Motherboard, Ikon, Grusomhetens Teater (tekst: John Erik Riley, regi: Runar Hodne, Skuespiller: Hauk Heyerdahl)
2-4 & 8-11 desember, 2005
Motherboards produksjon Ikon er tverrestetisk live art der forestillingen er helt avhengig av samspillet mellom aktørene og deres teft for verkets rytme og timing. Ikon har imidlertid ennå ikke funnet sin rytme.
iko’n: (gresk eikon, bilde) helgen-, Kristusbilde. Selvforklarende figur eller markør på maskin, apparat, tøy osv. Et motivert tegn som er bundet av likheten til en referent i virkeligheten.
Ikon er ikke stor scenekunst, men vinner på konteksten: På at vi er på Grusomhetens Teater som er bra sted å være i den forstand at vi kommer fysisk nære alt som skjer i rommet. Dette konkrete nærværet gjør at både lys-, lyd- video- og skuespilleraktørene får en sterk og fysisk tilstedeværelse i rommet. Vi får også gratis kaffe i foajeen til Grusomhetens Teater! Ikke verdens beste kaffe, men den er til stede og gratis. I løpet av forestillingen blir vi også utsatt for flere sterke lukter. Kunstopplevelsen får karakter av en hendelse, eller skal vi kalle det en fullverdig aften – med åpen invitasjon til premierefesten. Det hele er jo rent performativt! (1) En performativ hendelse – i teorien kunne man strukket det ut til å kalle det en Happening.
Ikon
Tittelen på Motherboards forestilling virker i utgangspunktet svært aktuell i vår popkulturelle tid – hvor individets higen etter å bli sett og opphøyet i offentligheten er stadig økende. Det er denne mediestyrte opphøyelsen av individer til ikoner verket først og fremst ønsker å debattere. Spørsmålet Ikon stiller er hvor kompromissløs man er villig til å være ovenfor seg selv og sine medmennesker i dette mediestyrte rotteracet? Et spørsmål som kontekstualiseres og besvares ut ifra en lokal hendelse (voldtekter i Mehamn i 1997).
De ca. 25 tilskuerne og 5 aktørene er plassert i rommet, døren lukkes og låses. Vi er klare for en hendelse som viser seg å være godt tenkt, men som fremstår som famlende etter et kunstnerisk særpreg.
Protagonisten ligger alene på sofaen og snakker med en annen person. En han skal intervjue og filme til sin planlagte dokumentarfilm. Vi får ikke vite om den andre personen bare eksisterer i mannens hode eller om han virkelig er til stede i rommet.
Teksten har en retrospektivt preget dramaturgi hvor protagonistens identitet og motivasjon for handling rulles opp i løpet av forestillingen. Det er nok meningen at hans egentlige ærend, som vi får innblikk i et stykke ut i verket, skal komme overraskende på oss. Det skjer imidlertid ikke. John Erik Rileys tekst avslører tidlig hvor det bærer. Jeg synes heller ikke protagonistens filosofiske betraktninger omkring ikonisering er spesielt imponerende.
Det interessante i teksten ligger i dens dobbelthet; det at den til enhver tid spiller på vårt ønske om å forstå, men aldri gir oss noe som kan kalles for svar. Vi får aldri vite om protagonisten faktisk er hovedpersonen i dokumentarfilmen som skal lages, eller om han vever seg inn i et fiktivt univers. Enten er han syk og voldelig eller så er han bare syk. Vi får ingen svar, men presenteres for en rekke spørsmål, betraktninger og intellektualiseringer omkring fenomenet.
Tverrestetisk live art
Motherboard arbeider i performance-feltet. Nærmere bestemt innen tverrestetisk live art (en kunstform som ligger undertegnede nær hjertet). De valgte elementene (tekst, lyd, lys, video, lukt) spilles med andre ord ut live i forestillings-situasjonen. Konsekvensen av live-aspektet er at forestillingen helt og holdent hviler i aktørenes hender. I den forstand blir samspillet mellom aktørene og deres teft for verkets rytme og timing avgjørende for at verket skal fungere. Ikon har imidlertid ennå ikke funnet sin rytme. Foreløpig er verket monotont og til tider kjedelig. Dessverre medfører dette også at tilløp til humor kveles av mangel på god timing. Det er vanskelig å si om dette skyldes teksten, regissøren eller skuespilleren. Men det har i grunnen ingen stor betydning, i et ensemble som dette står alle ansvarlige for verket.
I Ikon fremheves både lyd, lys, video, tekst, aktører og lukt (og selvsagt tilskueren) som sentrale elementer. Blant annet gjengis fragmenter av mannen i sanntid på fire TV-skjermer (plassert på scenen). Dette grepet fungerer som en mediekritikk i den forstand at det speiler en opphøyelse av ikonet i media. Kritikken oppstår først og fremst ved at videoen kombineres med en tekst som indirekte kommenterer TV-mediets metoder for å fremvise og opphøye individer på.
Radio er en sentral del av lydbildet. Disse sekvensene fungerer i liten grad som mediekritikk direkte, da innholdet i det som sies der ikke har noe direkte med stykkets tekst å gjøre. Radiolydene virker som et improvisert element, hvor vi får søkelyder og klipp fra hva som sendes på radio i faktisk tid (samtidig med forestillingen). På ett tidspunkt får vi for eksempel høre den nye miljøvernministeren snakke en ganske lang stund. Vi blir dermed sittende og lytte til henne fremfor skuespilleren.
