På min vandring gjennom byen fant jeg bare fram til 2 av 8 kunstverk, for øvrig bare rester, spor og rykter om at noe hadde skjedd. Det var fremdeles en uke igjen av Article Biennale, men det virket som at noen hadde dratt ut kontakten altfor tidlig.
Når jeg begir meg ut på leting etter de interaktive kunstverkene som i forbindelse med Article Biennale skal være plassert rundt omkring i Stavangers offentlige rom, har denne internasjonale kunstbiennalen viet elektronisk og ustabil kunst allerede pågått i en ukes tid. Kanskje er det derfor jeg sitter igjen med en følelse av å ha kommet for sent? På min vandring gjennom byen fant jeg bare fram til 2 av 8 kunstverk, for øvrig bare rester, spor og rykter om at noe hadde skjedd. Det er fremdeles en uke igjen av Article Biennale, et samarbeidsprosjekt mellom Stavanger 2008 og i/o/lab, men det virker som at noen har dratt ut kontakten altfor tidlig.
Det begynner allerede hjemme. Klar til å interagere med det elektroniske og ustabile, utrustet med ammunisjon mot piskende regn og nådeløse vindkast tror jeg at jeg med hjelp av et par raske klikk skal finne fram til et program eller lignende som kan avsløre hvor kunstverkene er plassert. Det viser seg å bli vanskelig. Jeg klikker meg rundt via forskjellige internettsider, men får bare beskjed om at programmet skal lanseres på et senere tidspunkt. Til slutt finner jeg fram til biennalens hjemmeside, der det faktisk finnes en lenke som heter Programme. Den leder imidlertid bare til en feilmelding; «Oh no, you’re looking for something which just isn’t there!»
Det skal vise seg at denne feilmeldingen skal bli beskrivende for hele vandringen, selv om jeg riktig nok finner programmet til slutt. Jeg finner også et kart, der gatenavnene riktig nok er uleselige og kommer mot meg i form av store grå, svarte og hvite pixler når jeg prøver å forstørre bildet, men der det finnes instruksjoner om «How to find the artworks.» Ved å sende SMS – meldinger skal man kunne navigere seg fra verk til verk gjennom byrommet. Det høres ut som en genial idé, og jeg gir meg i kast med en kunstvandring der det snart skal vise seg at de fleste verkene av forskjellige grunner rett og slett ikke er tilgjengelige.
Men det begynner bra. I Ølhallene, som Tou Scene relativt nylig har tatt i bruk som egenartet og upolert kunsthall finner jeg en virtuell sol, en installasjon bestående av 300 infrarøde lyspærer og dataskjermer som er koplet til tropiske værstasjoner. Bak verket står den sveitsiske gruppen fabric _ ch, som består av to arkitekter, en tele- og en dataingeniør. Som jeg forstår det, fungerer det slik at informasjon om solens gang, lysstyrke og varme kontinuerlig overføres fra ulike plasser på jorden til skjermen med lyspærene. Ved at lyspærene tennes og slukkes kan man observere solens gang rundt kloden. Er det overskyet, skiftes det til en ny værstasjon der solen skinner. På denne måten kan betrakteren oppleve en slags parallell virkelighet, abstrahert og omformet via finurlig teknikk, en slags evig og menneskestyrt sommer. Det er som å stå i et kontrollrom og følge med på et fenomen som utspiller seg et helt annet sted og som for betrakteren bare eksisterer i form av elektroniske effekter og overført informasjon. Lyset og varmen fra dette virtuelle solskinnet blir et bra alternativ til den solen vi aldri ser nå for tiden.
Ølhallene er et spesielt utstillingslokale, på godt og ondt. Takhøyden er svimlende og mørket nærmest totalt. Det er derfor begrenset hva som kan stilles ut her, men en virtuell sol av det uvirkelig varme, infrarøde slaget er egentlig et perfekt verk for dette rå og grotteliknende rommet. Så hvorfor er verket plassert like ved inngangen, der lyset og kulden utenfra smyger seg inn, og ikke lenger inn i lokalet der det er mørkt som en novembernatt, hvor opplevelsen kunne blitt total og overveldende?
