, og her har kunstneren også plantet frø som er begynt å spire til gress. Den økologiske veksten nærer på det råmaterialet som er blitt utvunnet gjennom den «institusjonsanalytiske» handlingen. Å bidra til å gjøre kjellerrommet tørrere kan kalles en symbolsk forbedring av lokalet, men så lenge vannet blir værende i rommet, fremstår verket mer som et monument over en sirkulær, generativ prosess enn en aktiv handling.
Georgia Munniks arbeid taal-eh består av et antall monitorskjermer plassert i et mørklagt rom; noen høyt oppunder taket, resten fordelt på ulike høydenivåer. Skjermene vender vekk fra hverandre, og flere av dem vekk fra betrakteren. Innholdet på skjermene er en blanding av farger, abstraksjon, bilde og tekst. Fra skjermenes høyttalere kommer en ujevn strøm av forskjellige språklige uttrykk, tekst som vises gjentas muntlig, på en måte som skaper en kakofonisk musikalitet med språklyder og andre lyder, som et musique concrete-aktig materiale. Verket kan forstås som en dekonstruksjon av språklig forskjell og tilhørende problemer knyttet til oversettelser, eller, alternativt, som en artikulering av at alle språk deler opphav i slike arbitrære lydlige markører.
I Camilla Renate Nicolaisens arbeider presenteres betrakteren for en rekke feltopptak, primært bestående av kråkelyder og, høres det ut som, kunstnerens etterligning av disse lydene, iblandet oppklippede sekvenser av ulike stemmer, muligens opptak fra TV eller radio. Det hele er manipulert og loopet slik at det danner en hakkete fortellerstruktur. Arbeidet er montert på en mesanin i tre som er oppført tidligere og tilhører kunstforeningens faste arkitektur, og minner om den tiden da bygningen var naturhistorisk museum. Koblingen mellom verket og den fysiske strukturen fremstår likevel som litt for tilfeldig og uforpliktende, som om det simpelthen passet å plassere noen lyttestasjoner her, og at denne monteringen skulle løfte en serie med lydarbeider som i seg selv kanskje ikke fremstår som et tilstrekkelig gjennomført prosjekt.
Bruk av lyd er et gjennomgående trekk ved utstillingen, uten at noen av kunstnerne egentlig kan sies å drive med «lydkunst» i klassisk forstand. I så måte er dette kanskje et eksempel på at «lyd», i seg selv egentlig en håpløst lite spesifikk materialbetegnelse, nå for alvor etablert som ett blant mange tilgjengelige kunstneriske medier. Calder Harbens no promise of arrival består av direkte overføring av lyd fra en undervannsmikrofon som ligger dypt i Middelhavet øst for Sicilia til et sett hodetelefoner i utstillingen. Selv om slike ubehandlede lyder kan være interessante nok, styrkes verket av de sosiale og politiske assosiasjoner som vekkes i forhold til flyktningetrafikken over Middelhavet det siste året. Det mest fremtredende elementet i arbeidet er imidlertid ikke selve lyden, men hvordan verket er iscenesatt. Hodetelefonene henger over en stol som er plassert på en liten, opphøyd platting som vender mot tre rader med stoler, som foran et publikum. Også i dette arbeidet virker monteringen å ha forrang for det faktiske lydmaterialet, men til forskjell fra Nicolaisens arbeid så tilføres det her en meningsdimensjon som løfter verket. Å sitte overfor ni tomme stoler og reflektere over fraværet av «dem som ikke kom frem» er ikke det mest innfløkte filosofiske poenget, men det er likevel effektfullt.
Kurator for utstillingen har vært Oslobaserte Agatha Wara, som er utdannet ved Bard College i New York. Hun har tidligere jobbet for Bergen Assembly og er assosiert med «Post-Internetbibelen» DIS Magazine. Hun har tilsynelatende gjort en god jobb med å få utstillingen til å fungere som en helhet. Det er ingen selvfølge, men med kun åtte studenter fordelt utover hele Tromsø Kunstforenings bygning, var selvsagt forutsetningene gode. Selv om bruken av eksterne kuratorer nå virker å være gjengs praksis ved norske avgangsutstillinger, så kunne det være interessant å reflektere nærmere over hva det «kuratoriske» i et slik oppdrag egentlig består i. Kuratoren opptrer trolig først og fremst som noe midt mellom en veileder og en produsent, men uten den innholdsmessige friheten (eller det ansvaret) som følger med å skulle stå som en autor eller avsender for utstillingen. Dermed får heller ikke studentene egentlig brynt seg mot den type faglig dialog og motstand som samarbeidet med en kurator kan representere.
Et annet tilsvarende interessant spørsmål som denne utstillingen reiser er hvorvidt ledelsen av en kunstutdannelse, både gjennom inntak av studenter og valg av utstillingskurator, legger føringer for hvilken kunst som produseres. Instituttleder Markus Degerman har åpenbart vært i stand til å trekke sterke studenter til MA-programmet i Tromsø. Det er også mange internasjonale studenter, slik det har vært ved de store kunsthøgskolene de siste årene. Derfor er det også lite her som føles regionalt eller spesialisert. Selv om akkurat det kanskje heller ikke egentlig er noe å streve etter, så er ikke desto mindre også dette en forgreining av kulturglobaliseringens utslettelse av forskjell.