I perioder tar radiolydene mye oppmerksomhet i uttrykket. Heyerdahl setter i gang et spill med dette lydbildet, og forsøker (i samspill med lydaktøren) å etablere et kontrollert kaos – uten å lykkes. Med det mener jeg at elementene/aktørene sloss om oppmerksomhet fremfor å smelte sammen i «en harmonisk heterogen enhet» – av et kaos. Disse sekvensene er på vei til å bli noe riktig bra, men de finner aldri helt frem til målet. De blåser ut i intet.
Luktstoffer slipper ikke så ofte til i norsk kunst. Når vi i Ikon konfronteres med smilende damer som sprøyter lukt mot oss, fungerer det som en kjærkommen og nesten ny opplevelse. «Vi bruker lukt som en del av scenografien. Det underbygger stemningen», sier Hodne i et intervju i Klassekampen (01.12.05). Ja, det forstår vi, men har vi behov for å lukte mint når mannen på scenen tar seg en kopp (mynte)te? Blir ikke dette i overkant platt? En lettelse er det at det også benyttes vonde og ubehagelige lukter som står mer «i stil» til tematikken i resten av forestillingen.
Ikonet som visuelt bilde er derimot nesten fraværende. Det benyttes ingen konkrete bilder av verken samtidens eller fortidens ikoner. Ensemblet tar på den annen side i bruk flere selvforklarende bilder som allerede finnes i rommet; et nødutgangsskilt, en nescafélogo, et brannslokningsapparat og lignende som fanges opp av videokamera og/eller tas med i spillet av protagonisten. Forestillingen setter med dette grepet opp et paradoks mellom ikonografi og ikonoklasme. Protagonisten som ønsker å fremstå som et ikon, omgis ikke av ikoner selv. Han fremstår til syvende og sist ei heller som et ikon. Han er seg selv nok.
Hvis man ønsker å fokusere på ikon-fenomenets filosofi fremfor å gi svar (noe de selv hevder), er kanskje valg av perspektiv uheldig: En overgriper som først og fremst ønsker mediedekning, som ønsker å fortelle og ses av verden. Jeg savner en tydeligere behandling av ikon-temaet, dette kom i bakgrunnen. Verket ender i betraktninger og innblikk i en overgripers psyke mer enn i en undersøkelse av ikonets fenomenologi.
Work-in-progress?
Det er helt sikkert tenkt mye bra i denne prosessen, men når kunstnerne ikke makter å kommunisere sine tanker gjennom kunstverket faller mye av hensikten bort.
Det kan virke som om de respektive kunstnerne har jobbet mye på hver sin kant, og kommet sammen i korte perioder for å sammenføye elementene. Man kan i denne sammenheng velge å spekulere i kunstneres levevilkår – kanskje var dette eneste mulighet til å få til en produksjon overhodet. Uansett, verket virker uferdig og blast. Men; man kan kalle det work-in-progress, og med det si at verket vil forandre seg og bli bedre etter hvert.
I den store sammenhengen vil nok Ikon bli stående igjen som; et ærlig forsøk (på å debattere kulturelle strømninger i vår samtid).
(1) Performativitet handler her om verkets situasjonistiske, relasjonelle og kontekstuelle dimensjoner. Hvordan og i hvilken grad disse dimensjonene kommuniserer med betrakteren, og betrakterens her-og-nå resepsjon av verket.
Nietzsche sier mye bra han, men dette sitatet er selvsagt ingen sannhet om kunsten. Jeg har ikke lest denne boken så det er vanskelig å se sitatets “egentlige mening”. Det virker noe opphøyd og romantiserende, men som sagt så er det vanskelig å uttale seg om når det er dratt ut av en større tekst.
Jeg syns kunstverkene i seg selv og sett i kontekst, er forbanna interessante. Det kjeder meg ikke å diskutere kunst, så lenge diskusjonen har en forbindelse til virkeligheten og tilskuerens persepsjon. Kunst (spesielt teatret) er ikke særlig interessant uten et publikum – og det er jo her kritikeren kommer inn, som publikum. Kritikerns funksjoner er derimot fremdeles svært vage.
Se også diskusjon på den svenske bloggen Efter kritiken:
http://efterkritiken.blogspot.com/
øy – jeg mente selvsagt OM kunsten, ikke kritikken. Freudian slip
Jeg føler meg litt uneasy når jeg begynner å diskutere så mye om ting – som om kunstverkene i seg selv skulle vært så forbanna interessante at man gadd å skrive OM dem hele tiden,og at alt man skrev – handlet OM kritikken. Men – sjå her – Her er noen smarte ting som Nietzsche har sagt om historieskriving – dvs om kritikk.
What is history but the way in which the spirit of man apprehends events impenetrable to him; unites things when God alone knows whether they belong together; substitutes something comprehensible for what is incomprehensible; imposes his concept of purpose from without upon a whole which, if it possesses a purpose, does so only inherently; and assumes the operation of chance where a thousand little causes have been at work.
If the value of a drama lay solely in its conclusion, the drama itself would be merely the most wearisome and indirect way of reaching this goal; and so I hope that the significance of history will not be thought to lie in its general propositions, as if these were the flower and fruit of the whole endeavour but that its value will be seen to consist in taking a familiar, perhaps commonplace theme, an everyday melody, and composing inspired variations on it, enchancing it, elevating it to a comprehensive symbol, and thus disclosing in the original theme a whole world of profundity, power and beauty.
Untimely Meditations, Cambridge 2005
So there!
Hei Jon!