Tou vindu er et annet nytt visningslokale for samtidskunst på Tou Scene. Her finner jeg installasjonsdelen av lydkunstnerduoen Bjørnar Habbestad og Jørgen Larssons telefonkunstverk – telart. Her befinner man seg i hovedkvarteret for de telefonautomatene som er plassert ut i byen der folk kan legge igjen beskjeder, ytringer og annet de måtte ha på hjertet. 14 telefoner med snurreskiver og alt, står fint plassert på pidestaller av telefonkataloger. Løfter du på rørene kan du høre menneskers budskap om alt mulig; vær og regn, Viking og verdensproblemer, kjærlighetserklæringer og tips om alt fra spisesteder til sosial aktivisme. Det er noe så vanlig og hverdagslig over disse telefonene, stemmene og meldingene at jeg nesten glemmer den avanserte teknikken som nødvendigvis må ligge bak.
Merkelig nok oppleves ikke dette bare som fragmenter og babbel og brus. Jeg hører faktisk på budskapene, setter meg ned på gulvet ved siden av en stabel telefonkataloger og tar til meg det ene etter det andre … Hvordan kan noe være helt ok? Hvordan kan noe som i utgangspunktet er halvt samtidig være helt? … På en restaurang i Pedersgata har de sabla gode vårruller. Kjøper man fire stykker får man gratis saus! … Hvis du har 12 kroner – gå inn på nærmeste dagligvare og kjøp en pose boller. Gjerne med rosiner. Gi posen til en uteligger. Det gjorde jeg i dag og har ikke angret … Kaffien på Sting e jysla gode … Ikke noe fragmentarisk over dette. Her kommer det ene tipset etter det andre på hvordan man kan gjøre det hele litt bedre for seg selv og andre, blandet med forbannelser over været i Stavanger og synspunkter på Vikings ve og vel. Via avansert teknikk kommer faktisk hverdagslige mennesker og samtaler rett inn i kunstrommet.
Videre handler denne kunstvandringen mest om snøblandet regn, stivfrosne fingrer og vind fra nord. For SMS-meldingene leder meg til den ene stasjonen etter den andre der det rett og slett ikke er noe å hente. En skateboardperformance av Simon Morris har allerede blitt framført for noen dager siden. I Kulturhuset skal det finnes både EU Greencard Lottery og bærbare skulpturer men jeg finner ingen av delene. Jeg finner en slags stand som jeg antar har noe med biennalen å gjøre der det ligger en lapp på et bord med «stengt på grunn av sykdom». Den cubanske baren på Sting er stengt, og så får jeg melding om å sende en mail for å bestille billett til en filmtriologi av Critical Art Ensemble som går en helt annen dag. For sikkerhets skyld, men uten de store forhåpningene går jeg innom parken på vei hjem for å se om jeg eventuelt kan få med meg Gustav Hellbergs lysverk. Der finner jeg bare noen ledninger og lamper og en kontakt som henger og dingler fra paviljongen. Kanskje har dette noe med saken å gjøre, kanskje ikke.
Opplegget med å lede publikum via instruksjoner på SMS er i utgangspunktet en utmerket idé, men dette krever jo at det faktisk finnes noe på det stedet man blir ledet til. Jeg vet ikke hva denne merkverdig bristfeldige formidlingen skyldes – sykdom? arroganse? tekniske problemer? Kanskje kan man rett og slett ikke komme dinglende noen dager inn i festivalen og tro at man skal få være med? Vel hjemme igjen går jeg inn på biennalens hjemmeside for å lese om de verkene jeg har gått glipp av. Der er både kunstnere og verk utførlig og interessevekkende presentert. Det er faktisk via nettet som biennalens utstillingsdel best formidles og når ut med tanker om teknologiens sosiopolitiske aspekter. Diskrepansen mellom ambisjonene som uttrykkes her og det faktiske resultatet i form av elektronisk og interaktiv kunst i Stavangers uterom er like stor som den mellom infrarød evighetssol og novembermørke. Det virker rett og slett som at verkene ikke har klart seg i møte med virkeligheten, der det finnes både vær, virus og sviktende teknikk å forholde seg til.
