Dust bunnies and the real meaning of Easter

Jeg hadde kanskje ventet en mer glatt, pop og glamorøs utstilling av ekskunstkritiker Erlend Hammer som i kritikk etter kritikk har beskrevet skoene og klærne sine, som gjerne er av kjente merkenavn, innimellom generelle betraktninger om kunst, mote og populærkultur.

«What could possibly be missing from an exhibition with complex references, conceptual considerations and universal poetic impact?»

Bunnies, it must be bunnies
Allen Grubesic, Ane Graff, Jan Christensen, Lars Monrad Vaage, Mai Hofstad Gunnes
Lautom Contemporary, Oslo

«Sometimes I drive all night and come back and you don’t know it. It’s fun out in the country. You hit rabbits, sometimes you hit dogs.»
Fahrenheit 451, s.67

Jeg hadde kanskje ventet en mer glatt, pop og glamorøs utstilling av ekskunstkritiker Erlend Hammer som i kritikk etter kritikk har beskrevet skoene og klærne sine, som gjerne er av kjente merkenavn, innimellom generelle betraktninger om kunst, mote og populærkultur. (Og for å ta med det: jeg hadde på meg en blå og stripete Fred Perry-blazer jeg fikk av Javier Perez på en fest på Galuzin eller TAFKAG back in 2006). Etter det utleverende intervjuet i forrige nr. av hipsterblekka Platinum til Peter Amdam, hadde jeg håpet på en skikkelig overflatisk og glamorøs utstilling. Og det er delvis det vi får også, men bare delvis.

Da jeg leste at Børre Sæthre skulle være med i utstillingen, så jeg for meg et arbeide i samme stil som de utstoppede kaninene som har trekantsex på et glossy sort plastbord som er i Astrup Fearnley Museets samling og som, hvis jeg ikke husker feil, første gang ble vist på det nå nedlagte galleri Wang. Det verket han viser her, «Bunny Session», er imidlertid ikke skulpturelt, men et foto av en naken mann som sitter på kne i en park med rompa halvt til betrakteren og runker mot en hvit kanin som står oppreist på bakbeina. Assosiasjoner til playboy bunnies og kaninen som symbol på fertilitet er ikke langt unna. Verket er det eldste i utstillingen, fra 2001, og var visstnok det eneste Hammer visste han skulle ha med da han begynte å planlegge utstillingen. De andre arbeidene er kommet til på bestilling og er alle produsert i 2009 bortsett fra Ane Graffs tegning som er datert til 2008. Utstillingen har såvidt jeg forstår blitt til med utgangspunkt i tittelen, og ikke så mye mer enn det, og det er jo et godt utgangspunkt.

Egentlig er det for lite sex i utstillingen til Hammer, selv om den åpenbart er lagt til påsken med tanke på påskens egentlige budskap som er knyttet til påskeharen. Som kjent sprer påskeharen sjokoladeegg for å sette igang reproduksjonsevnen – yeah, u know. At Jesus blir drept og gjenoppstår er heller ikke langt unna den samme naturfunderte tankegangen; at vinteren er over og våren med sol og vårløsning setter igang, men det er takk gud ikke tatt med noen referanser til pasjonen her, det ville vært altfor deprimerende. Påsken burde, som denne utstillingen antyder, handle om viktigere ting: banal glede og pur forlystelse.

I skyggen av påskekaninene

Allen Grubesic: Shadows of Bunny, 2009, Aluminium, enamel paint, (Exibition version: Mixed media), Ed: 3+1 ap

Jeg tenkte også på Jeff Koons’ oppblåsbare lekekanin av rustfritt stål da jeg hørte tittelen på utstillingen. Og Allan Gruebsics sorte skulpturer gir assosiasjoner til både Koons’ og Børre Sæthres skulpturer med sine glatte plasticfantastic-overflater. Skulpturene er satt sammen av malte kuler i aluminium og ville utenfor sammenhengen lett blitt tatt for å være abstrakte former, kanskje en slags organisk form i et uorganisk materiale – nesten som en playboy bunny på en glossy magazinforside. Finishen på arbeidet er jævlig fin. Og i denne sammenhengen er det nok til å være et godt verk. Tittelen «Shadows of Bunny» antyder også at det er noe annet og noe mer enn form her. Jeg får assosiasjoner til tredimensjonale skygger, et skyggespill som har vokst ut av gulvet – det immaterielle materialisert.

