Devisjonalisert og avabstrahert

Det ville latt seg gjøre å holde dette kort og stole på at alle er fullstendig innforstått med hva dette dreier seg om. I så fall kunne jeg bare konstatert det som fullstendig typisk; Vi jekker opp en av institusjonens vegger, slik at den slår sprekker, og så snur vi en skulptur av Vigeland opp ned og fyller den med vodka – case closed. De riktige aktørene gnir hendene sine, og de som er litt skeivt ute lar seg bli forbannet og skriver leserinnlegg. Hvis de da i det hele tatt tør gå over terskelen til OCA i utgangspunktet. Men, det er jo sjelden så enkelt. Ta for eksempel dette med veggen – noe som er helt i tråd med de nesten hundre prosent destruktive intervensjonene Faldbakken har foretatt innenfor institusjonene i ti år allerede, enten det nå er å rive bøkene ut av hylla på biblioteket eller tømme en boks sprayfarge i en eneste dryppende sølvfarget flekk. Det å gå løs på institusjonens egne fysiske begrensninger er ikke bare logisk, men kanskje fremfor alt forventet. Det ville også være en grei ting å bortforklare som unødvendig, barnslig og oppmerksomhetssøkende – adjektiv som med jevne intervaller rammer alle billedkunstnere med noe å fare med – var det bare ikke for denne forhistorien og den uttalte ambisjonen å kjøre negasjonen inn i et stille nullpunkt. Det som skjer er på en måte at negasjonen faktisk negerer seg selv gjennom denne forventningen, og bekreftelsen av det forventede i den veggen som nå befinner seg en desimeter over gulvet.

Hvis noe, gir faktisk dette arkitektoniske inngrepet mest inntrykk av å være helt avgjørende og så langt fra unødvendig som det går an å komme. Den sier oss også noe om denne situasjonen; en skulptur av Gustav Vigeland, som nevnt, men også tre skulpturer av Arnold Haukeland; samtlige snudd opp ned og holdt fast i stropper innenfor robuste transportkonstruksjoner. Det sies som nevnt også at de er fylt opp med vodka, men etter å ha vært på fullstendig bærtur om søndagen nede i Vika og mistet mobilen min er jeg under pressevisningen i den tilstanden der man nesten har opparbeidet en allergisk reaksjon bare ved å tenke på alkohol. Ikke direkte bakrus, mer et dyptliggende kroppslig traume, som selvfølgelig setter merker i bakhodet og påvirker ens fremgangsmåte. Kort sagt; jeg er litt redd og nervøs. Jeg reagerer på høye lyder og liker ikke solskinn.

*
Det oppstår bestandig en fortvilt institusjonell feedback når noen roter i det kunsthistoriske lageret. Vigelands pene dame kontra Haukelands modernistiske abstraksjoner – manifestasjoner av en manøver som strekker seg oppover for å overgå seg selv, til enhver tid, fordi alt annet ville være mediokert og meningsløst. Det skjer noe når du snur et objekt opp ned, samtidlig som veggen i lokalet løsriver seg fra gulvet og balanserer som en grimase over det modernistiske prosjektets utilstrekkelighet. Ja, verre, mot de begrensningene i selve den menneskelige eksistensen som gjør alle slike forsøk patetiske og dirrende av genuin harme. Likevel kan jeg ikke annet enn humre over den tilfredsstillelsen som må ha ligget over situasjonen når veggen vel løsnet og skritt for skritt ble jekket opp noen hakk. Og med de siste ti årene på minnet oppstår det fullstendig absurde i at jeg blir stående og tenke på det som «klassisk» – til forskjell fra Vigelands skulptur, som, hvis den sto snudd riktig vei, bare ville blitt forstått som «noe gammelt noe».

*

Objekter i et rom, og deres forhold til selve rommet – er ikke det i grunnen enklere å forholde seg til enn, for eksempel, mennesker på toget? Der jeg sitter nå, tilfeldigvis på toget og på tross av at jeg for en hundrings ekstra reiser i komfortvognen, virker denne påstanden så selvfølgelig at det nesten er latterlig å formulere den. Særlig tatt i betrakting at jeg fortsatt er redd, nervøs og har en veldig sterk aversjon mot høye lyder, og derfor befinner meg i et kontinuerlig nervesammenbrudd og i stillhet ønsker at alle med ski kjører seg vill etter at det blitt mørkt på fjellet. Likevel – også objektene har en agenda. Og disse har noe som i sammenhengen må forstås som en «opprinnelig» ambisjon – snu på dem og du har Faldbakkens hele program demonstrert; en fornektelse som gradvis spiser opp den visuelle kulturen innenfra som en parasittisk livsform. Det ligger jo, har jeg bestandig ment, en god del å hente i denne forholdsvis enkle fremgangsmåten – med eller uten vodka. Applisert på faktiske omstendigheter har jeg selv med dette grepet – å snu på ting altså, glem vodkaen for et øyeblikk – fått alle mine påstått dårlige egenskaper til å bli mine sterkeste kort. Alt kan snus opp ned, og ikke bare for å drive frem en anti-tese til den opprinnelige funksjonen, betydningen eller det etablerte perspektivet, men kanskje først og fremst for å drive denne motsetningen forbi det punktet der man ikke lenger er avhengig av utgangspunktet. Da har man med ettertrykk statuert sitt eksempel. Og hvis du spiller plater baklengs kan du høre Satan. Det er jo allment kjent. Noen ganger kan det lønne seg å høre på hva han har å si.

*
Eller like gjerne sånn: En tidlig programforklaring dreide seg rundt overskridelsens umulighet – en problemstilling som ikke er blitt mindre aktuell – og det faktum at mainstreamkulturen annekterer subkulturen kontinuerlig. Fra et annet ståsted kan vi også si at det er umulig å ikke overskride med mindre vi står dønn still. Vi kan også velge å se subkulturen som en trojansk hest, en tikkende bombe som sklir inn i medielandskapet, tilsynelatende ufarliggjort, for å fullføre sin misjon på et tidspunkt da alle aner fred og ingen fare. Jeg mener; minste bevegelse får jo konsekvenser i den her verden, ikke sant? Det er ikke som om noen har klart å fange den der sommerfuglen i Asia som forårsaket alt fra tsunamier til 9/11 gjennom å flappe litt med vingene.

*

Og det er jo slik jeg vil ha det. Strengt, sarkastisk, og med en undertone av ren jævelskap og machiavelliansk goodwill. Jeg har bestandig ment at Faldbakken muligens er den mest genuint optimistiske billedkunstneren i Norge. Det hele koker jo faktisk ned til et ønske om det felles beste, gjennom et pågående lystmord på konsensus. Og der stoppet toget, og jeg beveger meg ut i den andre byen – stadig dette spørsmålet om hvorvidt jeg reiser til eller fra et sted når jeg kommer meg avgårde! Og stadig dette spørsmålet om hvorvidt trening og meditasjon skal prioriteres foran champagne og taxi. Om noen dager reiser jeg tilbake samme vei og tenker det samme, men i omvendt rekkefølge.