Takk for utfyllende kommentar som tar opp flere interessante aspekter ved det problematiske i formidlingen av elektroniske verk.
Jeg vil bare presisere at det ikke er jeg som prøver å oppleve kunstverkene som ble vist i forbindelse med Article06 som en “utstilling”. Her er det snarere arrangørene selv som prøver å gjøre verkene tilgjengelige for et interessert publikum med metoder som i denne sammenhengen ikke fungerer, nettopp med tanke på flere av verkenes ustabile karakter. Jeg er helt enig med deg i at en forbedring ikke skulle innebære å gjøre det hele mer “utstillingsaktig,” men heller finne alternative kanaler mellom verkene og det interesserte publikum slik at den elektroniske kunsten kan få eksistere på sine egne vilkår. Alternative kanaler som fungerer vel å merke, og det syns jeg ikke at Article06 fikk til, noe du selv også er inne på i din kommentar.
Mer virkelighet, mindre utstilling
Når jeg leser denne anmeldelsen får jeg inntrykk av at du heller ville oppleve en utstilling enn kunstverk. Skjønt, det inntrykket kan skyldes din måte å uttrykke din frustrasjon over å ha blitt snytt for kunstverkene på. ;-)
Selv om jeg er enig i at dette med å sende sms for å få greie på hvor kunstverkene befinner seg i byrommet ikke fungerte så godt (det var i hvert fall ikke tilstrekkelig), og at et par av verkene nok var i det ustabileste laget, så ser jeg på din mislykkede kunstjakt som et godt tegn for selve «utstillingen», egentlig.
Det jeg da tenker på er at i Article06 har i/o/lab prisverdig nok gjort det motsatte av det som er vanlig når folk skal stille ut digital kunst: i/o/lab har tatt mer hensyn til kunstverkenes eget konsept eller natur enn til fremvisningsstedets behov for å tilfredsstille den gjengse museumsgjenger med en utstillingsopplevelse.
Det vanlige er at digitale verk tilpasses selve utstillingsformatet enn at verkene får være seg selv. De ender dermed lett opp med å bli overpedagogiserte, dokumentasjoner av seg selv, illustrasjoner av seg selv, tynt implementerte i forhold til sine konsepter, malplasserte eller rett og slett bare utstilte PC’er. Alle disse er som regel dårlige løsninger.
At mange likevel velger å vise digital kunst på disse måtene mistenker jeg skyldes at de vil vise den i et format som museumsgjengere er vant med, nemlig «utstillingen».
Så hva er en utstilling?
(1) For det første er utstillinger en del av de praksiser som er med på å gjøre kunsten til en forutsigbar samfunnsinstitusjon hvor ulike kunstaktører kan møtes for å oppleve og diskutere kunst i en deloffentlighet.
(2) Det vanlige er at man ser for seg en utstilling som kuratert, og da er meningen at de ulike verkene skal henge sammen på et eller annet nivå, og tilskueren skal kunne gå fra utstillingen med en følelse av å ha opplevd noe som henger på greip. Hvis ikke blir det slakt. Behovet for en utstilling som henger på greip er kanskje en slags kompensasjon for at det enkelte kunstverket etter avantgardistene ikke behøver å være helhetlig eller avsluttet?
(3) Et tredje typisk trekk ved «utstillingen» er at det er tydelig hva som er kunstverket og hva som er den konteksten det fremvises i, enten dette er innendørs i et museum eller utendørs i byrommet.
