Formal Order

Kanskje var det ikke som forventet denne gang, på Office for Contemporary Art Norway.

Tomme hvite veggflater, og et begrenset antall tegninger. Arkivmaterialet plassert pent og ryddig i OCAs glassmontere. Kun et kresent utvalg objekter, stramt og stilisert i relasjon til hverandre. Et enkelt fotografi av Nasreen Mohamedi, forsiktig lagt under tilmålt glassplate. En flyer i gulnet papir om en av hennes første utstillinger. Alt er like minimalistisk, strengt og disiplinert som kunstneren selv. Stillheten er overhengende.
Kan egentlig OCA med denne utstillingsstrategien tilføre noe nytt til det norske samtidskunstfeltet?

OCAs prosjekt dette semesteret (ja, OCA opererer med egen semesterplan) tar utgangspunkt i utstillingen av Nasreen Mohamedi (1937-1990): Notes – Reflections on Indian Modernism (part 1), av kuratorene Suman Gopinath og Grant Watson. Dette er Narseen Mohamedis første separatutstilling i Europa, mens kunstneren har hatt flere separatutstillinger i USA, som nylig Nasreen Mohamedi: the grid, unplugged, gjennomført på Talwar Gallery i New York (20. september 2008 – 28. Februar 2009). Dermed føyer OCA seg inn i rekken av sentrale utstillinger av kunstneren, i kjølvannet av Dokumenta 12 i Kassel 2007, hvor Nasreen Mohamedis arbeider ble løftet frem i sammenheng med kuratorparet Roger M. Buergel og Ruth Noacks kritiske perspektiv på modernisme. Kunsthistorisk har modernismen vært tolket og dominert ut fra en vestlig kanon, og OCA forsøker ambisiøst nok å videreføre initiativet fra dokumenta 12. Notes – Reflections on Indian Modernism, anses som en del av et større prosjektprogram som retter fokus mot alternative former for modernisme, og kanskje, om OCA lykkes, kan den kritiske diskursen styrkes også i Norge.

Nasreen Mohamedi, unititled, Courtesy of the Glenbarra Art Museum Collection, Japan

Nasreen Mohamedi er en av Indias viktigste kunstnere i sin generasjon. Hennes malerier, tegninger og fotografier produsert i perioden tidlig 60–tall til slutten av 1980–tallet blir beskrevet som sentrale verk innen en modernistisk kanon. Mohamedis enkle, minimalistiske arbeider skilte seg fra den mer figurative og narrative tradisjonen etablert hos samtidige indiske kunstnere. I et internasjonalt perspektiv kan arbeidene hennes sees i sammenheng med Agnes Martin og Kazimir Malevich. Arbeidene presentert på OCA er i hovedsak tegninger, men også et utvalg fotografier er med, noe Mohamedi selv ikke regnet som ferdige arbeider. Likevel er fotografiene svært interessante da de blir eksempler på hennes modernistiske forståelse og kulturelle referanser blant annet til Le Corbusier, og islamsk kunst. Tegningene antyder en kunstner som mer og mer rendyrker form og absolutt abstrahering, geometriske komposisjoner, og de rene, rette linjene. En selvdisiplin som i første rekke fremstår som kjølig og maskulin, inntil jeg i en av montrene oppdager et stykke tekstil med broderte korssting sydd av Mohamedi selv, korssting i en komposisjon som også er å finne i hennes tegneskisser. Mohamedis små formater skaper mange fellesreferanser til tradisjonelt kvinnelig håndarbeid, mest påfallende er kanskje den møysommelige, stillesittende prosessen som krever dyp konsentrasjon.

Kunstpolitiske intensjoner

Å antyde en viss revolusjonær ånd over OCAs semesterplaner, er kanskje ikke helt riktig etter et besøk på Nasreen Mohamedis utstilling. Mer sannsynlig vil man heller irritere seg over OCAs korrekthet, dannelse, og intelligente gjennomførelse. Som del av prosjektet ble det arrangert to paneldiskusjoner, knyttet til utstillingsåpningen. Fredag 6. mars var tema knyttet til dokumenta 12s utstillingsstrategi med tittel «form, politics, spectacorship: Dokumenta 12 as a case study». Deltagere var Michael Leja, Peter Osborne, Suely Rolnik, og ikke minst dokumenta 12 – kuratorene selv, Ruth Noack og Roger M. Buergel. Lørdag 7. mars rettet diskusjonen seg mot Mohamedis arbeider, med deltagere som Deepak Ananth, Rasheed Araeen, Antia Dube, Ruth Noack og Suely Rolnik. Videre er prosjektet finansiert med støtte fra utenriksdepartementets 03 – funds, med den hensikt å «fremme samarbeid i samtidskunstfeltet med profesjonelle kunstnere fra land som India», og hvor er intensjonen er samarbeid og nettverksbygging mellom OCA og kunstnere, organisasjoner og uavhengige kulturprodusenter.

