Plutselig var hun her – den legendariske amerikanske borgerrettighetsforkjemperen, forfatteren og akademikeren Dr. Angela Davis – og ble møtt av stående applaus og jubel fra en fullsatt sal på Saga kino i sentrum av Oslo. Det var den flerkulturelle Melafestivalen, ledet av Khalid Salimi, som i flere tiår har vært sentral i antirasistisk arbeid i Norge, som hadde klart å få Davis hit i anledning festivalens 20-årsjubileum.
Besøket gikk nok under radaren for mange, da det ikke var særlig tungt markedsført, likevel ble billettene revet bort i løpet av noen få timer etter at de var lagt ut. Davis hadde utvilsomt kunnet fylle Oslo Spektrum og vel så det, men ettersom budskapet hennes er grunnleggende antihierarkisk, hadde en større arena ikke nødvendigvis vært av det gode isolert sett. Den største salen på Saga var liten nok til at det opplevdes som et forholdsvis intimt møte i en menneskelig skala, hvor det til tross for foredragets monologiske form var mulig for Davis å ha en viss kommunikasjon med det svært engasjerte og emosjonelt bevegede publikummet, i stor grad bestående av yngre aktivister, kunstnere og kulturarbeidere.
Når det er sagt, hadde det helt klart vært en fordel om arrangementet hadde vært strømmet, ikke minst siden norsk presse i større grad burde ha kjent sin besøkelsestid. Som Davis selv bemerket, er det kun andre gang hun besøker Norge. Det forrige besøket fant sted helt tilbake i 1974, i forbindelse med at selvbiografien hennes ble publisert på norsk. Da var hun her i selskap med Toni Morrison, som på det tidspunktet ikke var særlig kjent som forfatter, og var med i egenskap av å være Davis’ redaktør. At besøket fra en størrelse som Davis, som har vært sentral i antirasistisk kamp i over femti år, ikke vies oppmerksomhet i de større mediene, er betenkelig. Hva sier det om norsk offentlighet?
Selv om Davis konsekvent vektlegger viktigheten av bevegelser fremfor enkeltpersoner, er det åpenbart at hun har en enorm betydning som forbilde og inspirasjon for antirasister verden over, og det virker svært sannsynlig at hennes vitamininnsprøytning av et besøk i Oslo vil kunne få noen ringvirkninger i tiden som kommer. Mens ikoner som Martin Luther King Jr. og Malcolm X ble drept under borgerrettighetskampen i USA på 60-tallet, er 78-åringen Angela Davis fortsatt høyst levende og aktiv – eller overlevende, som var ordet hun brukte om seg selv og sin jevnaldrende «sister» fra Black Panther-bevegelsen, Ericka Huggins. Et stykke inn i foredraget delte Davis litt på applausen ved å trekke Huggins frem på scenen, sammen med Lisbet Tellefsen, som arbeider med bevegelsens arkiv og historie.
Davis understreket viktigheten av det arbeidet som gjøres av anonyme personer og kollektiver, som aldri får noen anerkjennelse i offentligheten – et budskap det er vel verdt å ta med seg i vår ekstreme synlighetskultur. Hun la særlig vekt på betydningen av kvinners arbeid. Med henvisning til en bok av Ericka Huggins som utkommer senere i høst, Comrade Sisters. Women of the Black Panther Party, påpekte hun at 66 prosent av medlemmene i Black Panther Party var kvinner, mens det moduset som presenteres for verden alltid er «maskulinistisk». Davis takket også den internasjonale antirasistiske bevegelsen som støttet henne og medvirket til at hun ble frikjent og løslatt i 1972, etter at hun da hadde sittet 16 måneder i fengsel, anklaget for medvirkning til drap på en dommer. Som hun sa var det offisielle forsøk i USA på å enten få henne henrettet eller holde henne fengslet på livstid.
Nettopp betydningen av en global bevegelse var hovedfokuset i foredraget, som hadde tittelen Why Racism Must Be a Global Concern: Art and Politics in the 21st Century. Davis karakteriserte innledningsvis vår tid som en æra preget av intens oppmerksomhet om kampen mot rasisme, kampen mot heteropatriarkatet, klimaendringer og en hel rekke globale utfordringer knyttet til sosial rettferdighet. Hun mente vi har lært mye om rasismens makt det siste halve århundret, blant annet at den ikke er begrenset til geografiske områder hvor man har hatt en eksplisitt raseskillepolitikk som i USA og Sør-Afrika, men at den snarere gjennomsyrer menneskehetens historier og de kapitalistiske systemene som bygger på kolonialisme og slaveri. Selv om hun understreket at hun ikke er kritisk til internasjonal solidaritet, men tvert imot mener at vi i dag trenger så mye solidaritet som mulig, anså hun at internasjonale bevegelser mot apartheid og rasisme ofte har begrenset seg til å være solidaritetsbevegelser, og slik sett har stått i veien for en anerkjennelse av rasismen som et globalt fenomen.