Jeg henviste til deg fordi vi ble ”satt sammen” av redaksjonen, og videre fordi andre skribenter diskuterte forskjellene på tekstene da var det naturlig å svare på dette. Ja, og hensikten var å diskutere kritikkene fremfor verket, men ikke å heve den ene frem som mer legitim enn den andre. Vi har diskutert lite om hvilke funksjoner kunstkritikk har og eventuelt bør ha i offentligheten, derfor er mine utsagn angående deg og dine meninger helt og holdent mine antagelser.
Grunnen til at jeg setter deg i en form for bås (performativ kritikk) er at jeg kjenner til to stykker som arbeider teoretisk med kunstkritikk, og de plasserer deg der (med b.l.a. Tommy Olsson). Jeg er fullstendig klar over at det er å sette resepsjonen av din skriving på spissen, men (som du vet) kan det å sette ting på spissen generere diskusjoner. Det har ikke vært min hensikt å gjøre deg til eksponent for denne form for skiving.
Selv om jeg definerer meg inn i en annen form for kunstkritikk, så mener jeg ikke at andre former er dårligere eller mindre leserverdig/-vennlig. Og ja, en nøktern anmeldelse kan vel så gjerne gjemme seg bak språket som en ”performativ” anmeldelse. God og dårlig defineres ikke av form. Men jeg setter spørsmålstegn ved om noen tekster (både av deg, meg selv og andre) er en kommentar eller et essay fremfor en kritikk. Jeg etterlyser en bevisstgjøring omkring kunstkritikkens funksjoner i offentligheten, om det overhodet er mulig. Enhver som har forsøkt seg på noen kategoriseringer i denne diskusjonen før jul, er blitt mer eller mindre ”halshugget” for å ha et snevert syn på både kunst og kunstkritikk. En anmeldelse kan ha flere funksjoner, men den må ha en hensikt hvis den svever fullstendig i det blå mister den sin leser. Det er snakk om å kommunisere med sine lesere som debatten (Sørheim og Nerdrum startet) bl.a. handler om. Jeg syns for øvrig det er tøft å heve sin stemme og starte en debatt rundt kunstkritikken spesielt når man ikke regnes som en autoritet på feltet.
Hvorvidt vi har divergerende syn på kunstkritikk eller kunst er vanskelig å konkludere på så tynt grunnlag som denne utvekslingen er. At jeg skriver mine anmeldelser i en mer konform stil enn noen andre, betyr ikke at jeg har ett konformt kunstsyn det er å dra strikken for langt.
Jeg har heller ikke ment å hevde at min måte å skrive på er noe bedre eller dårligere enn andre da har du misforstått meg, eller jeg har uttrykt meg dårlig.
Hvis jeg tolker deg riktig, så sier du at du bare kan være subjektiv i et møte med et kunstverk akkurat der er jeg uenig. Ikke i kunstsynet, men i synet på hva kritikk er. Jeg mener at en kritiker, som fagperson, bør evne å være rimelig objektiv i møtet med kunstverket. Ikke at man skal skyve den subjektive erfaringen totalt til side, for da tar man fra kunstverket viktige dimensjoner. Men det er begrenset hvor morsomt det er i lengden for et søkende publikum å lese anmelderens subjektive erfaringer. Dette er på vei inn i en sjangerdiskusjon, jeg forstår at flere mener kunstkritikk bør være en total fri sjanger, jeg er uenig (et essay er en fri sjanger), derfor mine utsagn om redaksjonelt ansvar for plassering av tekster.
Jeg snakker ikke om tekstlig verdi eller kvalitet, vi har alle gode og mindre gode tekster i sekken men jeg mener en kunstkritiker er en form for kunstformidler, og bør være seg bevisst hvem han/hun kommuniserer med og hva han/hun kommuniserer om kunstverket. Sett bort ifra tekstform, er ikke det alltid tilfelle. Jeg har lest flere kritikker som har vært både gode og underholdende å lese, men som ikke har noen bevisst forhold til sin formidlingssituasjon. Da mener jeg det enten er en dårlig anmeldelse eller ikke en anmeldelse i det hele tatt men ett essay eller en kommentar. Et eksempel fra dine tekster Jon er Orgie-kommentaren din i Morgenbladet. Som anmeldelse ville den ikke fungert (lignende tekster har blitt trykket som anmeldelser), men som kommentar var den et godt innspill.
Angående mitt kunstsyn så er det svært åpent og demokratisk. Jeg anser ikke et kunstnerisk arbeid automatisk som vellykket/godt hvis det evner å overskride forutintatte ideer i seg selv. For det første skjer dette ytterst sjelden, så da ville vi nesten ikke hatt noe god kunst. For det andre er mitt hode såpass lite konformt (selv om det kanskje ikke virker sånn i mine tekster) at min såkalte forutintatthet (dette er dine og andres ord) svært sjelden eksisterer. Min forutintatthet opererer som regel i forhold til konforme kunstuttrykk som vi ser på institusjonsteatrene, sjelden på frie scener, og i hvert fall ikke på Hausmania. For det tredje er overskridelsen (og heterogenitet) en del av samtidskunstens natur, ikke et spesifikt kjennetegn ved ett verk. Da overskridelse og heterogenitet regnes som parametere i samtidskunsten, forventer jeg noe mer enn bare det. Derfor er denne form for overskridelse bare ett av flere kriterier i min sekk for hva god samtidskunst er. (Jeg syns for øvrig ikke den forestillingen jeg så av Ikon overskred noe som helst, selv om det ble gjort flere forsøk som sagt var den heller banal. Samtidskritikken jeg etterlyser i Ikon er temaer kunstnerne selv har gått ut med i forkant – i reklame/omtale.)