Det går et ekko av disse skyggene gjennom hovedrommet på Lautom, fra Gruebsics skulpturer via Eve K. Trembleys fotografi «BIMBB/ Shadow» til Mai Hofstad Gunnes’ «Collision of Species (Oneiric Darwinism), Rabbit-Duck» som er en siluettanimasjon hvor formen skifter kontinuerlig i en loop. Fra kanin via rotte videre til and i et morfisk univers som nesten blir abstrakte former når du ser lenge nok på den. Ingen av artene er den opprinnelige, og det er heller ingen logisk progresjon eller utvikling i arbeidet eller dyreartene i og med at det hele tiden går tilbake gjennom de samme artene. Det er en forfriskende anti-darwinistisk idé hvor utviklingen har stoppet opp og gjentar seg selv. Kanskje er det en sann beskrivelse av vår genetiske tilstand (stillstand) også. Og selvfølgelig overførbart på det sosiale om man skulle ønske det, men dit orker jeg ikke å gå siden den tolkningen er vel åpenbar. Estetisk fungerer verket bra, og det er igjen mer en nok for å glede meg. Utstillingen legger jo opp til en viss glede over det banale. Og det er jo påske med marsipan og sjokolade og sola som skinner utenfor vinduet.

Støvkaninens potensielle hemmelighet

Som vanlig i en utstilling som Jan Christensen har de konseptuelle fingrene sine i lurer han ut et smil av betrakteren med en visuell one-liner. Christensens arbeid er en haug med støvkaniner som han har sopet opp fra gulvet i leiligheten sin/ atelieret sitt i Berlin og plassert i et hjørne innerst i Lautom Contemporarys sterile lokaler. Det i første omgang unnseelige verket gir umiddelbare assosiasjoner til Cristina Bræins vage bearbeidelser av utstillingsrommet, men er kanskje først og fremst en begrepsmessig pun som også har referanser til konseptkunstens foregangsmann Marcel Duchamp. De som kjenner til Christensens produksjon fra før vet at han elsker å kommentere på kunstdiskurser og utstillingskonsepter gjennom arbeidene sine, ofte med såpass almene betraktninger at selv en femåring kan være med på spøken. Sånn som i utstillingen «Painting myself into a corner» på Galleri MGM i 2004 hvor han fysisk malte seg inn i et hjørne i galleriet.

Jan Christensen: What could possibly be missing from an artwork with complex references, conceptual considerations and universal poetic impact? (#1), 2009, Dust, Variable dimensions, Unique

Christensen er morsom samtidig som han tar utstillingen på kornet med tittelen «What could possibly be missing from an artwork with complex references, conceptual considerations and universal poetic impact?». Formulert som et retorisk spørsmål må man som betrakter bare kunne svare at ingenting mangler. Jeg tenker videre at støvet er en slags opprinnelse: fra støv er du kommet til støv skal du bli lizm. Ikke så langt unna gravalvoret som hviler over en kristen påske – og som påskeharen kan sies å være en lystig motsats til.

Men tilbake til støvets komplekse referanser, konseptuelle vurderinger og universelle poetiske inntrykk. Jeg tror aldri støv har gledet meg så mye før. Det skaper en ambivalent fnising i meg, og jeg digger fnising og ambivalens, gjerne i god kombinasjon som her. Når man kommer forbi den umiddelbare tanken om at vaskehjelpen ikke har gjort jobben sin (og referansen til alle ganger det har skjedd at et kunstverk er blitt puttet i søpla etter en vernissage fordi vaskepersonalet har trodd det var trash), og når latteren over språkspøken mellom støvkaninene og utstillingens tema fader, står man igjen med mange muligheter til å filosofere videre. Liv og død og alt det der. Jeg overlater fabuleringen til de mer kyndige, selv er jeg mest opptatt av utstillingens banalitet.

