Erogene soner

På vei ut av OCAs nye lokaler i Nedre gate vandrer jeg glad og lett med posteren av Kanonklubbens Damebilleder (1970) under armen, en liten pressebag full av fancy foldere, artikler, kunstnerinfo, og ikke minst OCA-utgivelsene ISMS I og II: Recuperating Political Radicality in Contemporary Art, og Populism and Gender. Jeg har fulgt kartet og vandret gjennom utstillingen fra sone A, til sone H. Kikket fra verk til katalog, til nytt verk, ny sone. Mye vil ha mer sies det, og jeg vil så definitivt ha mer av dette, det er ikke det. Men kanskje er det nettopp der dette prosjektet ikke er entydig vellykket. Å plassere kunstverk i konteksten av alle samtidige relevante diskurser er et regnestykke som innbefatter en uendelighet, og dermed et umulig formidlingsprosjekt. Men Whatever Happened to Sex in Scandinavia? Marta Kuzma svarer med å sette to streker under spørsmålet.

Den kontekstuelle diskursen er blitt et premiss i alle av Office for Contemporary Art Norway (OCA)s programmer. Utstillingen «Whatever happened to sex in Scandinavia» er en utsøkt hybrid i så måte, presentert som et tredelt forskningsprosjekt bestående av en utstilling, en foredragsserie, og en publikasjon. Utstillingen omfatter verk av i underkant 40 internasjonale kunstnere, presentert sammen med historisk dokumentasjon som tidskrifter, magasiner og andre utgivelser. Intensjonen er at materialet skal gjenspeile og uttrykke eksperimentelle øyeblikk og situasjoner hvor kunstnerisk og kulturell praksis reflekterer en bevegelse mot seksuell og politisk frigjøring. Med en forkjærlighet for skjematiske framstillinger er Skandinavias historiske linje delt opp i åtte ulike soner. Hovedtyngden er kunstnere som arbeidet i 60 og 70-tallets motkulturelle kontekst, som på utstillingen i OCAs lokaler er sentrert rundt arkitektgruppen Spacegroups ruvende trapp midt i prosjekthallen.

Barbara T.Smith, Field Piece, 1972.

På veien fram til 60-tallet skal man på labyrintisk vis snirkle seg gjennom sonene og plukke opp en rekke historiske tråder fra 1880 og framover: Christiania-bohemen, Katti Anker Møller, RFSU, og ikke minst Mot Dag med Socialistiske Lægers Forening og deres «Populært Tidskrift for Seksuell Opplysning», fra 1932 – 35. Og et eller annet sted på denne veien mistet den skandinaviske kunsten sin intellektuelle dyd. Med OCA-mappen klamt mellom hendene, noterer jeg at den politiske diskursen glipper taket, og Popart overtar med sin langt mer ekspressive uttrykksform. Plutselig har jeg helt mistet oversikten på hvor jeg er, ut fra OCA-folderens sonekart. En historisk utstilling strippet for informasjon ut fra estetiske hensyn, må nødvendigvis kompensere med en fyldig utstillingsguide. Men her er den så fyldig at den blir uoverkommelig. De mange videoene snakker hverandre i hjel, og oppmerksomheten trekkes mot Barbara T.Smiths skulptur Field Piece fra 1972 som strutter av fallossymbolikk. Omkranset av andre fallosinspirerte kunstverk, og plassert midt i prosjekthallens kjerne, utgjør dette et slags virilt HotSpot, med tilsvarende enkelt meningsinnhold.

SONE A

Så, la meg gå tilbake til sone A. En liten skissetegning av yvind Fahlström med tittel Der Sexualarbeiter, to tresnitt av Edvard Munch og Erich Heckel, Kai Fjells Hanskesyersken fra 1934. Ellers er sone A naturlig nok dominert av et omfattende arkivmateriale plassert i montere. 1930-tallets Norge var kulturelt og politisk kuppet av en marxistisk intellektuell elite med et svært ambisiøst opplysningsprosjekt. Socialistiske Lægers Forenings «Populært Tidskrift for Seksuell Opplysning» fremheves, og psykoanalytikeren Wilhelm Reich som koblet Freuds teorier opp mot den marxistiske lære. Hans orgasme-forskning vies mye oppmerksomhet fra kurator Marta Kuzma, og det er trådene herfra som skal lede betrakteren videre inn i sone B, C, og D. Den politiske fremdriften blir liggende som et taust felt under den radikale diskursen, redusert til en kilde for kunstnerisk inspirasjon. Det er individet som skal frigjøres, vel så mye fra det politiske som fra seksuell skamfølelse og samfunnsmoral.