Kunstnere må ha noe selvstendig å komme med noe de ønsker å kommunisere til publikum. Dette behøver ikke nødvendigvis å vise seg i tydelige meningsytringer (som sagt i en tidligere kommentar i denne diskusjonen), det kan vel så gjerne være ønsket om å formidle erfaringer, sanseopplevelser og lignende. Men dette er heller ikke nok i seg selv; kunst som helt tydelig har masse å kommunisere er ikke automatisk bra kunst (NON-companys siste produksjon under Samtidsfestivalen på Black Box i høst er ett godt eksempel her. De hadde mye på hjertet, men det ble heller dårlig scenekunst ut av det.).
Heller ikke om prosjektet ender opp som noe annet enn det det begynte med plager meg de fleste kunstnere jeg kjenner jobber nettopp slik, men som kritiker forholder jeg meg til resultatet og hva som kommuniseres med det. Selv om det har blitt noe annet enn det det var for noen måneder sider, og selv om verket har en form som ikke sender ut klare budskap, så har de fleste kunstnere noe de ønsker å kommunisere med sin kunst og dette er, som du også sier, ofte større enn noen av de involverte, være seg aktører, forfatter eller kritikers analyse. Derfor vil også resepsjonen av et verk fremstå som svært heterogen – selvsagt. Men som fagperson mener jeg (som sagt) at vi bør tørre å være objektive, og operere etter noen objektive kriterier for vurdering av samtidskunsten. Dette er spesielt vanskelig for scenekunst da det er en meget sammensatt kunstform.
Til Elisabeth Leinslie
Grunnen til at jeg velger å stille spørsmålet om hvorvidt du anser min anknytning til Pasolini som privat, er at du tar tak i den innledende diskrepansen mellom din og min resepsjon av Ikon og går inn på å forklare denne ved å plassere oss i det du kaller to ulike kritiske tradisjoner. ”Kritisk” vurdering og formidling, som du selv gjør deg til eksponent for, og en ”performativ” skrivemåte med utenforstående og private referanser, der du plasserer meg. Du tar altså tak i to tilnærminger til et arbeid, og gjør dette til en generell diskusjon om kunstkritikk.
Selv om du påpeker at min tekst om Ikon nok ikke er blant de mer ”performative” velger du like fullt å trekke inn diskusjonen om ”performativ” kritikk på bakgrunn av den. Da kan jeg ikke forstå annet enn at du opplever denne diskusjonen som relevant også for dette spesifikke tilfellet. Derfor mitt spørsmål. Jeg kunne selvsagt spørre hva i teksten min du opplever som særskilt ”performativt”, men jeg valgte å spisse spørsmålet på denne måten, også fordi jeg regnet med å få til svar at denne spesifikke teksten, øyensynlig i motsetning til min tekst om Rikki Tikki Tavi, ikke er noe godt eksempel på en ”performativ” skrivemåte. Men som sagt er den åpenbart et eksempel godt nok til at en diskusjon om skrivemåter trekkes inn.
At kritikk er kritisk sier seg selv, så strengt tatt presenterer du et sirkelargument når du skal redegjøre for din egen posisjon idéen om den ”kritiske” kritikk sier i seg selv ingenting. Jeg velger å forstå deg dithen at du mener analytisk, dvs. at du foretar en nøktern og kvalifisert observasjon som deretter formidles, altså i motsetning til meg og til de andre ”performative” kritikere. (Hvem dette er, er fremdeles litt uklart.)
Du gjør det også helt klart at du oppfatter den ”kritiske” skrivemåte (dvs. din) som mer legitim enn den ”performative” (dvs. min), i at den yter både kunsten og betrakteren større rettferdighet enn den ”performative skrivemåten”, hvis funksjon – ut fra det jeg leser ut av deg, er å iscenesette kunstkritikken og å være underholdende å lese. Videre sier du at dette som du gjør meg til eksponent for, er en skrivemåte hvis verdi som kritikk kan diskuteres. Du går til og med så langt som til å si at den undergraver kritikkens funksjon, og avstår i det hele tatt for å kalle den kritikk men bruker heller ordet ”kritikk”. At dette er ganske sterke påstander, tror jeg du vil være enig i. Du oppfordrer meg også til å reagere på dem, og det gjør jeg.
Mindre viktig er det selvsagt at du også slutter opp om det veleksponerte Morgenblad-innlegget til Nora Nerdrum og Sarah Sørheim, og sidestiller din idé om den ”performative” skrivemåten med deres angrep på feige kritikere som skriver uforståelig for å holde seg inne med ”miljøet”. Like fullt nevner jeg dette, for å forklare mitt innledende forsøk på harselas med idéen om ”miljøet” Jeg går ut fra at det er dette du refererer til som navlebeskuende og usaklig, ikke mitt spørsmål om hvorvidt du betrakter min anknytning til Pasolini som privat.
Ditt kronargument at hele ditt innlegg ikke handler om meg – har jeg også litt vanskelig for å forstå. Jeg er selvsagt klar over dette ikke handler om meg, noe annet ville være dumhet. Imidlertid har du valgt å trekke meg inn i en prinsipiell diskusjon om kunstkritikk, og du kommer med noen påstander vedrørede min skrivemåte som jeg har vanskelig for å forstå. Det er ikke annet enn det jeg forholder meg til. Og det er ikke annet enn det jeg reagerer på.