Kaninhull

Plassert som det er innerst i det konseptuelle hjørnet i utstillingen ved siden av Heman Chongs «Bodaciously Going Where No Bunny Has Gone Before» – et slags trash art-prosjekt rasket sammen av en skisse til et verk, verket og emballasjen det kom i, er det fristende å se noen sammenhenger mellom støvdotten og Chongs verk. Chongs verk er nemlig tenkt som et kaninhull, som naturlig nok gir assosiasjoner til Alice in Wonderland, en utbrukt metafor på kunsten selv. At både Christensen og Chong slenger inn noen kommentarer på utstillingen som sådan er morsomt nok, og jeg får en følelse av at støvkaninene er på vei inn i hullet men ender opp med å stange hodet mot galleriveggen.

Lars Monrad Vaage bidrar med det mest banale arbeidet i utstillingen og minner meg også litt om Koons kitch-estetikk. Han har laget en keramikkskulptur av en hvit kanin som stirrer inn i en sort flosshatt. Verkets tittel «D’ou Venons Nous, Que Sommes Nous, Ou Allons Nous» henspiller på et verk av Gauguin, another art joke, og betyr «hvor kommer vi fra, hvem er vi, hvor går vi». Kaninen som stirrer ned i hatten – et hull den kanskje er kommet opp av og kanskje er på vei ned i igjen – gir assosiasjoner til Chongs kaninhull, men med et snev av livsfilosofisk grunning. Kaninen har en barnlig søthet over seg som er svært tiltalende og satt opp mot Ane Graffs intense blyantbearbeidelser av et motiv basert på et fotografi av noen kaninunger i et fuglerede, blir det en fin kontrast mellom det naive og det komplekse.

Tilfeldige kaniner og utstillingens banalitet

Eve K. Tremblay, BIMBB/73, 2009, Ink jet on rag paper, 20×25 cm, Ed: 5+2

Eve K. Tremblays verker er en historie for seg. Som Heman Chong har hun stilt ut på Lautom før i Leif Magne Tangens utstilling «Bare Words» ifjor. Hennes hovedprosjekt roterer rundt historien i boken Fahrenheit 451 som dreier seg om et samfunn hvor bøker er ulovlig. Fordi bøker i dette samfunnet blir brent, ved temperaturen 451 fahrenheit, begynner hovedpersonen å memorere bøker. Tremblay har tatt opp denne idéen og har over en lang periode jobbet med denne boken som utgangspunkt for kunstverker. Hun er blant annet i ferd med å lære seg hele boken utenat, noe hun gjorde som performance i utstillingen «Bare Words». Nærmest som en tilfeldighet fant hun to sider i boken hvor kaniner er nevnt, side 67 og side 73, som hun så har kopiert og presentert som et tekstarbeid. I tillegg har hun kjøpt en mekanisk lekekanin som hun har fotografert og filmet. I filmen leser hun så de sidene som nevner kaniner. Mer skal det altså ikke til for å få være med i utstillingen, og selv om det er et pågående konseptuelt prosjekt, er sammenhengen herlig tilfeldig.

Jeg synes det overflatiske er sterkt undervurdert i utstillingssammenheng og sånn sett så treffer Hammers kuratering ganske godt. Kanskje nettopp fordi han har gjort så lite som mulig av kuratorisk strategi. Men jeg ser for meg at utstillingen godt kunne vært enda mer glamorøs, banal og humoristisk, kanskje presset til et ytterpunkt. Det er tross alt påske og vi trenger all den banaliteten vi kan få. Når det er sagt så har utstillingen mange fine utgangspunkt for å gå inn i påskeharens dypere budskap, eller man kan bare kose seg med de fine arbeidene og la det bli med det.

Ingressbilde: Børre Sæthres Bunny Session, 2001, C-print, mounted on Aludiabond behind Diasec, 70 X 103 cm, Ed: 5 + 2 ap

Leserinnlegg