Det er mange buketter med tørkede planter å se på visingssteder i Oslo denne høsten. I Simon Daniel Tegnander Wenzels utstilling på BO fikk man stifte bekjentskap med brenneslens mange anvendelsesområder, iblandet okkult viten fra middelalderen. Deretter fulgte Kvae & Bark med en eminent oppvisning i sankercuisine på Unge Kunstneres Samfund (utstillingen står fortsatt). Nå trår Miriam Hansen til med Dreaming, Drowsing, Haunting på Kunstnerforbundet, hvor hun viderefører sitt «arbeid med søvn i relasjon til ulike plantearter». Hvor langt tilbake dette søvnplantearbeidet strekker seg, er jeg usikker på, men det var iallfall å se i utstillingen hennes på Hulias i 2021 og i gruppeutstillingen Åpne systemer på UKS tidligere i år. Her hadde hun laget et spalignende interiør med tørkede og levende utgaver av engletrompet, som blant annet har blitt brukt til å behandle nattskrekk. På Kunstnerforbundet er det syrisk vinrot som har hovedrollen, den òg en plante med søvnrelaterte virkninger.
Utstillingen på Kunstnerforbundet brer seg over to rom innredet på måter som sender tankene til velværeindustrien, med den samme sansen for rofremkallende grep, som mørkelegging, dempede og lyse farger og luftig utporsjonering av objekter. Sentralt i det ene rommet står en modifisert massasjebenk. I et hjørne henger en lyseblå håndsydd pysj. Yndige duftlys med ekstrakt av syrisk vinrot er plassert rundt omkring på små papphyller på veggen og på gulvet – et av dem er påtent. Lekre små bivoksavstøpninger av stillehavsøsters, fylt med et kaffelignende, kornete pigment av fermentert vinrot, løper i en skjev søm ned langs den ene dørkarmen. Trerammer strukket med silke innsatt med harmin (laget i samarbeid med Andreas Olavssønn Rongen) brukes som skjermvegger i begge rommene.
Stemningen er dunklere, nesten opiumsbuleaktig, i rommet vegg i vegg, der Hansen har skrudd ned lyset og lagt madrasser på gulvet inntil skjermveggene. Glass med harmin- og agarholdig væske på håndlagde pappfat lyser neongult i det svake skinnet fra lavthengende UV-lamper. Publikum inviteres til å legge seg ned og studere den glødende væsken. Mer enn å tematisere søvn som en biokjemisk tilstand, slik påpekningen av plantenes farmakologiske brukshistorie hinter om, er fokuset i utstillingen på å utvinne behagende estetiske effekter fra de botaniske materialene. Det heter i utstillingsteksten at Hansen «problematiserer det terapeutiske behandlingsrommet som åsted for selvforbedring». Man kan aldri vite om slike proforma motiveringer som omgir en utstilling, er noe kunstneren selv egentlig skriver under på – men glidningen mellom kunstens og terapiens miljøer som Hansen setter i scene, trekker i alle fall i motsatt retning av en slik tilfreds kritikk av selvforbedringskulturen. Det som blir iøynefallende er i stedet et overlapp mellom selvpleiens og kunstens sfærer, som allerede var der.
Hansen demonstrerer hvordan velværeindustrien og galleriet frir til den samme estetiske sensibliteten. Som steder for nytelse og restitusjon er de mer i flukt med hverandre enn i en opposisjon som tillater kunsten å «problematisere» terapirommet. Hansen krydrer riktignok installasjonen sin med elementer som fremstår vagt malplasserte. En beige potte av papp med syrisk vinrot inni en delikat glassklokke, står oppå massasjebenken i en fordypning der hodet normalt ligger. Et kratt av forskjellige tørkede planter henger fra undersiden av benken. Her finner man også en gipsfot med en blodprøve teipet fast, oppå en plastdunk. Men forskjellen hun skaper mellom velværens og kunstens respektive rom består hovedsaklig i små kosmetiske forskyvninger og omplasseringer av stort sett allerede hjemhørende elementer, som aldri risikerer den tiltalende, atmosfæriske appellen. Unntaket måtte være noen plastflasker her og der med grumsete væske, som liksom illuderer eksperimenterende aktivitet og skaper en forbindelse til installasjonen hennes på Hulias, hvor stabler med plastdunker inneholdende søvndyssende legemidler og urter, fungerte som provisoriske diffusere.
Foruten plantefokuset og en interesse for tradisjonell teknikk og kunnskap deler Hansen, Tegnander Wenzel og Kvae & Bark alle en streben etter å gjøre møtet med kunsten omsluttende. Sammensmeltningen oppfordres både gjennom konkrete instruksjoner om hvordan man skal interagere med utstillingen, og mer indirekte i den intimiserende situasjonen som skapes. Med et begrep som understreker nærheten til selvpleien, kunne vi kalle denne oppløsende gesten for diffusering. Det får en til å tenke på aromatiske og eteriske substanser som det er umulig å ha avstand til, som man sanser og blir ett med bokstavelig talt i samme åndedrag. Kunsten kommuniserer også på en slik subliminal bølgelengde, strekker ut sine usynlige hender og masserer selvbildet vårt på de rette stedene mens vi er opptatte med å lese ut en eller annen kritisk betydning som vi kan si oss enige i. Det er en manipulasjon som vies lite oppmerksomhet fordi vi nok helst ikke ser den.