Siden motkulturer og kjønnsperspektiv er viet mye oppmerksomhet i utstillingen, må jeg få komme med et lite hjertesukk. Jeg savner rett og slett en referanse til den homofile frigjøringskampen, som kunne vært en rett linje fra en av Kristianiabohemens intellektuelle, juristen Bernhard Getz, som forsøkte å oppheve straffeparagrafen mot crimen bestialitatis i 1889, til den faktiske opphevelsen av straffeparagrafen mot homofile i 1972. Fortruppen her har alltid vært forankret i en intellektuell kulturelite. Det var jo også Socialistiske Lægers Forening som genererte homofilidiskursen, takket være utgivelsen av Populært tidskrift for seksuell opplysning i bokform i 1947. Karl Evang og Torger Kasas omfattende og reviderte artikkel om homofili i denne boken var en direkte årsak til etableringen av Det Norske Forbund av 1948 (dagens LLH). 1940 og 50-årene er også hoppet elegant over i utstillingen, til tross for at det i dette tidsrommet er Motdagistene som sitter med sentrale politiske maktposisjoner, tilsvarende 68-generasjonen i dag.

SONE E

Guvor Nelson, My name Is Oona, 1969.

Sone E er utstillingens stillerom. Nederst i hjørnet kjøres en video av Marianne Heske fra 1976, hennes Phrenological Self Portrait, der hun med tusj markerer erogene soner på tv-en, som avspiller en video av hennes ansikt. På motsatt vegg henger Hans-Peter Feldmanns All the Clothes of a Woman fra 1974. 70 enkle små vakre sort-hvitt fotografier på 10×10 cm, som dokumenterer ett og ett klesplagg tilhørende en kvinne. Jeg går videre, og havner i en smal mørk passasje hvor det ikke er noe annet enn to videoer av Stan Brakhage og Gunvor Nelson. Disse kjøres parallelt, mot hverandre som et yin og yang. Kontrasten mellom den maskuline Brakhage og feminine Nelson er påfallende. Stan Brakhages tause Dog Star Man (1961) overdøves av Guvor Nelsons My name Is Oona (1969) hvor datteren Oonas stemme er mikset til et rytmisk og suggererende lydspor. Filmen av den unge jenten ridende på hest, skaper en fremmedgjøring av datteren, full av mystikk og erotisering. Lydsporet avsluttes med mamma Gunvors egen vuggesang flettet inn i Oonas fragmenterte stemme. Gunvor Nelsons film er kanskje det eneste verket som fikk meg til å glemme tid og sted på denne utstillingen, selv om andre kunstnerskap fremheves i langt større grad, og er representert med flere verk. Sone F fremstår i så måte som et alter til Thomas Bayrle.

Carolee Schneemann, Eye Body, 1963. (Et av 12 bilder).

Ute av utstillingens små soner, i prosjekthallen hvor de psykedeliske videoer skaper en jevn støy som gjør det vanskelig å tenke, blir fallosene igjen et holdepunkt for den villfarne. Og kanskje nettopp derfor har jeg ikke sett Carolee Schneemanns Eye Body før nå, som i seg selv er grunn nok til å besøke denne utstillingen. Schneemanns tolv fotografier fra 1963 viser hvordan hun transformerer sin egen kropp til en del av et surrealistisk og kaotisk interiør. Dekket av maling, olje, tau og plastikk, blir den nakne kroppen ikke nødvendigvis objektifisert, men et materielt utgangspunkt ladet av seksuelt begjær.

Øverst oppe i Spacegroups vakre tretrapp, avsluttes utstillingen med Jonas Mekas multimonitor-installasjon. Den klassiske pyramiden av tv-skjermer stablet oppå hverandre, viser seks filmer fra Mekas, av kunstnere som Andy Warhol, Stan Brakhage, og Bed – In med John Lennon og Yoko Ono. Som et kuriosa fra den andre siden av Atlanterhavet, og litt i skyggen av Mekas sin videoinstallasjon, vises et NRK-opptak av GRUPPE 66 på Kafé Palletten i Bergen Kunstforening, intervjuet i forbindelse med utstillingen «Konkret Analyse». Sittende i trappen forsøker jeg å skaffe meg et helhetlig inntrykk av utstillingen. Sonekartet er gitt opp og pakket ned, noen trappetrinn under meg ligger bunken med postere av Kanonklubbens Damebilleder. Det minner meg om et intervju med Kirsten Dufour, hvor hun uttaler til MoMAs kuratorassistent Gretchen L.Wagner «We rebelled against art, we rebelled against the education system. We did not – I did not – have any political background at the time. Our political studies came later.»

Jeg mistenker denne uttalelsen for å være gyldig for de fleste kunstnergruppene i samme tidsrom. NRK-opptaket med GRUPPE 66 underbygger fornemmelsen, der en gruppe unge kunstnere på knapt tjue sitter med tobakkspipen i munnviken og filosoferer over sitt eget prosjekt. Et historisk øyeblikk muligens, men også særdeles pinlig når den over 40 år gamle inititiativtager Laurie Grundt proklamerer GRUPPE 66’s kunstneriske manifest. Er det virkelig her Mot Dags intellektuelle opplysningsprosjekt eskalerer? Whatever Happenened to Sex in Scandinavia?

Ingressbilde: Hans-Peter Feldmanns All the Clothes of a Woman fra 1974.