Som sagt gjør du en diskrepans mellom to forskjellige resepsjoner av et kunstnerisk stykke arbeid til en diskusjon av resepsjonene, fremfor av arbeidet. Deretter gir du prinsipielle grunner til hvorfor en bestemt resepsjon, i dette tilfellet din, bør kunne oppfattes som mer legitim enn andre, i dette tilfellet min.
Dette kan forstås på den måten at du opererer med idéen om en fasitløsning på kunstneriske arbeider: at et innledende idémateriale skal kommuniseres på best mulig måte gjennom kunsten. I din kritikk av Motherboards IKON dreier det seg om en relativt tradisjonell samtidskritikk av typen ikonets fenomenologi: dvs (om jeg forstår deg riktig) meningstapet i referanseløse tegn i det du kaller ”vår popkulturelle tid”. Og det sentrale punkt i din kritiske vurdering og formidling er at denne typen kritikk ikke i tilstrekkelig grad er ”kommunisert” gjennom verket.
Som deg ser jeg ingenting av denne typen kritikk i Motherboards arbeid. Og i motsetning til deg er jeg veldig glad for det. Ikke bare fordi denne typen kritikk er omtrent akkurat så utvannet som de ikoner man går inn på å kritisere, og jeg slik sett er grundig lei av den. Men fordi jeg, øyensynlig i motsetning til deg, anser et kunstnerisk arbeid som vellykket idet det evner å overskride fremfor å etterleve forutinntatte idéer om hva det skal være: mine egne, dine eller kunstnerens. Om IKON presenterer seg selv som en samtidskritikk av den type du etterlyser, og ender opp med å bli noe helt annet, er dette ikke nødvendigvis en indikasjon på at prosjektet er feilslått, men snarere: at noe har oppstått i den kunstneriske prosessen som er større enn den retorikkk som motiverer den, som er større enn de involverte aktørenes, forfatterens eller whoevers idéer, og som er større enn den fortelling jeg etterpå kan skrive om den.
Nettopp ved å skape slike øyeblikk av heterogenitet presenterer kunsten argumenter for seg selv som kunst fremfor konsept. Og det er meg revnende, fullstendig, totalt likegyldig om kunstverkets diverse opphavsmenn eller kvinner er seg bevisst hva som skjer i denne prosessen. Dette har jo vært et sentralt poeng i diskursen omkring det du kaller ”performance” og ”tverrestetisk live art”, at mening ikke kommuniseres, men oppstår av seg selv, utenfor enhver kontroll, men like fullt under visse rammer. Også i en så tradisjonelt tekstbundet forestilling som IKON.
Vi kunne gjort det så enkelt som å si at du og jeg har tolket dette arbeidet på forskjellige måter, henvist til den relativt hyggelige regel om ”rom for fortolkning”, og sagt oss ferdige med det. Du velger imidlertid å bruke denne diskrepansen til en diskusjon om diverse tolkningers prinsipielle legitimitet, og forklarer dette med våre visstnok vidt forskjellige syn på hva kritikk er, hvorpå du opphever ditt eget syn som legitimt, mitt som underholdende.
Jeg tror ikke du og jeg har særlig divergerende syn på hva kritikk er. Men om dette er tilfelle, er det kanskje fordi vi har divergerende syn på hva kunst er.
Så sant et kunstverk ikke er et medium for formidling av etablerte idéer og intensjoner, er det heller ikke opp til meg å bedømme hvorvidt disse intensjonene eller idéene kommuniseres i større eller mindre grad. Det er derfor heller ikke opp til meg å bedømme hvilken type lesning som yter verket størst rettferdighet, og deretter etterstrebe en kritisk metodikk. Så sant kunst heller enn et medium er et verktøy eller rammeverk for produksjon av heterogene erfaringer, vil det kunstneriske arbeidet alltid være prinsipielt utilgjengelig for meg. Det eneste jeg kan ta ansvar for er min egen fortelling. I dette er det eneste jeg har å forholde meg til en konkret erfaring, et subjekt som har hatt denne erfaringen, og kritikken som en sjanger der dette subjektet opererer. Der opererer også du. Du liker én måte å skrive på bedre enn en annen. Dine sjangerpreferanser blir ikke av den grunn prinsipielle. De er ikke annet enn preferanser.
Du snakker om performativ vs. en ”kritisk” (dvs analytisk) skrivemåte, og posisjonerer deg ved å ta avstand fra førstnevnte. Rent faktisk anbefaler du at den fjernes fra kritikkspaltene. Jeg kjøper ikke grunnpremisset ditt, og jeg kjøper dermed heller ikke resten av din argumentasjon. Jeg tror ikke jeg skriver mer performativt enn deg. Jeg tror i det hele tatt ikke på noe skille mellom ”performativ” vs. ”analytisk” skriving. Hva skulle dette bestå i? Og det er nettopp dette jeg spør deg om: hvis ”performativ” skriving benytter seg av private og utenforstående referanser: hvem definerer hva som er privat, og hva som er utenforstående? Er ikke dette til sist en høyst privat vurdering?
At du velger å se Ikon som mislykket kanalisering av et idémateriale du kanskje finner interessant, og som kanskje er nevnt på programpamfletten: er ikke dette fordi du allerede har foretatt et privat valg: å se arbeidet i lys av dette idématerialet? Og er ikke dette fordi du har foretatt en privat vurdering av hva kunst er, nemlig et medium for slike kanaliseringer?
Alle tekster er performative, så sant som de viser tilbake til et subjekt. Kanskje enkelte tekster i større grad enn andre tydeliggjør at de er det. Og kanskje ditt skisma mellom ”performative” vs. ”kritiske” tekster strengt tatt henviser til størrre eller mindre grad av en slik tydeliggjøring.
