På utstillingen H. H. Bennett, Lena Henke and Cars på det kunstnerstyrte galleriet 1857, vises et utvalg storformatfotografier av en av fotografihistoriens pionerer, Henry Hamilton Bennett sammen med en serie assemblageskulpturer av den tyske kunstneren Lena Henke. I tillegg til arbeidene til Henke og Bennett er galleriets hovedrom, den gamle produksjonshallen, for anledningen omregulert til parkeringshus. Delvis omregulert må det kanskje tilføyes, da den samtidig huser noen søyleskulpturer av Henke; men disse kunne slik de er plassert like gjerne vært en del av et provisorisk oppdelingsystem for de fire parkeringsplassene som galleriet nå leier ut for en periode. Man aner et ekko av Jens Haanings utstilling ALD Carmarket København, fra 2010, hvor Den Frie Udstillingsbygning i København for anledningen var gjort om til et showroom for bruktbiler. Hvorvidt denne manøvren er et verk på linje med de andre arbeidene på utstillingen, en del av utstillingsarkitekturen eller bare en performativ resignasjon overfor kravet om en mer lønnsom bruk av lokalene er uklart. Grepet understreker uansett galleriets allerede markante todeling, og skiller 1857s emblematiske trelastlager fra butikklokalet som huser Henkes øvrige skulpturer og Bennetts fotografier.
Henkes materialvalg spenner fra glassfiber, epoxy og tepper, til gardiner og deodorantflasker. Den epoxybehandlede glassfiberen som hun har benyttet i tre av de fire skulpturene ligner et glinsende, syntetisk tekstil som har fått stivne mens det har ligget drapert over et eller anet ubestemmelig objekt. Et av disse stivnede draperiene har fått påmontert en snorgardin på undersiden. Bortsett fra denne gardinen er skulpturene skallaktige og tomme.
Den fjerde skulpturen består av to grove stoffstykker spent opp mellom gulv og tak, også denne er utflytende og organisk i formen. Henkes skulpturer har et materialistisk og arbitrært uttrykk, og skriver seg selvbevisst inn i en formalistisk turnering av den postmediale skulpturen. Historisk fremstår denne strategien som antitetisk til Bennetts skarpe og saklige fotografier av Wyomings naturlige steinformasjoner. Henkes skulpturer og Bennetts fotografier befinner seg på hver sin side av mange kunsthistoriske skillelinjer: der Henke jobber postmedialt er Bennett en håndverker; der Henkes materialer er hentet fra industri og den private forbrukssfæren finner Bennett sine motiver i naturen; og der Henkes verk er abstrakte og blaserte, er Bennetts fotografier motivisk lett tilgjengelig. Det er nærliggende å anta at en fotograf som bygde sine egne kameraer, næret en fascinasjon for mediets teknologiske muligheter og komponerte sine motiver med dette i bakhodet. Sett slik er ikke fokuset i Bennetts fotografier så mye motivet i seg selv – det være seg en gruppe båter ute på et vann eller en mann fanget i spranget over et juv – som fototeknologiens evne til å gjengi dette motivet. Bennetts fotografier er ikke symboler, de er utfordringer addressert til kameralinsen, lukkeren og mørkerommet. De er, som Henkes skulpturer, ubesjelede og anti-psykologiske. På tross av de åpenbare forskjellene deler altså Bennett og Henke denne tilnærmingen til verden som stum overflate. Utover dette berøringspunktet, som i og for seg er interessant, er det lite som aktiveres i denne dialogen.
Som for å understreke at de to kunstnerne egentlig ikke snakker sammen, men bare er parallelt tilstede, er Henkes skulpturer plassert på en slik måte at de står i veien for Bennetts fotografier og får rommet til å føles påfallende trangt. Denne keitete romlige organiseringen speiler på et vis bilene i det andre rommet, der de står skjevparkert innimellom stolpene til Henke. Disse bilene kan, sett som metaforer for kunstobjektene der de står parkert i utstillingsrommet, fungere som en påminnelse om det midlertidige i deres stasis. De uventede kombinasjonene i utstillingen gir den et preg av noe uferdig og sprikende. De ulike delene står ved siden av hverandre i en dissonant tankeskisse som, om man fokuserer lenge nok på den, likevel kan fravristes en slags immanent harmoni, samtidig som den holdes produktivt åpen.