Man kan diskutere om alle tre egenskapene ved utstillinger er nødvendige eller bare en av dem eller kanskje ingen. Uansett, etter min mening er det er klart at egenskapene (2) og (3) ikke er nødvendige. Noen ganger er de et problem, selv om de ofte er nyttige og uproblematiske. Det kommer an på kunstverkene.
Article06 er en «utstilling» hvor momentet (3) nesten er fraværende for flere av verkene – og dette av hensyn til verkene som er utstilt.
De har forsøkt å kompensere for dette ved å tilby byturer med guide, verklokalisering ved hjelp av en sms-tjeneste, ved å kanalisere output fra noen av verkene inn i et museumsrom og ved å stille et av verkene i et gallerirom m.m.
Noen av disse kompensasjonene fungerer ikke så bra. Men en forbedring ville ikke bestå i gjøre det hele mer utstillingsaktig. De burde heller i enda større grad tatt hensyn til verkene og glemme hele ideen om en utstilling og finne på andre måter som kunstinteresserte eventuelt kan oppdage verkene på.
Når et «utstilling» er spredd rundt omkring i byen, kan den enten okkupere de rom den opptrer i på hegemonisk vis eller ikke. Dersom en ikke-hegemonisk tilnærming er valgt, oppstår problemet om hvordan kunsten skal gjøre seg selv tilgjengelig eller synlig i det rommet det befinner seg.
Dersom det som «stilles ut» ikke opplagt avslører seg som kunst i kraft av sitt blotte nærvær, kan man enten velge å annonsere at «her er kunsten» eller man kan la være. I det siste tilfellet blir kunsten noe man ved en tilfeldighet snubler over. Og for en del kunst er dette siste nettopp noe av poenget. Så også med flere av verkene i Article06.
For den kunstinteresserte som vil oppsøke slik kunst fins det kanskje bare én mulighet: Vedkommende må bevisst velge og oppsøke kunstverkene og enten grave fram informasjon for å kunne finne den «usynlige» kunsten på egen hånd eller leies dit av noen andre som allerede vet. Men i denne bevisste oppsøkingen forandres også tilgangen til verket, kanskje så mye at tilgangen ikke lenger er i tråd med verkets primære konsept. Det behøver ikke bety at denne «sekundære» tilgangen til verket ikke er OK, men denne fordreiningen av tilgangen er noe man ikke unnslipper.
Det er når museene prioriterer denne sekundære tilgangen til kunstverkene i fremvisningssituasjonen på bekostning av den primære tilgangen at verkene reduseres til for eksempel illustrasjon eller dokumentasjon av seg selv.
Noen av verkene i Article06 var slik at den bevisst kunstoppsøkendes opplevelse av dem måtte bli sekundær og derfor av typen «ekstern observatør» eller «deltakende observatør» snarere enn som vanlig deltaker (for eksempel «telart_automat»). Man kan spørre seg om det egentlig har noen hensikt å «vise frem» slike verk. De bør kanskje ganske enkelt «stilles ut» der ute i verden og så bare være der? I det minste må slike verk «fremvises» på en slik måte at de kan leve sine riktige liv uten å bli amputert av fremvisningsbehovet. På Article06 synes jeg at «telart_automat» fikk en heldig behandling i så måte, et OK kompromiss mellom verkets eget liv og den hvite kuben. Men for «EU Green Card Lottery» og «Perpetual (Tropical) Sunshine» ble det tatt litt for mye hensyn til fremvisningsbehovet, selv om det likevel var merkbart at de hadde forsøkt å unngå de typiske feilene.
At i/o/lab har forsøkt å prioritere de digitale kunstverkene på bekostning av «utstillingen» (noe jo din frustrerte byvandring viser) synes jeg er prisverdig fordi vanligveis valser utstillingsformatet over verkene. Vi behøver flere slike og enda mer ekstreme forsøk på å ta hensyn til verkene på bekostning av «utstillingen».
Det er ikke virkeligheten som er problemet, det er utstillingen.