I tilfelle: vil dette å tydeliggjøre sine egne grep innebære, slik du antyder, å gjemme seg bak språket? Eller kan dette vel så gjerne sies om tekster som presenterer seg som nøkterne avkodinger, med fripass til kritisk legitimitet?
Jeg kan bare snakke for meg selv (men strengt tatt er jeg den eneste eksponent du nevner for den ”performative” skrivemåten, så jeg bør ha mitt på det tørre.) Jeg er ikke ute etter å eksperimentere. Jeg er ikke ute etter å ”iscenesette kunstkritikken”. Men jeg vet ikke om noen annen måte å skrive på som jeg ikke ville oppleve som uærlig.
Jon: Jeg anser ikke dine referanser til Pasolini som private. Hvis du leser hva jeg skriver så står det: ”Nå er ikke Ikon-anmeldelsen et veldig godt eksempel på dette, men Jons kritikk av Tiravanijas utstilling i Paris vakte sterke reaksjoner blant leserne nettopp p.g.a. tekstens performative karakter.” .! Tiravanija-anmeldelsen din var for øvrig en veldig bra tekst. Jeg syns din kommentar er temmelig usaklig og navlebeskuende hele innlegget mitt handler ikke om deg spesielt.
Hey, jeg er skikkelig inne i miljøet ass, se nå: XXXSSKKSKJFGKJJ JDJØLKSJKL JKØLJPO!!!
lite fett a, tok dere den eller, miljøet?
Og en ting til: Hva får E.L. til å anse min anknytning til Pasolini som en privat referanse?
(Selvom den overskriften kanskje var litt overdone, men den får du klandre morgenbladet for)
Jeg syns ikke anmeldere burde forventes å se forestillinger flere ganger, selv om det sikkert kan være en fin ting å gjøre. Problemet er at kritikken blir lest så dogmatisk. Derfor er fora som dette hvor det oppfordres til meningsbrytning verdifulle.
Det taler til kunstens fordel at ikke alle har samme opplevelse av den, entydighet er vel ikke noe mål for kvalitet lenger. At vi har forskjellige opplevelser av Ikon kan dermed sees på som en god ting, den blir mer interessant, flere betydningslag kan åpne seg. Det tyder på at kunstnerne er modige nok til å la forestillingen forandre seg fra kveld til kveld, at de tar noen sjanser. Her spiller måten live-video og radio brukes inn, tydeliggjort i erik sine to ganske forskjellige teaterkvelder: Det kan gå på trynet eller funke som faen, og det er jo gjerne det foranderlige som blir trukket fram som scenekunstens essens, men som i dagens teater ikke nødvendigvis er det første som slår en.
At en forestilling er “bra”, “helstøpt”, “gjennomført” får den ikke nødvendigvis til å leve noe lenger for min del. Selv om mine høye forventninger til Motherboard og Ikon ikke helt ble innfridd ser i alle fall jeg fram til deres neste utforskninger, fordi de tør å ta noen sjanser og gjøre sin egen greie.
Hei Erik,
Inndelingen du henviser til står kun øverst – før selve teksten starter. Er enig at den kan virke villedende. Men i selve teksten kommer det vel ganske tydelig frem at det er snakk om et samspill mellom likestilte aktører (skuespiller, lydkunstner, videokunster osv.).
I ”tverrestetisk live art” er alle aktørene like viktige og samspillet dem i mellom er avgjørende for at verket skal fungere. I den forestillingen jeg så (og tydeligvis den første du så) var ikke dette samspillet godt de hadde ikke funnet rytmen/formen ennå. Kanskje fant de verket etter hvert; work-in-progress. Noe dine erfaringer også kan tyde på. (Jeg skulle gjerne sett forestillinger flere ganger. Men det er både praktiske, økonomiske og private grunner til at jeg sjelden har anledning til det.)
Vet ikke hvor i teksten jeg bruker ordet motspillere (har ikke funnet det ) medspillere ville vært et bedre ord. Det er jo snakk om et samspill mellom likestilte aktører (skuespiller, lydkunstner, videokunster osv.).
Du skriver at jeg ”tar det som en forutsetning at regissør og ensemblet har et klart og (mange)tydelig budskap med stykket”. Ja, det gjør jeg. Kunst som ikke formidler-/ønsker å uttrykke noe er uinteressant for meg som publikum. Misforstå meg rett; jeg mener ikke at dette noe nødvendigvis behøver å komme tydelig frem verket kan gjerne være abstrakt (personlig forestrekker jeg som regel abstraksjon for da kan jeg i større grad assosiere/lese inn mine egne private betydninger).
I teksten gir jeg min tolkning av stykket, ispedd utsagn i media. Hvorvidt denne eller en annen tolkning var benyttet, tror jeg ikke vurderingen av formidlingssituasjonen ville vært særlig annerledes. Ikke så lenge den var basert på samme forestilling i hvert fall.
– og, jeg skulle gjerne visst hvem du er “erik”.
Jeg var faktisk og så Ikon to ganger (en gang alene og en gang med min kjære). Hva tolkning angår så synes jeg det er interessant å lese Elisabeth Leinslie, selv om jeg synes analysen av stykket og premissene hun setter opp er ganske konvensjonelle – hun tar det som en forutsetning at regissør og ensemblet har et klart og (mange)tydelig budskap med stykket, og kritiserer deretter måten dette budskapet blir formidlet på.