Den politiske intensjonen er ikke bare knyttet til forskningsinitiativer, men også konkretisert i OCAs utstillingsstrategier med målet om en mer helhetlig og diskursiv forståelse av kunst og kunstneren. Kontekstualiseringen er presis og håndfast, og ikke et ullent begrep slik det fort kan bli for en trendy kurator. Hva, hvorfor og hvordan forklares ikke med historisk samtid og retrospektiv tilnærming, men med et forsøk på horisontal historiefortelling, nærmest som en arkeologisk utgraving hvor alle funn er like viktige, kategoriseres og arkiveres, alt for å oppnå bedre kunnskap og forståelse for verkenes kontekstuelle relasjon. Strategien er å avkle Mohamedi fra innerste til ytterste lag. Eller som kuratorene Suman Gopinath og Grant Watson selv beskriver det i utstillingsfolderen, «Nøkkelen er å se på hvordan Mohamedi både inngår i og transcenderer konteksten rundt henne». Familiens fotografier, Mohamedis egne notater, kalendere, spor som kan ha hatt direkte innflytelse på motivvalg, og ikke minst hennes egne poetikk, formidles til betrakteren for å gi en bredere forståelse av Mohamedis arbeider. Suman Gopinath og Grant Watson mestrer å avkle Mohamedi uten å bli privat, bedrive føleri, eller miste distansen til kunstneren. Her er tilsynelatende ingen dramaturgi, ingen objekter som leder eller avgrenser. Derimot mistenker jeg kuratorene for å være inspirert av Michel Foucaults vitensarkeologi som metodisk innfallsvinkel.

F for Formal

Skilleveggen som bukter seg diagonalt gjennom OCAs utstillingslokaler kunne like gjerne tatt utgangspunkt i ett av Mohamedis motiver. På veggen vendt inn mot Spacegroups store trapp, henger hennes tidlige arbeider, uten titler og udaterte, for Nasreen Mohamedi daterte ingen av sine arbeider. En serie av fire kvadratiske formater med rutenettet som mal, fanger interessen. Noen av tegningene er varme og myke, og med tydelig utgangspunkt i landskap, som ørken og vannflater. Jeg tenker umiddelbart på mytene omkring enkelte kanoniserte kvinnelige poeter, som f.eks. Emily Dickinson, og mystifiseringen og eksotifiseringen av deres møysommelige arbeidsprosess. Dessverre kjeder jeg meg litt, og blir en smule skamfull. Det er ikke lov å kjede seg i møte med så vakre arbeider. Kanskje det skyldes følelsen av utilnærmelighet. Mohamedi er ikke spesielt inkluderende.

Derfor er det langt mer spennende med det utvalgte arkivmaterialet fra hennes atelier. Ikke minst samlingen av notater på løse papirark, tall, ord, og mer eller mindre finurlige kvasivitenskapelige formuleringer. Et av notatene tar utgangspunkt i begrepet FORM hvor Nasreen Mohamedi har utledet stikkord fra hver bokstav; F for Formal, O for Order, Oppostite, R for Retrograde, Recarnate, og M for Minimal, Maskulin, Moments, og Motion. Nasreen Mohamedis poetikk fremstår som i overkant rasjonalistisk og skremmende metodisk. Samtidig er det nettopp her friksjonen oppstår. Når Mohamedi tegner en firkantet ramme rundt et utvalgt motiv i et fotografi, blir et hvert element som f. eks. et bylandskap eller lekende barn, begrenset til ren form. Hennes vitenskapelige tilnærming til egen praksis er fascinerende.

Reinstitusjonalisering?

Relasjonen mellom verkene og Nasreen Mohamedis personlige arkivmateriale skaper nærhet og autensitet, og øker vår nysgjerrighet til kunstneren. Men balansekunsten for kuratorene må i så må måte være en solid forankring i verkene, slik at det hele ikke oppleves som et museumsbesøk. Denne balansekunsten har OCA perfeksjonert. De har nesten klart å styre unna det prosessuelle fokuset som etter hvert har blitt en lettvint standard ved tilsvarene utstillinger. Absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene. «Less is more» er det ufravikelige overordnede prinsipp.

Kuratorens økende innflytelse er forlengst en etablert sannhet, og diskusjonene dreier seg rundt hvorvidt denne innflytelsen er kommet for å bli, eller om samlere og markedet etter hvert overtar kontrollen. Med denne type utstilling som Nasreen Mohamedi: Notes – Reflections on Indian Modernism vil svaret kunne bli et helt annet. Står vi kanskje ovenfor en reinstiusjonalisering av samtidskunstfeltet?