Bjarne Melgaards brede appell og popularitet er det liten grunn til å tvile på, blant annet skrudd fast under fjorårets Veneziabiennale. Her inntok Melgaard i allianse med italienske kunststudenter et grandiost palazzo med stor voldsomhet, noe som resulterte i en av de beste og mest energiske utstillingene kanalbyen kunne by på. En mer skarpskåret og likestilt arbeidsform er utgangspunkt for de to utstillingene med den figurativt orienterte kunstneren Sverre Bjertnes som nå foregår parallelt på to Oslogallerier. Som helhet virker utstillingene litt anmassende, og det hadde holdt lenge med én av dem – hvis det ikke var for etterspørselen i markedet.
Igjen synes interiøret å være en tredje samtalepartner, i fortsettelsen av Melgaards installasjoner, og dette tilfører en tiltrengt aksent. På Galleri K er den dekadente kombinasjonen av mintgrønne vegger og dyplilla tepper en førende og stueromsaktig ramme for fortellingen i bildene. På Rod Bianco hersker en forterpet og mer «anarkistisk» uorden, som i dette hyperkommerse galleriet virker ekstra tvungen, særlig kombinert med en dobbelseng og en hengekøye i underetasjen. Den tyske designgruppen Bless preger begge utstillingene, i form av spesiallagede truende, taggete og svulmende møbelelementer, et godt stykke unna IKEAs sosialdemokratiske hjemmekos.
Den outsiderposisjonen Melgaard eventuelt en gang befant seg i, med den nå velkjente cocktail av sex, homoerotikk og destruksjon, framstår i disse to utstillingene som til tider maniert – noe både Melgaard og Bjertnes utnytter til det fulle. Når disse nå slår pjaltene sammen, har de tegnet og skrevet videre på hverandres tegninger, en slags cadaver exquis-lignende metode, kjent fra surrealismen. Melgaard er hissig skriblende og skraverende, Munch på speed. Bjertnes er mer forfinet skulpturell og helhetlig i formen. Det er imidlertid Melgaards stilistiske og motiviske signatur som tar styringen. Dermed blir de to utstillingenes teatralt manisk insisterende oppsetninger av Melgaards mest karakteristiske trekk, modulert og utdypet av Bjertnes kyndige figurasjon. En større kontrast i parringen av duoen hadde kanskje vært mer interessant.
For her makses det ut, og duoen flørter bevisst og bokstavelig med manierismen som stilretning – med ett ben i en klassisk tradisjon, den andre i et formoppløsende syrebad. Kunstnerne har bearbeidet kopier av manieristiske stjernemalere som Agnolo Bronzino, Francesco Parmigianino og El Greco. Det raffinerte forfallet i disse arbeidene, med sin kunstige og poserende anatomi ute av vater, skaper interessante baktepper for Bjertnes og Melgaards egne fremstøt. Kunstnerne er mer enn fortrolig med virkemidlene; på sitt beste er de i en liga for seg selv i norsk sammenheng. Samtidig er det som om de ønsker å teste ut publikums utholdenhet. Tematisk opererer de med et slags teppebombardement av dystopi, selvskading og porno, ispedd intense hyllester til selvmordshelter, som den surrealistiske poeten Jacques Rigaut. Men målgruppens begjær synes umettelig. Samlerne nikker anerkjennende og spankulerer finslig rundt materialet som pendler mellom det sterke og det tynnslitte. De to utstillingene har samtidig sine klare høydepunkter, særlig i Galleri K-utstillingen, som er mer konsentrert tenkt. I sammenligning er Rod Biancos utstilling hektisk markedstilpasset på en mer kalkulert måte. Like fullt er det en tegnet og malt puls som via kunsthistorien, med nedslagspunkter i blant annet manierisme, ekspresjonisme, art brut og surrealisme, speiler og bekrefter en generell fatigue-tilstand i kulturen. Denne bekreftelsen bærer riktignok preg av å over tid virke utmattende og gjentagende. Den ekspressive linjen er intakt, og som samarbeidseksperiment må dette kalles vellykket, om enn på Melgaards premisser. Den generelle og kollektive ekstasen i resepsjonen av disse utstillingene vitner imidlertid om en slags motstandsløshet som synes mindre fruktbar.