De to gangene jeg så stykket (ikke de samme som verken EL, JRM eller ITB) var vidt forskjellige. Den første gangen virket det på meg som om hr Platou kjørte hardt på fm-knappen kontrastert med en vibrerende dyp basslyd for liksom å understreke de mørkeste bekjennelsene til hovedkarakteren. Denne vekslingen samt en litt for “eplekjekk” skuespiller gjorde at jeg umiddelbart ikke fant Ikon så helt fantastisk, men som gjorde at jeg likevel tok med partneren for å se det en gang til to dager senere.
Andre gangen var alt ganske nedtonet, mer stillhet, og skuespiller Heyerdahl og radioen (et matprogram tror jeg. P2?) var delikat vevet inn i hverandre. Luktene var også litt “mildere”, og de fire videokameraene beveget seg mykt. Plutselig oppdaget jeg noen kontruksjoner i teksten som jeg helt hadde oversett (forbihørt?) forrige gang. Da handlet det ikke lenger om en psykopære som ikke var troverdig, men om en følsom skuespiller som la fram en snirklete og elegant mørk tekst i et burlesk og mykt dunstende abstrakt rom. Helt fantastisk!
Og det er her jeg føler for å gi JRM honnør, for hans anmeldelse formidlet faktisk mye mer av det som skjedde i rommet enn det ELs noe kjølige og akademisk korrekte beskrivelse gir. At han også er akademiker (dr.grad?) er bare en deilig bekreftelse på at det finnes liv av kjøtt og blod der borte i vitenskapens verden.
En siste ting Elisabeth: Hvorfor beskriver du “ensemblet” og “skuespilleren” som motspillere. Er ikke skuespilleren del av ensemblet? Er “Motherboard” bare teknikere for “regissøren”?? På programteksten for Ikon står det kun “av og med” (insert 5 navn), og ingen inndeling som du antyder..
Slik det fungerer i dag er det opp til enhver anmelder hvordan hun/han forholder seg til verket, og hvilken funksjon anmeldelsen skal ha (i hvert fall de stedene jeg kjenner til). Det er fint at kritikere står forholdsvis fritt i sitt vurderingsarbeid, men det kan også virke utviskende i forhold til nettopp funksjon og sjanger.
Jeg er av den mening at vi fungerer som et bindeledd mellom kunsten og verden. Å underliggjøre kunsten ytterligere (enn den allerede er i seg selv) ved å benytte seg av kryptiske og delvis private formuleringer og begrepsbruk er uheldig og kan virke feigt. Gjemmer kritikeren seg da bak språket, fremfor å stå frem med egne synspunkter og vurderinger?
Er enig med deg Ine i at mange av de ”performative kritikkene” er morsomme å lese og god litteratur, men langt fra alle. Noe av problemet kan være at det har gått litt mote i å skrive performativt – for enhver pris. Og en dårlig performativ kunstkritikk er verken sjarmerende, kul eller godt å lese. Den er bare irriterende!
Jeg har ikke lest den kommentaren enda, bare lest om den, men håper i likhet med deg at de kan være med på å starte en debatt.
Når det gjelder synet på kunstkritikkens funksjon er det et interessant spørsmål hva som får leseren til å oppsøke verket eller eventuelt la vær og om anmelderen har et ansvar som formidler. Det er jo også som du sier et redaksjonelt spørsmål og det er vel en grunn til at det i dag ikke virker særlig sansynelig at den performative skrivingen får særlig utbredelse i dagspressen. Når det gjelder kunstkritikk.no og morgenbladet er det vel helst tradisjon som gjør at ord som anmeldelse og ikke kommentar blir brukt. Ordet anmeldelse signaliserer dessuten en eller annen form for autoritet og (kremt) objektivitet enn om avisene skulle vært fylt med kommentarer fra gud og hvermann.
Jeg syns det kan være underholdende å lese anmeldelser som utfordrer formen, når det virker relevant. Veldig instrumentelle og saklige anmeldelser evner ikke nødvendigvis å formidle forestillingens kvaliteter, eller mangel på dem på en måte som kommuniserer med leseren de heller. Fint med litt variasjon men når det gjelder teater som er så grunnleggende sammensatt som kunstform mener jeg “performative” anmeldelser løper en risiko for å mislede publikum og at de retter fokus mot anmelderen snarere enn verket, men i dag vil jo alle være kunstnere (jf. Ikon ?) så det er kanskje ikke noen overraskelse.
Det er sikkert mange som utfordrer kritikkgenren som er lei av å forsvare seg, på samme måte som andre sikkert kan bli litt oppgitt over at det er kunstkritikken som debatteres og ikke kunstens innhold men det virker som Sørheim og Nerdrum gjør begge deler og det er positivt. Gleder meg til å lese kommentaren de har skrevet. Beklageligvis frykter jeg at de sables ned i neste nummer av Morgenbladet istedenfor at det kommer en skikkelig debatt.
Det gjelder ikke Jon sine svar på kritikken av hans anmeldelser, men generelt virker det som det er litt for lett for anmeldere å unndra seg kritikk av sine anmeldelser ved å gjemme seg bak formeksperimentet. I det tifellet bør debatten dreie inn på litterære kvaliteter og autoriteter på performativ skrivning er det kanskje ikke så mange av at de sysler med kunstkritikken? Det som i alle fall er klart er at ikke hvem som helst bør kaste seg ut på “performative writing” bagen uten at tekstene deres har noen litterære kvaliteter over seg. Noe mer kjedelig og pretensiøst kan jeg ikke tenke meg og disse to tingene finnes det jo litt av i kunstfeltet fra før.