Davis mente å se at det har blitt en større forståelse for sammenhengen mellom rasisme og kapitalisme – racial capitalism – og at rasisme ikke lenger først og fremst anses som en individuell karakterbrist. «Å anerkjenne sammenhengen mellom kapitalisme og rasisme betyr at vi alle er implisert i reproduksjonen av rasisme», sa hun, og la til at det betyr at vi ikke kan anta at land som ikke var så direkte involverte i slavehandelen, eller som har relativt beskjedne kolonihistorier, som Norge eller de andre skandinaviske landene, ikke har noe historisk ansvar for rasismen: «Alle verdens land er implisert i prosessene som hevder at hvithet er menneskehetens globale standard, enten de tjener på denne forestillingen eller undertrykkes av den. De nasjonene som historisk har hatt en forestilling om seg selv som hvite, og misbrukt hvithetsstandarder enten implisitt eller eksplisitt for å definere seg selv, er dypt implisert i reproduksjonen av rasisme.»
Et poeng som gjorde inntrykk, nå som de store internasjonale Black Lives Matter-demonstrasjonene etter det brutale politidrapet på George Floyd 29. mai 2020 allerede kan føles lenge siden, var Davis’ påpekning av viktigheten av å holde fast ved slike milepæler. «Det er så viktig å fastholde løfterike øyeblikk i våre kollektive hukommelser», sa hun, med henvisning til sommeren 2020, hvor enorme mengder med folk verden over sto opp mot rasisme, og det med risiko for eget liv, ettersom det var midt i en tidlig fase av pandemien. Hun påpekte at disse løfterike øyeblikkene aldri egentlig oppnår det de etterstreber, men setter problemer, som det fortsatt gjenstår å løse, på den globale agendaen. Hun trakk frem avskaffelsen av slaveriet som et annet slikt løfterikt øyeblikk – «det ble ikke faktisk avskaffet» – og også bevegelsen for å avskaffe fengselsvesenet, bevegelsen mot kjønnsbasert vold, og miljøbevegelsen, som har «generert løfter som dersom de ikke oppfylles, vil føre til at jorden mister alle fremtidsmuligheter».
Davis fortalte at mens hun på 1960- og 70-tallet, gitt det intense arbeidet med å organisere studenter, lærere, arbeidere, fagforeninger, kunstnere, musikere og kulturarbeidere, trodde at det bare ville ta noen få år før de ville kunne se endringene, så var hun ved oppstarten av en bevegelse for å avskaffe fengselsvesenet og strukturell rasisme på 1990-tallet overbevist om at de initierte en prosess som ikke ville ha noen betydelige resultater i deres levetid. Hun påpekte at «utopia» betyr «no place», ikke «no time», og at hun liker å tenke på bevegelsen som utopisk i den forstand, med en visjon som kan bli realisert i fremtiden.
Mye av foredraget var viet kampen for avskaffelse av politi- og fengselsvesen. Mens dette gjerne fremstår som en kamp som særlig er relevant i USA, på grunn av graden av politivold og massefengsling der, understreket Davis at også dette – som inkluderer grensepoliti – er et globalt spørsmål. Hun var opptatt av muligheten for allianser mellom kampen mot det hun kaller «fengselsindustrien» og kampen for innvandreres og flyktningers rettigheter, slik man også kan trekke sammenlikninger mellom politivolden i USA og det hun omtalte som den israelske settlerkolonialismen i Palestina.
Men Davis ville ikke ta til orde for avskaffelse av fengselsvesenet uten å tenke på hva som kunne fungere bedre enn vold og undertrykkelse. «Fengsler og politi kan ikke avskaffes uten en restrukturering av hele samfunnet», sa hun, og understreket at det virkelige spørsmålet er hvordan vi kan transformere samfunnene våre slik at vi ikke trenger å lene oss på disse voldelige institusjonene som fortsetter med å reprodusere rasisme, heteropatriarkiatet, transfobi og kapitalistisk utbytting.
Til tross for tittelens likestilling av «art and politics» handlet Davis’ foredrag i Oslo strengt tatt mest om politikk. Men både innledningsvis og avslutningsvis vektla hun kunstens betydning – og i kontekst av Melafestivalen særlig musikkens betydning. «Kunstnere og musikere kan hjelpe oss med å bevege oss fremover, ved å lære oss hvordan det føles å ville være fri», sa hun, og pekte på at kunst ofte får oss til å føle det vi ennå ikke forstår eller kan uttrykke i ord. Hun la særlig vekt på at endring sjelden skjer uten at kunstnere er involvert.
Davis avsluttet seansen i Oslo med å gjenta viktigheten av en interseksjonell tilnærming, og med en oppfordring om å både være kritisk og sint når endring ikke skjer, men ikke la det komme i veien for å fortsette prosessen med å gjøre det vi må gjøre for å få til endring, selv om vi ikke vil se resultatene av det. «For vi vet at om hundre år, kan folk stå overfor andre utfordringer. Det vil si, om planeten fortsatt er her.»