Noe av grunnen til den store forskjellen mellom Jon og min oppfattelse av Ikon, ligger nok i våre grunnsyn om hva kunstkritikk er, og hvilken funksjon kritikken skal fylle. Uten å ha diskutert dette noe særlig med Jon, oppfatter jeg han som en som i større grad (enn jeg) forholder seg til kritikkens performative frihet (hvis du leser dette Jon, hadde det vært fint med et innspill dette er interessant å diskutere). Han bruker i større grad utenforliggende og/eller private referanser som kan fungere som en egen iscenesettelse av kunstkritikken. Dette resulterer i performative tekster (som kan være både gode og morsomme å lese), men tekstenes verdi som kritikk/anmeldelse av et verk kan diskuteres. Nå er ikke Ikon-anmeldelsen et veldig godt eksempel på dette, men Jons kritikk av Tiravanijas utstilling i Paris vakte sterke reaksjoner blant leserne nettopp p.g.a. tekstens performative karakter.
Jeg skriver meg inn i en annen kritiker-tradisjon: kunstkritikk som kritisk vurdering av verket og formidling til publikum. Et slags bindeledd mellom verket og publikum. Tekstene blir nok litt tørrere og fagpreget (enn en performativ tekst), men som kunstkritikk mener jeg det yter større rettferdighet til både verket og publikum som vurderer å ta seg en tur i den sorte eller hvite kube.
Sarah Sørheim og Nora Ceciliedatter Nerdrum kritiserer kunstkritikken i et debattinnlegg i Morgenbladet denne uken. De skriver blant annet at: ”Istedenfor å bygge bro, graver kritikerne en dypere grøft.” De sier videre at kunstkritikken nesten utelukkende er myntet på kunstmiljøets innerside formidling av kunst til det bredere publikum får derimot lide. De kritiserer også kritikere for ikke å våge å si ifra når kunsten ikke kommuniserer, når den er dårlig og dette av den enkle årsak at kritikerne er redde for ikke å være ”inne” i miljøet (i følge Sørheim og Nerdrum). Jeg kan si meg enig i mye av det Sørheim og Nerdrum skriver i innlegget. Jeg syns det er underholdende å lese performative ”kritikker”, men til tider kan det også virke meningsløst det er i hvert fall sjelden disse tekstene får meg til å oppsøke et galleri/teater.
Diskusjonen om kunstkritikken er interessant, for den forsøker både å tegne opp noen sjangergrenser og plassere kunstkritikkens funksjon. Den tar også opp redaksjonenes ansvar om sjangerplassering av tekster i sine respektive medier. Jeg mener performative tekster bør trykkes som kommentarer, essays eller lignende, fremfor som anmeldelser. At redaksjoner trykker denne form for tekster (performative kritikker) under anmeldelser mener jeg er med på å undergrave kunstkritikkens betydning som vurdering og formidling av kunst (kunst som kan være svært vanskelig tilgjengelig for publikum).
Alltid like interessant hvordan to anmeldere kan ha en så ulik oppfatning om en forestilling. Spesielt når de uttrykker seg på så forskjellige måter. Det sier dessuten noe om hvor vilkårlig kunstkritikken kan fungere hvis kunstneren er “uheldig” med sin anmelder.
Jeg fikk endelig sett Ikon i går og fordi jeg hadde lest anmeldelsene av teaterviterkollegaene mine på forhånd var jeg like spent som før en fotballkamp: hvem ville få rett, Elisabeth eller Jon?
Selv om jeg er enig med Jon i at dette handlet var en kritikk av den “overskridende kunsten” kan jeg ikke si at det engasjerte meg spesielt mye. Det hele ble litt for slapt gjennomført og jeg trodde aldri helt på at kunstnerne mente noe med kritikken sin, at det virkelig sto noe på spill. Det var ikke creepy nok for meg og selv om jeg satt på første rad og følte meg dynket med den ene mer obskure parfymen etter den andre ble jeg aldri dratt med inn i noen stemning av noe slag.
Jeg hadde det beste øyeblikket da jeg så for meg hvordan Fredrik Skavlan ligger på sofaen og mentalt forbreder seg på å møte kjendisgjestene sine, noe som ble ganske dystert i det overgriperen avslører seg selv og ligner mer Brett Easton Ellis’ Bateman enn en selvhøytidelig norsk talkshowhost.
Overskridelsen i den institusjonelle motkulturen som nevnes i Morgenbladets anmeldelse og som alltid blir trukket fram i alle intervjuer og kritikker av Mathias Faldbakken blir alltid omtalt i så generelle vendinger, både i kunsten som kritiserer den såkalte overskridelsen og i kritikkene. Kunst er et så lukket system at spørsmålet om overskridelse blir like tannløst som de originale forsøkene på provokasjon.
Jeg er veldig enig i at det er mange gode ideer og intensjoner i Ikon, men som parfymen vil jeg gi Elisabeth rett i at de “blåser ut i intet”. Mening dannes i møtet med publikum, javel, da har man flaks hvis man møter et (ut)dannet publikum eller en kritiker med interessante referanser som har vilje til å lage sin egen lille forestilling slik kritikken til Jon tyder på er mulig. Men forestillingen må vel også stå støtt på sine egne bein og her er det Elisabeth sin grundige gjennomgang av hva kunstnerne bak Ikon faktisk gjør kommer inn. Den faktiske forestillingen vakler litt for mye for noen av oss.
Les også Jon Refsdal Moes anmeldelse av samme forestilling i dagens utgave av Morgenbladet. Teksten er lagt ut etter avtale med forfatteren.
http://kunstkritikk.no/kk/texts/En_Pasolini_verdig.htm